Tuftefolket på Sandflesa 2 страница

Om søndagen skulle én gå opp til prinsen med håndkle.

"Å, får jeg lov til å gå opp med det," sa Kari.

"Hva skal det være til!" sa de andre som var i kjøkkenet; "du så jo hvordan det gikk sist."

Kari ga seg ikke, men holdt ved å be til hun fikk lov, og så løp hun oppover trappene, så det ramlet i trestakken. Prinsen fór ut, og da han fikk se det var Kari, rev han til seg håndkleet og kastet det like i syntes på henne.

"Pakk deg nå, ditt stygge troll!" sa han; "tror du jeg vil ha et håndkle som du har tatt i med de svarte fingrene dine?"

Siden reiste prinsen til kirke, og Kari ba også om å få gå dit. De spurte hva hun ville til kirke etter, hun som ikke hadde noe annet å ha på seg enn den trestakken, og som var så svart og fæl. Men Kari sa hun syntes at presten var slik en gild mann til å preke; hun hadde så godt av det han sa, og så fikk hun da lov til sist. Hun gikk til berget og banket på, og så kom mannen ut og ga henne en kjole som var mye gildere enn den første; den var utsydd med sølv overalt, og det skinte av den liksom av sølvskogen, og en grusk hest med sølvbrodert dekken og sølvbiksel fikk hun også.

Da kongsdatteren kom til kirken, sto kirkefolket utenfor på bakken ennå; alle så undres de på hva hun var for en, og prinsen var straks på ferde og kom og ville holde hesten for henne mens hun steg av. Men hun sprang av og sa at det hadde han ikke nødig, for hesten var så vel temmet at den sto stille når hun sa det, og kom når hun ropte på den. Så gikk de alle sammen i kirken; men det var nesten ingen som hørte etter det presten sa, for de så for mye på henne, og prinsen ble enda mer inntatt i henne enn forrige gang. Da prekenen var slutt, og hun gikk ut av kirken og skulle sette seg på hesten, kom prinsen igjen og spurte hvor hun var fra.

"Jeg er fra Håndkleland," sa kongsdatteren, og i det samme slapp hun ned ridepisken sin; da så prinsen bukket og skulle ta den opp, sa hun:

"Lyst fore og mørkt bak,
så prinsen ikke ser hvor jeg ri'r hen i dag!"

Borte var hun igjen, og prinsen kunne ikke vite hvor hun var blitt av; han fór både vidt og bredt og spurte etter det landet som hun hadde sagt hun var fra; men det var ingen som kunne si ham hvor det lå, og prinsen måtte da slå seg til tåls igjen.

Om søndagen skulle én gå opp til prinsen med en kam; Kari ba om å få lov til å gå med den, men de andre minnet henne om hvordan det hadde gått sist, og skjente på henne for det hun ville vise seg for prinsen, så svart og fæl som hun var i trestakken sin; men hun holdt ikke opp å be, før de lot henne gå opp til prinsen med kammen. Da hun kom ramlende oppover trappene igjen, fór prinsen ut, tok kammen og kastet den etter henne, og ba hun bare skulle pakke seg.

Siden reiste prinsen til kirken, og Kari ba også om lov; de spurte igjen hva hun skulle der, hun som var så fæl og svart, og som ikke hadde klær så hun kunne vise seg blant folk; prinsen eller noen annen kunne gjerne få se henne, sa de, så ble både hun og de ulykkelige; men Kari sa at de hadde nok annet å se etter, og hun holdt ikke opp å be, før hun fikk lov til å gå.

Nå gikk det like ens som begge de andre gangene; hun gikk bort til berget og banket på med kjeppen, og så kom mannen ut og ga henne en kjole som var enda mye gildere enn de andre; den var nesten av bare gull og edelstener, og en gjev hest med gullsydd dekken og gullbiksel fikk hun også.

Da kongsdatteren kom til kirken, sto presten og almuen på bakken ennå, og ventet på henne. Prinsen kom løpende og ville holde hesten, men hun sprang av og sa: "Nei takk, det trengst ikke, min hest er så vel temmet at den står still når jeg sier det." Så skyndte de seg i kirken alle sammen, og presten på prekestolen; men ingen hørte etter det han sa, for de så for mye på henne, og undres på hvor hun var fra, og prinsen var enda mer forelsket enn begge de andre gangene; han sanset ikke noen ting, men så bare på henne.

Da prekenen var ute, og kongsdatteren skulle gå ut av kirken, hadde prinsen slått ut en kvartel råtjære i kirkesvalen, for å komme til å hjelpe henne over. Men hun brydde seg ikke om det, satte foten midt ute i tjæren og sprang over; så ble den ene gullskoen sittende igjen, og da hun hadde satt seg på hesten, kom prinsen farende ut av kirken og spurte hvor hun var fra.

"Fra Kammeland," sa Kari. Men da prinsen ville rekke henne gullskoen, sa hun:

"Lyst fore og mørkt bak,
så prinsen ikke ser hvor jeg ri'r hen i dag!"

Prinsen kunne da ikke vite hvor det var blitt av henne denne gangen heller, og så fór han i langsommelig tid omkring i verden og spurte etter Kammeland; men da ingen kunne si ham hvor det var, lot han kunngjøre at den som kunne passe gullskoen, ville han gifte seg med. Det kom da sammen både vakre og stygge fra alle kanter; men det var ingen som hadde så liten fot at hun kunne få på gullskoen. Langt om lenge kom den slemme stemoren til Kari Trestakk med datteren sin også, og henne passet skoen til; men stygg var hun, og så lei så hun ut, at prinsen nødig gjorde det han hadde lovt. Likevel ble det laget til bryllups, og hun ble pyntet til brud, men da de red til kirken, så satt det en liten fugl i et tre og sang:

"Et stykke av hæl og et stykke av tå; Kari Trestakkens sko er full av blod!"

Og da de så etter, hadde fuglen sagt sant, for blodet sildret ut av skoen. Så måtte alle tjenestejentene og alle de kvinnfolk som på slottet var, fram og prøve på seg skoen, men det var ingen den ville passe.

"Men hvor er Kari Trestakk da?" spurte prinsen, da alle de andre hadde prøvd, for han skjønte fuglesang, og kom vel i hug det fuglen hadde sagt.

"Å, hun da!" sa de andre; "det kan aldri nytte hun kommer fram, for hun har føtter som en gamp."

"Kan være," sa prinsen, "men siden alle de andre har prøvd, så kan Kari også."

"Kari!" ropte han ut gjennom døren, og Kari kom oppover trappene, og det ramlet i trestakken, som det var et helt regiment dragoner som kom farendes.

"Nå skal du passe gullskoen og bli prinsesse, du og," sa de andre jentene, og lo og gjorde narr av henne.

Kari tok opp skoen og satte foten i den så lett hun ville, kastet trestakken av seg, og så sto hun der med gullkjolen på, så det skinte av henne, og på den andre foten hadde hun maken til gullskoen. Prinsen kjente henne straks, og ble så glad at han gikk bent bort og tok henne om livet og kysset henne, og da han fikk høre hun var kongsdatter, ble han enda gladere, og så ble det bryllup.

Snipp snapp snute, så er eventyret ute.

Buskebrura

Det var en gang en enkemann som hadde en sønn og en datter etter den første konen sin. Begge var de snille barn, og begge holdt de hjertelig av hverandre.

Om en tid giftet mannen seg igjen. Da fikk han en enke, som hadde en datter etter den første mannen; hun var både stygg og slem, og det var moren også. Fra den stund den nye konen kom i huset, var det ikke fred å få for mannbarna i noen ro eller krok, og så tenkte gutten det var best å dra ut i verden og prøve å tjene sitt brød selv. Da han hadde gått en tid, kom han til kongsgården; der fikk han tjeneste hos stallmesteren, og hæv og hendig var han, så hestene han stelte, var så fete og blanke at det skinte i dem.

Men søsteren som var igjen hjemme, hadde det verre enn vondt. Både stemoren og kjerringdatteren var etter henne hvor hun gikk og sto, og skjelte og smelte, og aldri hadde hun en times fred; alt det tyngste arbeidet måtte hun gjøre, vondord fikk hun sent og tidlig, og lite mat til.

En dag hadde de sendt henne til bekken etter vann. Så kom det et stygt fælt hode opp over vannskorpen.

"Vask meg du!" sa hodet.

"Ja, jeg skal gjerne vaske deg," sa manndatteren, og tok på å gni og vaske det stygge ansiktet, men et fælt arbeid syntes hun det var.

Da hun vel hadde gjort det, kom det et annet hode opp i vannskorpen, det var enda fælere.

"Børst meg du!" sa hodet.

"Ja, jeg skal gjerne børste deg," sa jenta, og ga seg i kast med hårtustene, men noe morsomt arbeid kan du nok vite det ikke var.

Da hun hadde gjort fra seg det, kom det et enda fælere og styggere hode opp i vannskorpen.

"Kyss meg du!" sa hodet.

"Ja, jeg skal kysse deg," sa manndatteren, og det gjorde hun også; men hun syntes det var det verste arbeidet hun hadde gjort i sitt liv.

Så snakket det ene hodet til det andre, og de spurte hverandre hva de skulle gjøre med den som var så godvis.

"At hun blir den fineste jente som til er, og så hvitlett som den lyse dag," sa det første hodet.

"At der drysser gull av håret hver gang hun børster seg," sa det andre.

"At det faller gull av munnen hver gang hun taler," sa det tredje hodet.

Da nå manndatteren kom hjem så vakker og lyslett som dagen, ble stemoren og datteren hennes enda argere, og verre ble det da hun talte, og de så det falt gullpenger av munnen hennes. Stemoren ble så flygende gal at hun jagde manndatteren til grisehuset, der skulle hun være med gullstasen sin, men inn i stua fikk hun ikke lov å sette sin fot.

Det varte nå heller ikke lenge før moren ville ha rettedatteren til bekken etter vann. Da hun kom der med bøttene sine, kom det første hodet opp i vannskorpen.

"Vask meg du!" sa det.

"Rakkeren vaske deg!" sa rettedatteren.

Så kom det andre opp.

"Børst meg du!" sa hodet.

"Rakkeren børste deg!" sa rettedatteren.

Så det til bunns, og det tredje hodet opp.

"Kyss meg du!" sa hodet.

"Rakkeren kysse deg, din muletrut!" sa jenta.

Så snakket hodene igjen til hverandre, og spurte hva de skulle gjøre ved den som var så vrangvis; og så ble de samrådd om at hun skulle ha fire alens nese og tre alens trut og en tollbusk midt i skallen, og hver gang hun snakket, skulle det falle aske ut av munnen på henne.

Da hun kom hjem til stuedøren med vassbøttene, ropte hun inn til moren: "Lukk opp!" sa hun.

"Lukk opp sjøl, rettedatter mi!" sa moren.

"Jeg når ikke fram for nesa!" sa datteren.

Da moren kom ut og fikk se henne, kan en nok vite hvordan hun ble til mote, og hvordan hun skrek og bar seg; men nesen og truten ble ikke mindre for det.

Bror til manndatteren som tjente i kongsgården, hadde tegnet av søsteren; det skilderiet hadde han med seg, og hver morgen og aften lå han på kne foran skilderiet og ba til Vårherre for søsteren, så glad var han i henne. De andre stallguttene hadde hørt dette; så kikket de gjennom nøkkelhullet inn i kammerset hans, og så at han lå på kne for et skilderi der. Så satte de ut at gutten hver morgen og aften lå og ba til et avgudsbillede han hadde, og til sist gikk de til kongen, og ba at han skulle kikke gjennom nøkkelhullet inn til gutten, så skulle han få se. Kongen ville ikke tro det; men langt om lenge fikk de ham overtalt, og han lurte seg på tærne bort til døren og kikket. Jo, han så gutten ligge på kne, og billedet hang på veggen, og hendene hadde han knept i hop.

"Lukk opp!" ropte kongen.

Men gutten hørte ikke.

Så ropte kongen andre gangen; men gutten ba så hjertelig at han ikke hørte det enda.

"Lukk opp, sier jeg!" ropte kongen igjen, "det er jeg som vil inn."

Ja, så sprang gutten til døren og låste opp, og i skyndingen glemte han å gjemme skilderiet. Da kongen kom inn og fikk se det, ble han stående som fjetret, og kunne ikke røre seg av flekken, så vakkert syntes han billedet var.

"Så vakkert et kvinnfolk finnes ikke i verden," sa kongen.

Men gutten fortalte at det var søsteren hans, som han hadde tegnet av, og var hun ikke vakrere, så var hun slett ikke styggere, sa han.

"Ja, er hun så vakker, så vil jeg ha henne til dronning," sa kongen, og befalte gutten at han skulle reise hjem etter henne på flygende timen, og endelig ikke være lenge om veien. Gutten lovte han skulle skynde seg alt han kunne, og reiste avsted fra kongsgården.

Da broren kom hjem og skulle hente søsteren sin, ville stemoren og rettedatteren hennes også være med. De reiste da alle sammen, og manndatteren hadde med seg et skrin som hun hadde gullet sitt i, og en hund som hette Lille Kaværn; de to tingene var hele morsarven hennes. Da de hadde reist en stund, skulle de over sjøen, og broren satte seg bak ved roret, og moren og begge søstrene satt fremme i båten, og så seilte de både langt og lenge.

Om en tid kunne de se en strand. "Der dere ser den hvite stranden, skal vi i land," sa broren og pekte utover sjøen.

"Hva er det bror min sier?" sa manndatteren.

"Han sier du skal kaste skrinet ditt uti," sa stemoren.

"Ja, når bror min sier det, får jeg vel gjøre det," sa manndatteren, og så kastet hun skrinet.

Da de nå hadde seilt en stund igjen, pekte broren igjen utover sjøen. "Der ser dere slottet vi skal til," sa han.

"Hva er det bror min sier?" spurte manndatteren.

"Nå sier han du skal kaste hunden din på sjøen," svarte stemoren.

Manndatteren gråt og var ille ved, for Lille Kaværn var det kjæreste hun hadde i verden, men endelig kastet hun den overbord.

"Når min bror sier det, får jeg vel gjøre det; men Gud skal vite hvor nødig jeg kaster deg ut, Lille Kaværn!" sa hun.

Så seilte de et godt stykke igjen.

"Der ser du kongen komme for å ta imot deg," sa broren og pekte imot stranden.

"Hva er det bror min sier?" spurte søsteren igjen.

"Nå sier han du skal skynde deg og kaste deg selv uti," svarte stemoren.

Hun bar seg ille og gråt; men når broren hennes sa det, syntes hun, hun måtte gjøre det, og så hoppet hun i sjøen.

Da de nå kom til kongsgården, og kongen fikk se den fæle brura med fire alens nese og tre alens trut og en buske midt i skallen, ble han rent fælen; men bryllupet var ferdig, både med brygg og bakst, og bryllupsfolkene satt og ventet, og så måtte kongen ta henne, slik hun var. Men vond og vill var han, det kan ikke noen fortenkte ham i, og derfor lot han gutten kaste i ormegården.

Først torsdagskvelden etter kom det en vakker jomfru inn på kjøkkenet i kongsgården, og ba kokkejenta som lå der, så vakkert om å få låne en børste. Det fikk hun, og så børstet hun håret sitt så gullet dryppet. En liten hund fulgte med henne, og til den sa hun: "Gå ut, Lille Kaværn, og se om det snart er dagen!" Det sa hun tre ganger, og den tredje gangen hun sendte ut hunden, var det ved de tider det tok til å gråne. Da måtte hun bort, men med det samme hun gikk sa hun:

"Hutt! du stygge buskebrur,
som skal ligge i kongens arm!
Jeg i grus og sand,
og min bror i ormegården, foruten gråt!"

"Nå kommer jeg igjen to ganger til, og så aldri mer," sa hun.

Om morgenen fortalte kokkejenta det hun hadde sett og hørt, og så sa kongen at neste torsdagskvelden ville han selv våke i kjøkkenet og se om det var sant, og da det vel hadde tatt til å mørkne, så kom han ut i kjøkkenet til jenta. Men alt han gned øynene og prøvde å holde seg våken, så hjalp det ikke; for buskebrura trallet og sang, så øynene hans seg i hop, og da den vakre jomfruen kom, sov han så han snorket. Liksom første gangen fikk hun lånt en børste og børstet håret sitt med den så gullet dryppet, og så sendte hun ut hunden tre ganger, og da det lysnet gikk hun. Med det samme hun gikk, sa hun de samme ordene som gangen før:

"Hutt! du stygge buskebrur,
som skal ligge i kongens arm!
Jeg i grus og sand,
og min bror i ormegården, foruten gråt!"

"Nå kommer jeg igjen én gang, og så aldri mer," sa hun.

Den tredje torsdagskvelden ville kongen våke igjen. Da satte han to mann til å holde seg, en under hver arm, de skulle riste ham og nappe i ham hver gang han ville til å sovne, og to mann satte han til vakt over buskebrura. Men da det led utpå kvelden, tok buskebrura igjen på å tralle og synge, så øynene hans holdt på å lukke seg, og hodet hang ned til den ene siden. Så kom den vakre jomfruen og fikk børsten og børstet håret sitt så gullet dryppet, og så sendte hun ut Lille Kaværn, for å se om det snart var dagen, og det gjorde hun tre ganger. Tredje gangen tok det til å lysne, da sa hun:

"Hutt! du stygge buskebrur,
som skal ligge i kongens arm!
Jeg i grus og sand,
og min bror i ormegården, foruten gråt!"

"Nå kommer jeg aldri igjen mer," sa hun, og så ville hun gå. Men de to mann som holdt kongen under armene, grep over hendene hans og klemte kniven inn i neven på ham og så fikk han skåret henne i veslefingeren, så mye at hun ble blodvekt.

Da var rette bruden frelst, og kongen våknet; hun fortalte ham hvordan alt hadde gått til, og hvordan stemoren og kjerringdatteren hadde sveket henne. Straks ble bror hennes tatt ut av ormegården - ham hadde ormene ikke gjort minste skade - og stemoren og rettedatteren hennes ble kastet der ned isteden. Men ingen kan si så glad kongen var, da han ble av med den stygge buskebrura, og fikk igjen en dronning som var så vakker og lys som selve dagen. Nå ble det rette bryllupet gjort, og det så det ble hørt og spurt over sju kongeriker; kongen og bruden hans kjørte til kirke, og Lille Kaværn satt også i vognen. Da vielsen var over, kjørte de hjem igjen, men siden var ikke jeg med dem lenger.

Jomfru Maria som gudmor

Langt, langt borti en stor skog bodde en gang et par fattigfolk. Konen kom i barselseng og fødte et barn, en vakker datter. Men de var så fattige at de visste ikke hvordan de skulle få barnet til dåpen. Mannen måtte da en dag ut for å se å få faddere som selv kunne ofre; han gikk hele dagen både til den ene og til den andre; men alle sa de at de nok ville være fadder, men ingen syntes han hadde råd til å ofre selv. Da han gikk hjem om kvelden, møtte han en vakker frue, som var så prektig kledd, og så så inderlig snill og god ut; hun bød seg til å skaffe barnet til dåpen; men siden ville hun ha det. Mannen svarte at han først måtte spørre konen sin hva hun ville; men da han kom hjem og fortalte det, sa konen bent ut nei. Andre dagen gikk mannen ut igjen; men ingen ville være fadder, når de skulle ofre selv, og alt han ba, så hjalp det ikke. Da han gikk hjem igjen mot kvelden, møtte han på nytt den vakre fruen, som så så blid ut, og hun gjorde det samme tilbudet igjen. Han fortalte konen det som hadde hendt ham, og hun sa at dersom han ikke neste dag kunne få faddere til barnet, så fikk de vel la fruen få det, siden hun så så god og snill ut. Den tredje dagen mannen gikk ut, fikk han heller ingen faddere, og da han møtte fruen igjen om kvelden, lovte han å la henne få barnet, når hun ville skaffe det dåp og kristendom. Om morgenen kom hun så dit mannen bodde, i følge med to mannfolk, tok barnet og reiste til kirke med det, og der ble det døpt. Så tok hun det hjem med seg, og der levde den vesle jenta hos henne i flere år, og fostermoren var alltid snill og god mot henne.

Da jenta var blitt så stor at hun lærte å skjønne, laget fostermoren seg til å reise bort. "Du kan få lov å gå hvor du vil," sa hun til jenta, "bare ikke i de tre kammersene jeg nå viser deg." Og så reiste hun. Men jentungen kunne likevel ikke la være å gløtte litt på den ene kammersdøren, og husj! så fløy det ut en stjerne. Da fostermoren kom tilbake, ble hun vond og truet fosterdatteren med å jage henne bort; men barnet gråt og ba for seg, og så fikk hun til slutt lov å bli.

Om en tid skulle fostermoren reise bort igjen, og så forbød hun jenta ågå inn i de to kammersene hun ikke hadde vært i. Hun lovte å ta seg i vare; men da hun hadde gått alene en stund og tenkt og grundet på hva som vel kunne være inne i det andre kammerset, kunne hun ikke holde seg fra ågløtte litt på døren og kikke inn, og husj! så fløy månen ut. Da fostermoren kom igjen, og så at månen hadde sloppet ut, ble hun sørgmodig, og sa at nå kunne hun slett ikke ha henne hos seg lenger, nå måtte hun bort. Men jenta gråt så hjertelig og ba så vakkert for seg, og så fikk hun da lov til å bli denne gangen også.

Om noen tid skulle fostermoren reise igjen - jenta var alt halvvoksen den gang - og da la hun henne alvorlig på hjerte at hun slett ikke måtte prøve på å gå inn i eller se inn i det tredje kammerset. Men da fostermoren hadde vært borte en stund, og jenta hadde gått alene og kjedet seg i langsommelig tid, så tenkte hun: "Nei, så morsomt det skulle være å se litt inn i det tredje kammerset!" Hun tenkte først at hun ikke ville gjøre det like fullt, for fostermorens skyld; men da hun andre gangen kom på det, kunne hun ikke berge seg lenger, hun syntes hun skulle og måtte se inn i kammerset; hun gløttet litt på døren, og husj! så fløy solen ut. Da fostermoren nå kom tilbake, og så at solen hadde fløyet ut, ble hun rent ille ved, og sa at nå kunne hun slett ikke få lov å være hos henne lenger. Fosterdatteren gråt og ba enda vakrere enn før, men det hjalp ikke. "Nei, nå må jeg straffe deg," sa moren; "men du kan ha valget: enten du vil bli den aller vakreste av alle og ikke kunne tale, eller du vil bli den aller styggeste og kunne tale. Men bort fra meg må du." "Så vil jeg helst bli vakker," sa jenta. Og det ble hun også, men fra den tid var hun målløs.

Da hun var kommet bort fra fostermoren, gikk hun og vandret gjennom en stor skog; men alt hun gikk, ble det aldri ende på den. Da det led mot kvelden, kløv hun opp i et høyt tre som sto like over en olle, og satte seg til å sove om natten. Tett ved lå et slott, og fra det kom tidlig om morgenen en terne, som skulle hente vann fra olla til prinsens te. Ternen så det vakre ansiktet i olla, og trodde at det var henne selv; så kastet hun vassbøtta, løp hjem igjen og slo på nakken og sa: "Er jeg så vakker, så er jeg for god til å gå og bære vann." Så skulle en annen i vei etter vannet, men det gikk like ens med henne; hun kom også tilbake og sa at hun var for vakker og for god til å gå etter vann til prinsen. Så gikk prinsen selv, for han hadde lyst til å se hvordan dette hang i hop. Da han kom til olla, fikk han også se billedet, og straks så han opp; der ble han da var den vakre jomfruen som satt oppe i treet. Han lokket henne ned og tok henne hjem med seg, og ville endelig ha henne til dronning, for det hun var så vakker. Men mor hans, som levde ennå, ville ikke; "hun kan jo ikke tale," sa hun, "og det kan gjerne være et trollmenneske." Men prinsen ga seg ikke, før han fikk henne.

Da de hadde levd sammen en tid, ble hun med barn, og da hun skulle føde, lot prinsen sette vakt omkring henne, men i fødselstimen sovnet alle sammen, og da hun hadde født, kom fostermor hennes, skar barnet i veslefingeren og smurte dronningen om munnen og på fingrene med blodet, og sa til henne: "Nå skal du bli så sørgmodig, som jeg var, da du hadde sloppet ut stjernen;" og så ble hun borte med barnet. Da de våknet, de som var satt til vakt, trodde de at dronningen hadde ett sitt eget barn, og den gamle dronningen ville ha henne brent, men prinsen holdt slik av henne, og til slutt fikk han bedt henne fri for straffen; men det var med nød og neppe.

Andre gangen den unge dronningen skulle i barselseng, ble det satt dobbelt så sterk vakt som forrige gang. Men det gikk nettopp like ens, bare at fostermoren sa: "Nå skal du bli så sørgmodig, som jeg var, da du hadde sloppet ut månen." Dronningen gråt og ba - for når fostermoren var der, kunne hun tale -, men det hjalp ikke. Nå ville den gamle dronningen endelig ha henne brent; men prinsen fikk da bedt henne fri den gangen også.

Da dronningen skulle i den tredje barselsengen, ble det satt tredobbelt vakt omkring henne. Men det gikk like ens: Fostermoren kom mens vakten sov, tok barnet og skar det i veslefingeren og smurte dronningen om munnen med blodet; og så sa hun, at nå skulle dronningen bli så sørgmodig, som hun selv hadde vært, da solen var sloppet ut.

Nå kunne ikke prinsen på noen måte få frelst henne; hun måtte og skulle brennes. Men nettopp i det samme de leidde henne opp på bålet, fikk de se fostermoren, som kom med alle tre barna; de to leide hun ved hånden, og det tredje bar hun på armen. Hun gikk bort til den unge dronningen og sa: "Her er barna dine, nå skal du få dem igjen. Jeg er jomfru Maria, og så sorggiven som du nå har vært, var jeg, da du hadde sloppet ut solen, månen og stjernene. Nå har du lidt straff for det du gjorde, og fra nå av skal du igjen kunne tale." Så glad dronningen og prinsen ble kan alle lett tenkte seg, men ingen kan si det; siden var de lykkelige støtt, og prinsens mor holdt også av den unge dronningen fra den tid av.

Rike Per Kremmer

Det var en gang en mann som de kalte Rike Per Kremmer, av det han hadde faret om med kram og samlet mange penger, så han var blitt en rik mann. Denne Rike-Per hadde en datter, og henne holdt han så gjev at alle de friere som kom til henne fikk avslag, for han syntes at ingen var god nok. Da det gikk slik med alle, så kom det til sist ingen, og da det tok til ådra ut i årene, så ble Per redd hun ikke skulle bli gift.

"Jeg undres riktig på," sa han til konen, "hvorfor det ikke kommer noen og frir til datter vår, som er så rik? Det skulle da være riktig rart om det ikke skulle være noen som ville ha henne, for penger har hun, og flere får han. Jeg mener jeg får reise til stjernekikkerne og spørre dem om hvem hun skal ha; for det kommer jo ikke et mors liv lenger."