Den rettferdige firskilling

Det var en gang en fattig kone som bodde i en ussel stue langt borte fra bygda. Lite hadde hun å bite og intenting å brenne, og derfor sendte hun en liten gutt hun hadde, til skogs for å sanke ved. Han hoppet og sprang, og sprang og hoppet, for å holde seg varm, for det var en kald, grå høstdag; og hver gang han hadde sanket en kvist eller en rot i vedbøra, måtte han slå armene om hinannen mot herdebladene, for nevene var røde som tyttebærtuene han gikk over, av bare kulde.

Da han hadde fått vedbøra full og skulle hjem igjen, kom han over en stubbebråte. Der så han en kvit, krokete stein. "Å, din stakkars gamle stein, så kvit og så bleik du er - du fryser nok fælt!" sa gutten, han tok av seg trøya og hadde på steinen.

Da han nå kom bærende med vedbøra, spurte moren hva det skulle være til at han gikk i skjorteermene i høstkulda. Han fortalte da at han hadde sett en gammel krokete stein som var rent kvit og bleik av frost, den hadde han gitt trøya si.

"Din tull!" sa kjerringa, "tror du stein fryser? Men om den frøs så den skalv, så er enhver seg sjøl nærmest. Det koster nok å få klær på deg, om du ikke henger dem igjen på steiner borti bråtene," - og så jaget hun gutten bort igjen etter trøya.

Da han kom der steinen sto, hadde den snudd seg og lettet seg opp fra jorden med den ene kanten. "Ja, det er siden du fikk trøya det, stakkar!" sa gutten. Men da han så litt bedre på steinen, sto det et pengeskrin under, fullt av blank sølvmynt. "Det er visst stjålne penger," tenkte gutten; "det er ingen som setter penger han har fått på ærlig vis, under en stein borti skogen." Så tok han skrinet og bar det til et tjern tett ved, og slo hele pengehaugen uti. Men en firskilling fløt ovenpå. "Ja, den er rettferdig; for det rettferdige synker aldri," sa gutten, han tok firskillingen, og gikk hjem med den og trøya.

Så fortalte han moren hvordan det hadde gått ham, at steinen hadde snudd seg, og at han hadde funnet et skrin med sølvpenger, som han hadde slått ut i tjernet, for det var stjålne penger. "Men en firskilling fløt, og den tok jeg, for den var rettferdig," sa gutten.

"Du er en tosk," sa moren - hun var rent arg - "var ikke annet rettferdig enn det som flyter på vann, så var det ikke stor rettferdighet i verden. Men om så pengene var stjålne ti ganger, så hadde du funnet dem, og enhver er seg sjøl nærmest. Hadde du tatt pengene, kunne vi levd godt og vel i all vår tid. Men en tulling er du, og en tulling blir du, og nå vil jeg ikke lenger gå her og slite og dra med deg. Nå får du ut og tjene for ditt brød."

Gutten måtte da ut i den vide verden, og han gikk både langt og lenge og spurte etter tjeneste. Men hvor han kom, syntes folkene han var for liten og for vek, og sa de kunne ikke bruke ham til noe. Endelig kom han til en kjøpmann; der han fikk være i kjøkkenet, og skulle bære ved og vann til kokka.

Da han hadde vært der i en tid, skulle kjøpmannen en gang reise til fremmede land, og så spurte han alle tjenerne sine hva han skulle kjøpe med seg hjem til hver av dem. Da nå alle hadde sagt hva de ville ha, kom også raden til gutten som bar ved og vann til kokka. Han rakte fram firskillingen sin.

"Ja, hva skal jeg kjøpe for den da?" spurte kjøpmannen. "Det blir nok ikke stor handelen."

"Kjøp det jeg kan få for den, den er rettferdig, det vet jeg," sa gutten.

Det lovte husbonden, og så seilte han.

Da nå kjøpmannen hadde losset og lastet i det fremmede landet, og kjøpt det han hadde lovt tjenerne sine, kom han ned til skipet igjen, og skulle til å legge fra bryggen. Da først kom han i hug at kokkedrengen hadde sendt med ham en firskilling, han skulle kjøpe noe for. "Skal jeg nå opp i byen igjen for den firskillingens skyld? En har da heller ikke annet enn ugagn av å ta til seg slikt herk," tenkte kjøpmannen.

I det samme kom det en kjerring gående med en pose på ryggen.

"Hva er det du har i posen din, mor?" spurte kjøpmannen.

"Å, det er ikke annet enn en katt; jeg har ikke råd til å fø på den lenger, så jeg har tenkt å kaste den på sjøen og gjøre det av med den," svarte kjerringa.

"Gutten sa jo jeg skulle kjøpe det jeg kunne få for firskillingen," sa kjøpmannen ved seg selv, og så spurte han kjerringa, om hun ville ha fire skilling for katten sin.

Ja, kjerringa var ikke sen om å slå til, og så var handelen gjort.

Da nå kjøpmannen hadde seilt et stykke, kom det et gruelig uvær på ham, med slik en himmels storm at det ikke var noen måte, og han drev og han drev, og visste ikke hvor det bar hen.

Til sist kom han til et land han aldri hadde vært i før, og der gikk han opp i byen. På vertshuset, der han gikk inn, var bordet dekket med et ris til hver som skulle sitte ved det. Dette syntes kjøpmannen var underlig, for han kunne ikke skjønne hva de skulle med alle risene; men han satte seg, og tenkte han fikk se vel etter. Jo, da maten kom på bordet, fikk han nok se hva risene var til: da krydde det fram i tusenvis av mus, og hver som ved bordet satt, måtte til med riset sitt og fekte og slå omkring seg, og det var ikke annet å høre enn det ene klasket av ris hardere enn det andre. Somme tider råkte de hverandre i ansiktet; da måtte de gi seg tid til å si: "Om forlatelse."

"Det er strengt arbeid å spise i dette landet," sa kjøpmannen. "Men hvorfor holder folk ikke katter her?"

Så lot kjøpmannen hente opp den katten, han hadde kjøpt til kokkedrengen, og da katten kom på bordet, måtte vel musene til hulls, og folkene hadde ikke hatt så god matro i manns minne. De ba og velsignet kjøpmannen at han måtte selge dem katten sin. Langt om lenge lovte han åoverlate den, men hundre daler ville han ha for den; det ga de, og takk attpå.

Så seilte kjøpmannen igjen; men aldri før var han kommet i rom sjø, så så han katten satt oppi stormasten, og straks etter ble det en storm og et uvær igjen, enda verre enn siste gangen, og han drev og drev, til han kom inn ensteds han aldri hadde vært før.

Kjøpmannen gikk igjen opp i vertshuset, og her var også bordet dekket med ris, men de var mye større og lengre enn der han først var. Og de kunne vel trenges; for her var det enda flere mus, og alle var de dobbelt så store som dem han før hadde sett.

Så solgte han katten igjen, og den gangen fikk han to hundre for den, og det uten pruting.

Da han hadde seilt derfra, og var kommet et stykke utpå havet, satt katten oppi masten igjen; og straks tok uværet til på nytt, og langt om lenge ble han også den gangen drevet inn til et land han aldri hadde vært i.

Han gikk igjen opp i vertshuset; der var også bordet dekket med ris, men hvert ris var halvannen alen langt og så tykt som en liten lime, og folkene sa det var den verste onna de hadde, å sitte og ete, for her var det i tusentall med store fæle rotter; det var med nød og neppe de kunne få en bete mat i munnen en gang imellom, slik strev hadde de med å holde rottene ifra seg. Så måtte katten opp fra skipet igjen, og så fikk folkene matro. De ba og bønnfalt kjøpmannen at han endelig måtte selge dem katten sin; lenge sa han nei, men til sist lovte han de skulle ha den for tre hundre daler. Det ga de, og takket og velsignet til.

Da nå kjøpmannen kom ut på sjøen, tenkte han etter hvor mye gutten hadde tjent på firskillingen, han hadde sendt med ham. "Ja, noe av pengene skal han få," sa kjøpmannen ved seg selv, "men ikke alt. Det er meg han har åtakke for katten jeg kjøpte, og enhver er seg selv nærmest."

Men med det samme kjøpmannen tenkte det ved seg selv, ble det en storm og et uvær, så alle trodde skipet skulle forgå. Så merket kjøpmannen at det ikke var annen råd, og så måtte han love at gutten skulle få alt sammen. Aldri før hadde han gjort det løftet, så ble været godt, og han fikk strykende bør like hjem. Da han var kommet i land, ga han gutten de seks hundre dalerne, og datter si attpå; for nå var kokkedrengen likeså rik som kjøpmannen, og siden levde gutten både i herlighet og glede. Moren tok han til seg og gjorde vel imot; "for jeg tror ikke på det at enhver er seg sjøl nærmest," sa gutten.

En frierhistorie

Det var en gang en gutt som skulle ut og fri. Blant andre steder kom han også til en gård der folkene satt i bare armoden; men da frieren kom, ville de saktens synes velstående, det kan en nok vite. - Mannen hadde fått et nytt erme i trøyen sin. "Sitt ned!" sa han til frieren. "Men det er da så støvet allesteds!" og så gikk han og gnidde og tørket på benker og border med det nye ermet sitt; den andre armen holdt han på ryggen.

Kona hadde fått en ny sko. Med den gikk hun og spente og sparket på allting, krakker og stoler; "her ligger så mye i veien, det er så uryddig her!" sa hun.

Så ropte de på datteren, at hun skulle komme og rydde opp. Hun hadde fått ny lue; derfor satte hun hodet inn gjennom døren og nikket hit og dit. "Jeg kan da ikke være allesteds, jeg heller!" sa hun.

Å jo, det var velstandsfolk frieren var kommet til der.

Giske

Det var en gang en enkemann; han hadde en husholderske som hette Giske, og hun ville gjerne ha ham, og overhengte ham støtt og stendig om at han skulle gifte seg med henne. Men til sist ble mannen så kei av det at han ikke visste hva han skulle gjøre for å bli kvitt henne.

Så var det mellom slåtten og skuren, da hampen var moden, de skulle til å ryske hamp. Giske mente nå støtt hun var så vakker, og så ferm og flink, og så rysket hun hamp til hun ble ør i hodet av den sterke lukten og stupte over ende og ble liggende og sove i hampeåkeren. Mens hun sov, kom mannen med en saks og klippet stakken av henne, og siden smurte han henne inn, først med talg og så med pipesot, så hun ble seendes ut verre enn fanden.

Da Giske våknet og så hvor fæl hun var, kjente hun ikke seg selv igjen. "Kan dette være meg dette da?" sa Giske. "Nei, meg kan det ikke være, for så fæl har jeg da aldri vært, det må være fanden sjøl."

Men nå ville hun vite hvordan dette hang i hop, og så gikk hun bort og lukket på døren hos husbonden sin og spurte: "Er Giske Deres hjemme i dag, far?"

"Ja, kors, mi Giske er hjemme," sa mannen, han ville være av med henne.

"Ja, så kan jeg ikke være hans Giske, jeg da," tenkte hun og skjektet avsted, og glad var han at han var kvitt henne.

Da hun hadde gått et stykke, kom hun til en stor skog; der møtte hun to tyver. "Dem får jeg gi meg i følge med," tenkte Giske; "siden jeg er fanden, kan det være høvelig for meg å være i tyvelag." Men tyvene tenkte ikke så, de; da de fikk se Giske, tok de til sprangs det forteste de kunne, for de trodde den slemme selv var etter dem og ville ha dem. Men det hjalp ikke stort, skal jeg tro, for Giske var langbent og rapp på foten, og hun var etter dem før de visste ord av det.

"Skal dere ut og stjele, så vil jeg være med og hjelpe til," sa Giske, "for jeg er vel kjent her i bygda."

Da tyvene hørte det, syntes de det var godt følge, og var ikke redde lenger.

De skulle avsted og stjele en sau, sa de, men visste ikke hvor de skulle få fatt på en.

"Å det er inga sak," sa Giske, "for jeg har tjent hos en bonde bortpå skogen her i lang tid, jeg skulle gjerne finne sauehuset i kolmørke."

Det syntes tyvene var gromt, og da de kom dit, skulle Giske gå i sauehuset, og lange ut, og de skulle ta imot. Sauehuset sto tett innpå stueveggen, der mannen lå og sov, og Giske gikk derfor nokså stilt og forsiktig inn i huset; men da hun var kommet vel inn, så skrek hun ut til tyvene: "Vil dere ha bukk eller søye? Her er nok å ta av!"

"Hyss, hyss! Ta bare en som er bra feit!" sa tyvene.

"Ja, men vil dere ha bukk eller søye? vil dere ha bukk eller søye? for her er det nok å ta av," skrek Giske.

"Hyss, hyss da!" sa tyvene, "ta bare en som er bra feit, så er det samme enten det er bukk eller søye."

"Ja, men vil dere ha bukk eller søye? vil dere ha bukk eller søye? Her er nok å ta av," sa Giske, hun ble ved sitt hun.

"Så hold da kjeften på deg, og ta bare en som er bra feit, enten det er bukk eller søye," sa tyvene.

Imens våknet mannen i stua ved skrålet, og kom ut i bare skjorten og skulle se hva som var på ferde. Tyvene til bens og Giske av sted etter dem, så hun rente mannen over ende.

"Bi karer! bi karer!" skrek hun.

Mannen, som ikke hadde sett annet enn det svarte dyret, ble så redd at han nesten ikke torde stå opp igjen, for han trodde det var fanden sjøl som hadde vært i sauehuset. Han visste ikke mer enn én råd han, og gikk inn og vekket folkene sine og satte seg til å lese og be, for han hadde hørt at de kunne lese bort fanden.

Så var det andre kvelden. Tyvene skulle ut å stjele en fet gås, og Giske skulle vise dem veien. Da skulle Giske gå inn og sende ut, for hun var godt kjent, og tyvene skulle ta imot.

"Vil dere ha gås eller gasse? Her er nok å ta av!" skrek Giske, da hun var kommet inn i gåsehuset.

"Hyss, hyss! Ta bare en som er bra tung," sa tyvene.

"Ja, men vil dere ha gås eller gasse! vil dere ha gås eller gasse? Her er nok å ta av!" ropte Giske.

"Hyss, hyss! ta bare en som er bra tung, så er det det samme enten det er gås eller gasse, og hold så trynet på deg," sa de.

Mens Giske og tyvene kjeftedes om dette, tok en av gjessene på å skrike, så skrek én til, og rett som det var, så skrek de i halsen på hverandre alle sammen. Mannen ut og skulle se hva som var på ferde, tyvene avsted det beste de kunne, og Giske etter, så fort at bonden trodde det var fanden; for langbent var hun, og stakken skulle ikke hefte henne.

"Bi nå litt karer!" skrek Giske, "dere kunne jo fått hva dere ville, enten det var gås eller gasse."

Men de hadde ikke stunder til å stanse, syntes de, og på gården der de hadde vært, tok de på å lese og be både store og små, for de trodde sikkert at fanden hadde vært der.

Da det led mot kvelden tredje dagen, var de så sultne, både tyvene og Giske, at de ikke visste hvor de skulle gjøre av seg; så la de da over at de skulle gå på stabburet til en rik bonde som bodde i skogbredden, og stjele seg noe mat. Ja, dit gikk de; men tyvene torde ikke våge seg, så skulle Giske gå inn på stolpebua og sende ut, og de skulle stå utenfor og ta imot.

Da nå Giske kom inn der, så var de så fullt opp av allting, både kjøtt og flesk og pølse og ertebrød. Tyvene hysset på henne og ba henne bare kaste ut noe mat, og huske på hvordan det hadde gått begge de forrige kveldene. Men Giske ble ved sitt hun: "Vil dere ha kjøtt eller flesk eller pølse eller ertebrød?" ropte hun så det gnall; "dere kan få hva dere vil, for her er nok å ta av, her er nok å ta av!"

Mannen på gården hadde våknet ved denne akkorderingen, og kom ut og skulle se hva som var på ferde. Tyvene av gårde det forteste de kunne. Rett som det var, kom Giske også springende, svart og fæl som hun var. "Bi litt, bi litt, karer!" skrek hun. "Dere kan få hva dere vil ha, for her er nok åta av!" Da mannen fikk se det stygge beistet, trodde han også at fanden var løs, for han hadde nå hørt det som hadde hendt de to forrige kveldene; og han begynte både å lese og be, og det gjorde de på alle gårdene i hele bygda, for de visste at en kunne lese bort fanden.

Lørdagskvelden skulle tyvene ut å stjele en fet bukk igjen til helligdagskost, og den kunne de nok trenge vel til, for de hadde sultet i mange dager; men så ville de ikke ha med seg Giske, hun bare bråket og gjorde ugagn med kjeften sin, sa de.

Mens Giske gikk og ventet på dem om søndagsmorgenen, ble hun fælt sulten; hun hadde ikke fått stort i livet hun heller i hele tre dager, og så gikk hun opp i en nepebråte og rusket opp noen neper og åt. Da han var kommet opp mannen på gården som nepebråten hørte til, var han så urolig av seg, og syntes han endelig måtte ut og se til nepebråten sin om søndagsmorgenen. Ja, han fikk da på seg broka og gikk nedover til en myr, som var nedenfor bakken nepebråten lå i. Da han kom dit, fikk han se det var noe svart som gikk og rusket og rusket oppi nepebråten, og han var ikke lenge om å tro det var fanden, han heller. Han så da å komme seg hjem så fort han kunne, og sa at fanden var i nepebråten. De ble mest vettskremt på gården, da de hørte det; men så trodde de det var best å sende bud på presten, for å få ham til å binde fanden.

"Nei, det bær ikke til," sa kjerringa, "å gå til presten i dag, det er jo søndagsmorgenen; han kommer ikke nå, for ikke er han oppe så tidlig, og om så er, så leser han på preka si."

"Å, jeg lover ham ei feit gjøkalvsteik jeg, så kommer han nok," mente mannen.

Han la avsted til prestegården, men da han kom dit, var presten ikke oppe ennå. Jenta ba da mannen gå inn i stua imens, og gikk opp til presten og sa at denne bondemannen var nede og ville snakke med ham. Ja, da presten hørte at det var slik en bra mann som satt nede, så rev han på seg buksene og kom ned med en gang med tøfler og nattlue på.

Mannen sa ham ærendet sitt, at fanden var løs oppe i nepebråten hans, og hvis presten ville være med og binde ham, så skulle han skikke ham en feit gjøkalvsteik.

Jo, det var presten ikke uvillig til, og ropte på gutten og ba ham legge sal på hesten, mens han kledde på seg.

"Nei, far, det går nok ikke an," sa mannen, "for fanden staner vel ikke lenge, og en kan ikke vite hvor en skal ta ham igjen, når han er sloppet løs. Du får nok være med straks."

Presten fulgte med slik han sto og gikk, med nattlue og tøfler på; men da de kom til myra, var den så blaut at presten ikke kunne gå over med tøflene. Bonden tok ham på ryggen og skulle bære ham over. Han steg nå nokså forsiktig på en stubbe her og på en tue der; men da de kom midt utpå, fikk Giske se dem, og trodde det var tyvene som kom med bukken.

"Er'n feit, er'n feit?" skrek hun så det gnall i skogen.

"Jeg vet fanden enten han er feit eller skrinn, jeg," sa mannen, da han hørte det; "men vil du vite det får du komme og kjenne etter sjøl," sa han, og så ble han så redd at han kastet presten midt ut i blautmyra og tok til sprangs, og er ikke presten kommet opp, så ligger han nok der ennå.

Store-Per og Vesle-Per

Det var en gang to brødre, og begge hette de Per, den eldste kalte de Store-Per, og den yngste kalte de Vesle-Per. Da faren var død, tok Store-Per gården og fikk en kjerring med mange penger. Men Vesle-Per var hjemme hos mora si, og han levde på livøret hennes, til han ble myndig. Da han det var, fikk han arven sin, og Store-Per sa at nå fikk han ikke være på gården lenger og ete opp føderådet for mor si, det var bedre han reiste ut i verden og tok seg noe til.

Ja, det syntes Vesle-Per heller ikke var så ille; han kjøpte seg en bra hest og et lass med smør og ost og fór til byen med, og for pengene han fikk, kjøpte han brennevin og drikkevarer, og han var ikke før kommet hjem, før det ble byhelg hos ham, og det i røde rappet, og han skjenkte og trakterte både granner og kjerringer, og de skjenkte og trakterte ham igjen, og han levde i sus og dus så lenge pengene varte. Men da det var slutt på skillingen, og Vesle-Per satt igjen med tomme pungen, kom han hjem til sin gamle mor igjen, og da eide han ikke mer enn en kalv. Da våren kom, slapp han ut kalven og lot den beite på enga til Store-Per. Så ble Store-Per sint og slo i hjel kalven. Vesle-Per, han flådde skinnet av den, hengte det inn på badstua, så det ble riktig tørt, og rullet det i hop, stakk det i en sekk, og gikk på bygda med det og skulle selge det; men hvor han kom, så lo de av ham, og sa at de hadde ikke bruk for røket kalveskinn.

Da han hadde gått et langt stykke, kom han til en gård igjen. Der gikk han inn og ba om hus til natten.

"Nei, jeg kan nok ikke låne deg hus," sa kjerringa, "for mannen min er på stølen, og jeg er aleine hjemme. Du får prøve å få hus i grannegården; men får du ikke det, så kan du komme igjen, for du kan ikke være husvill heller," sa hun.

Men da Per gikk forbi kovevinduet, så han at det var en prest inne i koven, som kjerringa holdt seg med, og så satte hun fram øl og brennevin og en stor gryte rømmegraut. Da presten hadde satt seg til å ete og drikke, kom mannen i huset hjem igjen; men da kjerringa fikk høre ham i svalen, var hun ikke sen, hun tok grautgryta og satte under århella, ølet og brennevinet i kjelleren, og presten låste hun ned i en stor kiste som sto der.

Alt dette sto Vesle-Per og så på; men da mannen vel var kommet inn, så gikk Vesle-Per etter, og ba om han kunne få lånt hus. "Ja," sa mannen, "du skal få lånt hus," og så ba han Per sette seg bort til bordet og ete. Ja, Vesle-Per satte seg borttil og tok med seg kalveskinnet, og det la han ved føttene sine.

Da de hadde sittet en stund, ga Vesle-Per seg til å tråkke på skinnet.

"Hva sier du nå igjen? Kan du ikke tie!" sa Vesle-Per.

"Hvem er det du snakker med?" spurte mannen.

"Å, det er en spåmø jeg har i kalveskinnet," sa Per.

"Hva spår hun da?" sa mannen igjen.

"Hun sier det ikke er fritt for rømmegraut under århella," sa Vesle-Per.

"Hun spår nok i mist; her har ikke vært rømmegraut i huset på år og dag," sa mannen.

Men Per ba ham se etter; det gjorde han, og så fant han grautgryta. Den begynte de å godgjøre seg med, og aller best de satt, så tråkket Per på kalveskinnet.

"Hyss!" sa han, "kan du ikke holde kjeften?"

"Hva sier spåmøen nå?" sa mannen.

"Det er ikke fritt for øl og brennevin under kjellertrappa, sier hun," svarte Per.

"Har hun aldri spådd miste før, så gjør hun det nå," sa mannen. "Øl og brennevin? de ting kan jeg knapt minnes vi har hatt i huset."

"Se etter!" sa Per.

Det gjorde mannen - jo ganske riktig, han fant drikkevarene, og så ble det vel glede på ham.

"Hva har du gitt for den spåmøen? Den må jeg ha, hva du så vil ha for den," sa mannen.

"Jeg har fått den i farsarv, og ikke mye har jeg tatt den for," sa Per. "Riktignok har jeg ikke videre lyst til å skille meg ved den, men det er det samme, lar du meg få den gamle kista som står i koven, skal du ha den."

"Kistenøkkelen er blitt borte!" skrek kjerringa.

"Jeg tar den uten nøkkel jeg," sa Per; og så ble han og mannen snart forlikt om handelen. Per fikk et rep istedenfor nøkkelen og mannen hjalp ham å få kista på ryggen, og så ruslet han av gårde.

Da han hadde gått et stykke, kom han ut på en bro; under den gikk en elv så stri at den fosset og skummet, og dure gjorde den så broen ristet. "Det brennevinet, det brennevinet!" sa Per. "Jeg kan merke jeg har smakt på det igjen. Hva skal jeg gå og drasse på denne kista etter? Hadde jeg ikke vært full og galen, så hadde jeg da ikke handlet den til meg for spåmøen. Men nå skal kista i elva, og det på flygende timen!"

Han til å løse av repet.

"Au, au! gjør for guds skyld og frels meg! Det er presten her i gjeldet du har i kisten!" skrek han som i den var.

"Det må være fanden sjøl, som vil slå i meg at han er blitt prest," sa Per, "men enten han gjør seg til prest eller klokker så skal han nå til elvs."

"Å nei, å nei! det er sognepresten i gjeldet, som var på sjelesorg hos kjerringen; mannen er vill og galen, og så måtte hun gjemme meg i kisten. Jeg har et sølvur og et gullur på meg, dem skal du få og åtte hundre daler til; slipp meg bare ut!" ropte presten.

"Nei, nei, er det riktig han far da!" sa Per, han tok en stein og slo sund kistelokket; så slapp presten ut, og han hjemover til prestegården både fort og lett, for klokkene og pengene hans skulle ikke tynge ham lenger.

Vesle-Per gikk nå hjem og sa til Store-Per: "I dag gjelder vel kalveskinnene på torget!"

"Hva fikk du for skinnfilla di da?" spurte Store-Per.

"Ikke likere enn den var, fikk jeg åtte hundre daler for den, men for større og feitere kalver gjelder skinnet det dobbelte," sa Vesle-Per og viste fram pengene.

"Det var godt du sa meg det," sa Store-Per; han slo i hjel alle kalvene og kuene han eide, og ga seg på byveien med skinn og huder.

Da han kom til torgs, og garverne spurte hva pris han holdt skinnene sine i, sa Store-Per: "Åtte hundre daler for de små, og etter det for de store." Men alle folk bare lo og gjorde narr av ham, og sa han hadde ikke nødig å ta slik på vei, han kunne nok slippe inn i galehuset for bedre kjøp; og så skjønte han hvordan det hadde gått til, at Vesle-Per hadde lurt ham.

Da han kom hjem igjen, var han nå ikke blid, han svor og bante på at han ville slå i hjel Vesle-Per om natten. Dette sto han og hørte på. Og da han hadde lagt seg i sengen med mor si, og det led litt utpå kvelden, ba han moren bytte rom med seg, for han frøs så, og ved veggen var det vel varmere, sa han. Ja, det gjorde hun. Om litt kom Store-Per med en øks i hånden og stiltret seg bort til sengen, og hugg hodet av moren i ett hugg.

Om morgenen gikk Vesle-Per inn i stua til Store-Per.

"Trøste og bære deg som har hugget i hjel mor vår!" sa han; "lensmannen liker nok ikke at du utreder føderådet på den måten."

Så ble Store-Per så redd at han ba Vesle-Per han for guds skyld skulle tie med det han visste; ville han det, skulle han få åtte hundre daler.

Ja, Vesle-Per strøk til seg pengene, satte hodet på moren igjen, fikk henne på en kjelke, og dro henne til torgs. Der satte han henne med en eplekurv på hver arm og et eple i hver hånd.

Så kom en skipper gående, han trodde det var en torgkjerring, og spurte om hun hadde epler å selge, og hvor mange han fikk for skillingen.

Men gamlekjerringa svarte ikke.

Skipperen spurte én gang til.

Nei, hun svarte ikke.

"Hvor mange får jeg for skillingen?" skrek han tredje gangen.

Men kjerringa satt som hun hverken hørte eller så.

Da ble skipperen så arg at han la til henne under øret, så hodet trillet bortetter torget.

I det samme kom Vesle-Per springende; han gråt og bar seg og truet skipperen med å gjøre ham rent ulykkelig; for det han hadde slått i hjel den gamle moren hans.

"Kjære vene, ti bare still med det du vet, skal du få åtte hundre daler," sa skipperen, og det ble de da forlikt om.

Da Vesle-Per kom hjem igjen, sa han til Store-Per: "I dag gjelder vel gamle kjerringer på torget! Jeg fikk åtte hundre for mor vår," og så viste han fram pengene.

"Det var bra jeg fikk vite det," sa Store-Per; han hadde en gammel værmor, henne tok han og slo i hjel og strøk av sted med, og skulle selge henne. Men da de hørte han gikk og falbød døde folk, ville de sette ham til lensmannen, og det var med nød og neppe han slapp fra det.

Da Store-Per kom igjen, var han så sint og galen på Vesle-Per, at han truet med å drepe ham på flygende timen, det var ingen nåde å vente.

"Ja, ja, vi skal alle den veien; og i dag og i morgen er det bare natta imellom," sa Vesle-Per. "Men skal jeg av gårde nå, så har jeg en ting å be deg om: putt meg i den sekken som henger der, og bær meg på elva," sa han, og det sa Store-Per ikke nei til; han stappet ham i sekken og dro avsted.

Men aldri før var han kommet et lite stykke på veien, så kom han i hug at han hadde glemt noe, det måtte han tilbake etter, og imens satte han sekken ved veibredden. Så kom det en mann drivende med en stor gild sauedrift.

"Til himmerik, til paradis. Til himmerik, til paradis!"

ropte Vesle-Per, som lå i sekken, og det ble han ved å gnage og gnåle på.

"Kan ikke jeg få lov å være med?" sa han som kom med driften.

"Jo, vil du løse opp sekkebandet og krype nedi i mitt sted, skal du få komme der," sa Vesle-Per; "jeg kan gjerne bie til en annen gang jeg. Men nå må du endelig rope det samme som jeg, ellers kommer du ikke til rette stedet."

Mannen løste opp sekkebåndet og satte seg i rommet til Vesle-Per; så knyttet Per igjen sekken, og mannen tok på å rope:

"Til himmerik, til paradis. Til himmerik, til paradis!"

og den leksa drev han på med. Da Per vel hadde fått ham i sekken, var han ikke sen; han skyndte seg avsted med driften, og gjorde en dyktig sving på veien.

Imens kom Store-Per igjen, tok sekken på nakken og bar den bortover til elven, og alt som han gikk, satt driftebonden inni og ropte:

"Til himmerik, til paradis!"

"Ja, ja, prøv selv om du finner veien!" sa Store-Per, og kastet ham uti.

Da Store-Per hadde gjort det og gikk hjemetter igjen, møtte han broren, som kom drivende med saueflokken føre seg. Store-Per ble rent opp i under, og spurte hvordan Vesle-Per hadde sloppet opp av elven, og hvor han hadde fått den gilde sauedriften fra.

"Det var riktig et brorstykke av deg, at du kastet meg uti," svarte Vesle-Per. "Jeg sakk like til bunns som en stein, og der fikk jeg vel se saueflokker, kan du tro; der nede går de i tusenvis, den ene drifta større enn den andre. Og her ser du: det er vel ullsauer!" sa Per.

"Det var bra du fortalte meg det," sa Store-Per.

Han strøk hjem til kjerringa, tok henne med seg til elven, krøp i en sekk, og ba henne skynde seg og knytte for og kaste ham ut over broen. "Jeg vil etter ei sauedrift," sa Store-Per; "men skulle jeg bli for lenge, så du kan merke jeg ikke rår med saueflokken, får du springe etter og hjelpe meg," sa han.

"Ja, bli bare ikke for lenge, for jeg stunder så på sauene," sa kona.

Hun sto og ventet en stund, men så tenkte hun ved seg selv at mannen ikke rådde med å jage sammen saueflokken, og så hoppet hun etter.

Så var Vesle-Per kvitt dem alle i hop; han arvet gård og grunn og hester og redskap, og selv hadde han penger til å kjøpe seg klavefe for.