Det blå båndet

Det var en gang en fattigkjerring som hadde vært på bygda og bedt. Hun hadde med seg en liten gutt. Da hun hadde fått full posen, strøk hun nordover åsen og skulle hjem til bygda si igjen.

Da de var kommet et stykke opp i åslia, fikk de se et lite blått hosebånd som lå i kløvveien. Det ba gutten om han fikk lov til å ta. "Nei," sa moren, "det kan være fanteri ved det," og så truet hun gutten til åfølge seg.

Da de var kommet litt lenger opp, sa gutten han måtte gå av veien et stykke. Imens satte kjerringa seg på en tømmertopp. Men gutten ble lenge borte; for da han var kommet så langt inn i skogen at kjerringa ikke kunne se ham, sprang han ned der hosebåndet lå, tok det og knyttet det om livet på seg; da ble han så sterk at han syntes han kunne løfte hele åsen.

Da han kom igjen, var kjerringa vill, og spurte hva han gjorde så lenge. "Du er ikke redd for tia du," sa hun, "enda det lir på kvelden. Du veit vi skal over åsen før det blir mørkt."

Så gikk de en stund, men da de var kommet midtveis innover åsen eller vel så det, ble kjerringa trett og ville legge seg under en buske.

"Kjære mor mi," sa gutten, "får jeg lov å gå opp på dette høye berget her mens du hviler, og se om jeg ikke kan se fram til folk?"

Det fikk han lov til, og da han kom opp på høygda, så han det lyste straks nordpå der. Gutten sprang tilbake igjen og sa til kjerringa: "Vi får til å gå, mor, det er ikke langt til folk; jeg ser det lyser så gildt tett nordmed her."

Hun opp, trev tiggersekken og ville med og se; men de hadde ikke gått langt, før de kom til et tverrberg.

"Dette kunne jeg tru," sa kjerringa; "nå kommer vi ikke lenger; det er vel grommere å ligge her!"

Men gutten tok sekken under ene armen og kjerringa under den andre og satte oppetter med dem.

"Nå ser du det at det er ikke langt til folk; se der så gildt det lyser," sa gutten.

Men kjerringa sa det var ikke folk, det måtte være bergtroll, for hun var kjent på hele bjørneskogen, og hun visste at det ikke fantes folk noen steds, før på den andre siden nord under åsen.

Da de hadde gått et lite stykke, kom de til en stor rødmalt gård.

"Her tør vi ikke gå inn," sa kjerringa, "det bor bergtroll her."

"Å jo, vi går inn; vi ser det lyser; der er nok folk inne," sa gutten, han gikk inn først og kjerringa etter; men i det samme han lukket opp døren, dånte hun, for hun fikk se der satt en stor, svær mann på krakken.

"God kveld, bestefar," sa gutten.

"Nå har jeg sitter her i tre hundre år, men det har ikke kommet noen som har hilst bestefar til meg," sa mannen som satt på krakken.

Gutten satte seg ved siden av mannen, og tok til å snakke med ham, som de var gamle kjenninger.

"Men hvordan gikk det med mor di?" spurte mannen, da de hadde snakket en stund, "jeg tror hun dånte; du får se til henne."

Gutten gikk bort, tok kjerringa og dro henne innover gulvet; så kviknet hun i, og krabbet bort og satte seg vel inn i vedroa, men hun var så redd at hun nesten ikke torde gløtte fram.

Da det led på litt, spurte gutten om de kunne få hus om natten. Jo, det kunne de få, sa mannen. Så snaktes de ved en stund, men rett som det var, ble gutten sulten, og spurte om de kunne få mat til kvelds også. Jo, det skulle nok bli råd til det, mente mannen.

Da de hadde sittet litt, sto han opp og la seks tørrgranlass på varmen. Enda reddere ble kjerringa. "Nå vil han brenne opp oss også," sa hun i roa, der hun satt. Da tørrgranen hadde brent ned til kull, sto mannen opp og gikk ut.

"Gud bære meg for deg! du er så vågal, ser du ikke du er hos troll?" sa kjerringa.

"Å pytt, det er ikke farlig," sa gutten.

Om litt kom mannen inn med en okse, så stor og diger at gutten aldri hadde sett maken, og drev til den under øret med knyttneven, så den stupte død i gulvet. Da han hadde gjort det, tok han den i alle fire føttene, la den på glohaugen og snudde og veltet den til han fikk den brunbrent utenpå. Så gikk han borti et skap, tok fram et sølvfat og la oksen på det, og det var så stort at den nådde ikke utover på noen kant. Dette satte han fram på bordet, og gikk så ned i kjelleren og tok opp en vinambe, slo ut den ene bunnen og satte den opp på bordet, og la så fram to kniver som var tre alen lange. Da han hadde gjort det, ba han dem gå bort til bordet og sette seg til å ete. Gutten gikk føre og ba kjerringa komme etter; hun tok til å låte og bære seg og undres på hvordan hun skulle orke disse knivene. Men gutten nappet den ene, og til å skjære stykker ut av låret på oksen, som han la bort til mor si. Da de hadde ett en stund, tok han vinamben mellom hendene og løftet den ned på gulvet. Så ba han moren komme, skulle hun få drikke. Den var så høy at hun ikke nådde opp; men gutten letter henne opp til kanten og holdt henne, og selv kløv han opp og hang over kanten som en katt mens han drakk. Da han hadde drukket seg utørst, tok han amben og satte den på bordet, takket for maten, og ba moren at hun også skulle komme og takke, og så redd hun var, så torde hun ikke annet enn gå bort og takke mannen for maten. Gutten satte seg ved siden av mannen på krakken og til å snakke med ham igjen.

Da de hadde sittet litt, sa mannen: "Jeg får vel sta og få meg litt kveldsverd, jeg og," gikk så bort til bordet, og åt hele oksen, både med horn og bein, tok vinamben og drakk av den, og satte seg bort på krakken igjen.

"Jeg vet ikke hvordan det blir med sengested," sa han; "jeg har ikke annet enn ei vogge her; det kunne vel gå an at du lå i den, så kunne mor di få ligge borti senga."

"Ja takk, det var godt nok," sa gutten, rev av seg klærne og la seg opp i vuggen - den var stor som en diger standseng - og kjerringa måtte gå etter mannen og legge seg i sengen, så redd hun var.

"Det er ikke verdt å legge seg til å sove her; jeg får nok ligge våken, og høre hvordan det går når det lir på natta," tenkte gutten.

Da det led om en stund, tok mannen til å snakke med kjerringa. "Her kunne vi leve nokså godt og hyggelig, når vi bare var kvitt denne sønnen din," sa mannen.

"Veit du ikke noen råd med ham, mener du?" sa kjerringa.

Å ja, han skulle friste, sa han; han skulle late som han ville få kjerringa til å stelle for seg i noen dager, så skulle han få gutten bort i berget og bryte laftestein, og velte ned et berg på ham.

Dette lå gutten og lydde på.

Den andre dagen spurte trollet - for et troll var det, det var greitt åskjønne - om han kunne få kjerringa til å stelle for seg noen dager, og da det led på dagen, tok trollet en stor jernstaur, og spurte gutten om han ville være med bort i berget og bryte laftestein.

Da de hadde brutt noen stein, ville trollet ha ham til å gå nedved og se etter stekker i berget. Mens gutten gjorde det, brøt og bendte trollet med jernstauren, til han fikk avsted et helt berg, som kom veltende ned over gutten; men han stødde imot, til han kom unna, og lot så berget velte.

"Nå ser jeg hvordan du mener det med meg," sa gutten til trollet," du vil slå meg ihjel; men gå nå du nedved og se etter stekker, så skal jeg stå oppå."

Trollet torde ikke annet enn gjøre som gutten sa, og gutten brøt ned et digert berg, som veltet over trollet og brøt av det ene lårbenet på ham.

"Å du er en stakkar," sa gutten, han steg ned og løftet opp berget, og tok mannen unna det. Og så måtte han ta ham på ryggen og bære ham hjem. Han fór avsted med ham som en hest, og ristet ham, så han skrek som det satt en kniv i ham. Da de kom hjem, måtte de legge trollet til sengs, og liggende ble han og skrøpelig var han.

Da det led på natta igjen, tok trollet til å snakke med kjerringa og undres på hvordan han skulle bli kvitt gutten.

"Veit ikke du noen råd til å bli kvitt 'n, så veit ikke jeg," sa kjerringa.

Jo, han hadde tolv løver i en hage, sa trollet; når de bare kunne få gutten dit, så rev de ham i stykker.

Det mente kjerringa det skulle ikke ha noen nød med. Hun skulle legge seg syk, og si at hun var så skrøpelig at hun ikke kunne bli frisk igjen uten hun fikk løvemelk.

Dette lå gutten og lydde på.

Da han hadde stått opp om morgenen, sa kjerringa at hun var skrøpeligere enn noen kunne tro, og fikk hun ikke løvemelk, ble hun visst aldri god igjen.

"Da kommer du nok til å bli skrøpelig lenge, mor," sa gutten, "for ikke veit jeg hvor den er å få."

Jo, mente trollet, det var ikke vondt for løvemelk, når bare én ville gå etter den. Brødrene hans hadde en hage som der var tolv løver i, og nøkkelen kunne han få, dersom han trøstet seg til å melke dem.

Gutten tok nøkkelen og en melkebolle og strøk avsted. Da han fikk låst opp og kom inn i hagen, sto løvene imot ham på toben alle tolv. Gutten lette ut den største av dem, tok den i framføttene, og slo den mot stokk og stein, til den ikke var mer igjen av den enn labbene. Da de andre så dette, ble de så redde at de krøp og la seg ned ved føttene på ham, som skamfulle hunder; siden fulgte de ham hvor han gikk og sto, og da han kom hjem, la de seg utenfor med framlabbene på dørstokken.

"Nå skal du bli god igjen, for her er løvemelk, mor," sa gutten, da han kom inn - han hadde melket en skvett i kolla.

Men trollet lå borti senga og svor at det ikke var sant; der skulle annen kar til å melke løvemelk, sa han.

Da gutten hørte det, truet han trollet ut av sengen og rev opp døren. Løvene riset opp mot trollet og tok fatt på ham, så gutten måtte gå imellom og løse taket.

Da det led på natten tok trollet på å snakke med kjerringa igjen. "Jeg vet ikke hvordan vi skal få livet av denne gutten," sa trollet; "han er altfor sterk; veit ikke du noen råd?" sa han til kjerringa.

"Nei, veit ikke du noen råd, så veit ikke jeg," sa kjerringa.

"Ja, jeg har to brødre på et herreslott," sa trollet, "de er tolv ganger sterkere enn jeg, og derfor ble jeg utstøtt og fikk gården; de bruker slottet, og der er en frukthage med epler i, som er slik at den som eter av dem, sover i tre jamdøger etter. Når vi kunne få denne gutten dit etter epler -! Han var ikke kar til å berge seg for å smake på eplene, og når han først sov, så rev brødrene mine ham i stykker."

Kjerringa sa hun fikk gjøre seg syk, og si hun ikke ble god før hun fikk av de eplene, så gikk han nok etter dem.

Dette lå gutten og lydde på.

Om morgenen var kjerringa så skral og skrøpelig at hun kunne ikke bli god igjen, uten hun fikk epler fra den hagen som lå ved slottet til trollbrødrene, men hun hadde ingen å sende dit.

Jo, gutten var villig til å gå, og de elleve løvene fulgte med. Da han kom til hagen, krøp han opp i epletreet og åt så mange epler han kunne rå med, og han var ikke kommet ned igjen, før han sovnet; men løvene la seg i ring omkring ham. Den tredje dagen kom brødrene til trollet. Men de kom ikke som folk; de kom burende som mannolme stuter, og undres på hva det var for en som hadde lagt seg der, og sa de skulle plukke ham så små som gryn, så det ikke skulle bli filla igjen av ham. Men løvene fór opp og rev trollene i småstykker, så det så ut som de skulle ha veltet en dynge bortetter, og da de var ferdige med det, la de seg omkring gutten igjen. Han våknet ikke før sent utpå ettermiddagen, og da han kom opp på knærne og fikk gnidd søvnen ut av øynene på seg, undres han på hva som hadde vært på ferde, da han så sparketakene etter dem.

Men da gutten kom bort til slottet, var det en jomfru der, som hadde sett hvordan det hadde gått til, og hun sa: "Du kan takke Gud for det du ikke var med i det basketaket, ellers hadde du mistet livet."

"Hva for noe? Jeg miste livet?" sa gutten. Det var ikke farlig med det, mente han.

Så ba hun at han skulle komme inn, så hun kunne få tale med ham; hun hadde ikke sett kristent menneske siden hun kom hit.

Da han lukket opp porten, ville løvene også inn, men hun ble så redd at hun skrek over seg, og så lot gutten dem legge seg utenfor. Så talte de om mangt og mye, og gutten spurte hvordan det gikk til at hun ville ha de stygge trollene, hun som var så vakker. Hun hadde aldri villet ha dem, sa hun, og det var ikke med sin gode vilje hun var der, for de hadde tatt henne, hun var datter til kongen av Arabia. Som de satt og pratet, så spurte hun hva han ville, enten hun skulle reise hjem, eller han ville ha henne. Jo kors, han ville ha henne.

Så gikk de omkring i slottet og så seg om, og så kom de til en stor sal; der hang to digre sverd etter trollene, høyt oppe på veggen.

"Var du så sant slik kar at du kunne bruke et av disse!" sa kongsdatteren.

"Hvem? Jeg?" sa gutten; "skulle jeg ikke kunne bruke et av disse? Det skulle vel være noen sak!" sa han, og satte to-tre stoler oppå hverandre, hoppet opp og tok det største sverdet i klypa, kastet det i været og tok det igjen i håndtaket, og støtte det i gulvet så hele salen ristet. Da han så var kommet ned, tok han det under armen og bar det.

Da de hadde vært sammen på slottet en tid, så syntes kongsdatteren hun måtte reise hjem til foreldrene sine og fortelle dem hvor hun var blitt av. De lastet et skip, og så reiste hun av gårde.

Da hun hadde reist, og gutten hadde gått der og slengt en stund, kom han i hug at han hadde hatt ærend dit, og at han skulle gå etter helsebot til mor si. Men så tenkte han kjerringa var ikke sykere enn hun nok var bra igjen nå; likevel ville han da gå ned og se hvordan de hadde det.

Mannen var frisk, og kjerringa var lenge siden god igjen også.

"Dere er da noen stakkarer, som sitter her i denne fillehytta," sa gutten. "Kom og følg meg opp på slottet mitt, skal dere se at jeg er en annen kar," sa han.

Ja de ble med, både mannen og kjerringa, og på veien snakket hun vel med ham og spurte hvordan han var blitt så sterk.

Jo, det kom seg av det blå båndet som lå på åshøygda, den tid de hadde vært ute på bygdene og bedt, sa gutten.

"Har du det ennå da?" spurte kjerringa.

Ja han hadde da det, han hadde det under bukselinningen sin, sa han. Så ba kjerringa om hun kunne få se det. Ja, gutten rev opp trøya og brystduken, og skulle vise henne det. Så grep hun til med begge hender og rev det fra ham og virret det om neven.

"Hva skulle jeg gjøre ved deg, slik en radd som du er?" sa hun; "jeg skulle slå til deg, så hjernen skulle skvette!"

"Det var altfor lett en død for slik en skarv," sa trollet, "vi burde brenne ut øynene på ham og sette ham i en liten båt ut på havet."

Det gjorde de også, alt det han pep og bar seg.

Men der båten drev, svømte løvene etter, og til sist tok de den og dro inn på en øy, og satte gutten opp under en toll. De fanget vilt til ham, og fugl ribbet de, så de laget en hel dunseng til ham. Men han måtte ete rått, og blind var han. Så var det en dag den største løven jaget en hare, og den var blind, for rett som det var, løp den på både stokk og stein, og til sist rente den imot en furulegg, så den stupte kråke bortetter bakken like ned i en tjernpytt. Men da den kom opp igjen av vannet, fant den veien nok så vel, så den fridde livet sitt. "Nå, nå!" tenkte løven, dro gutten til tjernet og dyttet ham nedi. Da han hadde fått igjen synet, gikk han ned til vannet, og gjorde miner til løvene at de skulle legge seg ved siden av hverandre som en flåte, og han sto oppå ryggen av dem, mens de svømte til lands med ham.

Da han vel var kommet i land, gikk han opp i en bjørkehaug, og der lot han løvene legge seg igjen. Så stjal han seg fram til slottet som en tyv, for å se om han ikke kunne få fatt på båndet sitt, og da han kom til døren, kikket han gjennom nøkkelhullet og så at båndet hang over en dør i kjøkkenet; så stiltret han inn over gulvet, for det var ingen inne; men da han hadde fått tak i båndet, tok han på å banke med hælene og sparke i bena, som han var styren. I det samme kom kjerringa fykende ut.

"Kjære vene, vesle gutten min! la meg få det båndet," sa hun.

"Nei, takk, nå skal du få den dommen som du ville gitt meg," sa gutten, og den satte han i verk med det samme.

Da trollet hørte det, kom han inn og ba så vakkert om å slippe med livet. "Ja, du skal nok få leve, men du skal få samme straffen som du ga meg," sa gutten, og så brente han ut øynene på trollet og satte ham i en båt ut på havet - men han hadde ingen løver til å følge seg.

Nå var gutten alene, og han gikk der og stundet etter kongsdatteren; til sist kunne han ikke holde det ut lenger, han fikk så sterk hug til henne at han måtte reise. Så lastet han fire skip, og skulle seile til Arabia etter henne. En stund hadde de god og føyelig vind, men så ble de liggende værfast ved en bergholme. Der gikk skipsfolkene i land og drev omkring til tidsfordriv; så fant de et stort digert egg, mest som et lite hus. Det la de til å slå og banke på med store steiner, men de var ikke i stand til åfå det sund. Gutten kom etter med sverdet og skulle se hva det var for leven, og da han fikk se egget, mente han at det kunne ikke være noen sak åfå det i stykker, hugg til med sverdet så egget kløvnet, og så kom det ut en unge så stor som en elefant.

"Nå har vi visst stelt oss ille," sa gutten; "dette kan komme til åkoste livet vårt," sa han, og så spurte han sjøfolkene om de var kar for åseile til Arabia på fire og tyve timer, når de fikk god vind.

Jo, det skulle de være god for, mente de.

Så fikk de god vind, seilte avsted, og var i land i Arabia på tre og tyve timer. Straks kommanderte gutten skipsfolkene til å gå opp og grave seg ned i en sandhaug, så de nettopp kunne se skipene. Skipperen og gutten gikk opp på et høyt berg og satte seg under en toll. En time etter kom fuglen med bergholmen i klørne og slapp den over flåten, så skipene sank. Da den hadde gjort det, gikk den til sandhaugen, og slo med vingene, så den nær hadde tatt hodene av dem, og opp under tollen så fort at den svingte gutten rundt omkring. Men gutten var ferdig med sverdet, og hugg til fuglen, så den stupte død.

Så gikk han til byen, og der var det vel glede over at kongen hadde fått igjen datteren sin. Men nå hadde han gjemt henne bort selv, og lovt ut det, at den som kunne finne henne, skulle få henne, enda hun var lovt bort før.

Som han gikk, møtte gutten en som solgte kvitbjørnhuder; en av de kvitbjørnhudene kjøpte han og tok på seg. Den ene skipperen måtte ta en jernlenke og leie ham i, og så reiste han omkring i byen og gjorde kunster. Til sist spurtes de hos kongen, at aldri noen hadde sett slikt spell, kvitbjørnen danset på alle slags vis, etter som de kommanderte den. Så kom der bud at han skulle komme til kongen og gjøre kunster der, for kongen ville se den.

Da han kom inn, ble de redde alle sammen, for de hadde aldri sett slikt et dyr; men skipperen sa det var ingen fare ved det, uten de lo av den; det måtte de ikke, ellers slo den dem i hjel. Da kongen hørte det, formante han dem og sa til hoff-folkene at de måtte ikke le. Men da det led på, kom kongens terne inn, og tok til å briske seg å le; så drev kvitbjørnen til henne, så hun fløy i filler. Hoffolkene til å bære seg, og skipperen aller mest. "Å pytt," sa kongen, "det er bare en terne om å gjøre, det blir min sak og ikke Deres."

Da de sluttet, var det sent på kvelden. "Det er ikke verdt du går ut med den nå det er så sent," sa kongen; "den kan få ligge her i natt."

"Kanskje den kan få ligge bak ovnen?" sa skipperen.

"Nei, den skal ha dyner og puter å ligge på," sa kongen, og fant fram en hel røys. Skipperen fikk ligge i et kammers ved siden av.

Høgstnattes kom kongen med lykt og et stort nøkkelknippe, og leide kvitbjørnen med seg. Han gikk gjennom svaler og lukkede ganger, den ene etter den andre, gjennom dører og værelser, trapper opp og trapper ned; til sist kom han ut på en brygge som bar like ut på havet. Der tok kongen til åriste og skake på kjepper og pinner, og dro den ene opp og den andre ned, til det fløt opp et lite hus; der hadde han datter sin; for han holdt så mye av henne, at han hadde gjemt henne så ingen skulle finne henne. Han satte igjen kvitbjørnen utenfor døren, mens han gikk inn og fortalte om bjørnen og dansen og kunstene. Hun sa hun var redd, og hun torde ikke se på den. Men kongen overtalte henne, og sa at det ikke var noen fare, når hun bare ikke lo. Så lukket han inn bjørnen, og den danset og gjorde kunster. Men rett som det var tok ternen til prinsessen til å le. Dermed drev gutten til henne, så hun fløy i filler og prinsessen jamret seg og bar seg ille.

"Å pytt!" sa kongen, "det er bare en terne om å gjøre, og så god terne skal jeg skaffe deg igjen. Men nå er det best at bjørnen blir igjen her," sa han; "for jeg bryr meg ikke om å gå og renne over alle gangene og svalene med den nattes tider."

Nei, da torde hun ikke være der, sa prinsessen.

Men bjørnen ringet seg i hop og la seg bak ovnen, og det ble så til sist at prinsessen la seg og lot lyset brenne. Men da kongen vel var borte, og det var blitt stilt, kom kvitbjørnen og ba henne løse hakebåndet. Prinsessen ble så redd at hun nesten var dåneferdig, men hun trevlet til hun fant det, og hun hadde ikke løst det før han rev av kvitbjørnhodet. Så kjente hun ham, og ble så glad at det ikke var noen måte på det, og hun ville på timen si at det var han som hadde frelst henne. Men det ville han ikke, han ville tjene henne én gang til, sa han.

Da de hørte kongen tok til å rusle med kjeppene om morgenen, dro gutten på seg bjørnehuden og la seg bak ovnen.

"Nå, har den ligget stille?" spurte kongen.

"Ja, bevares," sa prinsessen, "den har ikke så mye som leet på en labb engang."

Oppe på slottet tok skipperen imot den igjen.

Men så gikk gutten til en skreddermester og målte seg til prinseklær, og da de var ferdige, gikk han opp til kongen og sa at han kunne ha hug til ålete opp prinsessen.

"Der er mange som har hatt hug til det," sa kongen, "men de har mistet livet alle i hop, for den som ikke kan finne henne på fire og tyve timer, har forbrutt sitt liv."

Ja, det hadde ingen fare, mente gutten, han ville lete, og fant han henne ikke, ble det hans sak.

Men på slottet var det spillemenn som spilte, og jomfruer å danse med, og gutten danset.

Etter tolv timer kom kongen og sa: "Jeg synes synd på deg; du er så skrøpelig til å lete, at du mister nok livet."

"Å pytt! det er ikke farlig med liket så lenge det nyser; vi har tiden for oss," sa gutten, og danset til det ikke var igjen mer enn som én time, da ville han til å lete.

"Å, det nytter ikke," sa kongen; "nå er tiden ute."

"Tenn på lykta, og kom med det store nøkkelknippet ditt!" sa gutten, "og følg meg der jeg vil gå! Det er igjen en hel time."

Gutten gikk slik som kongen hadde gått siste natten, og kommanderte ham til å låse opp for seg, til han kom på bryggen som bar like ut på havet.

"Nå nytter det ikke; tiden er ute, og det bær like på havet med deg," sa kongen.

"Det er igjen fem minutter ennå," sa gutten, og rev og slet i pinnene og kjeppene, så huset fløt opp.

"Nå er tiden ute!" skrek kongen; "kom nå, min fektemester, og ta hodet av ham!"

"Nei, stopp litt!" sa gutten, "det er igjen tre minutter ennå. Kom med nøkkelen, så jeg kommer inn."

Men kongen sto og fomlet og trevlet etter nøkkelen, og sa at han ingen fant, for å hale ut tiden.

"Har ikke du, så har jeg sjøl," sa gutten og spente til døren, så den fløy i stykker innover gulvet.

Prinsessen møtte ham i døren, og sa at det var han som hadde frelst henne, og ham ville hun ha. Så måtte hun få ham og så holdt gutten bryllup med datter til kongen av Arabia.

Mestertyven

Det var en gang en husmann som hadde tre sønner. Han hadde ikke noen arv ågi dem og ikke noe å sette dem til, og ikke visste han hva han skulle gjøre av dem heller; men så sa han at de kunne få lov å ta seg til det de ville og hadde best lyst til, og reise dit de selv ville; han skulle gjerne følge dem på veien, sa han, og det gjorde han også. Han fulgte dem, til de kom til et sted der det var tre veier; der tok de hver sin vei, og faren bød da farvel med dem og reiste hjem igjen. Hvor det ble av de to eldste, har jeg aldri spurt, men den yngste han gikk både langt og lenge.

Så var det en natt han gikk over en stor skog, at det kom slikt et slemt vær på ham; det blåste og føk, så han nesten ikke kunne holde øynene åpne, og før han visste ordet av det, var han kommet rent på villstrå og kunne hverken finne vei eller sti; men hvordan han gikk, så fikk han da til sist se det lyste langt borti skogen. Dit syntes han han fikk prøve på å rekke fram, og langt om lenge så kom han dit også. Det var en stor bygning, og det brant så friskt på varmen der inne, at han kunne skjønne de ikke hadde lagt seg ennå. Så gikk han inn, og derinne gikk en gammel kjerring og stelte.

"God kveld, mor!" sa gutten.

"God kveld!" sa kjerringa.

"Huttetu! det er slikt fælt vær ute i natt," sa gutten.

"Det er så," sa kjerringa.

"Kan jeg få ligge her og få hus i natt?" spurte gutten.

"Det er nok ikke godt for deg å ligge her," sa kjerringa, "for kommer folkene hjem og finner deg, så dreper de både meg og deg."

"Hva er det for folk som bor her da?" sa gutten.

"Å, det er røvere og slikt pakk det," sa kjerringa; "meg har de røvet da jeg var liten, og hatt til å stelle huset for seg," sa hun.

"Jeg tror nok jeg legger meg likevel jeg," sa gutten, "det får gå som det kan, for ut vil jeg ikke mer i slikt vær nattes tid."

"Ja, det blir verst for deg selv det," sa kjerringa.

Gutten la seg i en seng som sto der, men sove torde han ikke, og best det var, kom røverne, og så sa kjerringa at det hadde kommet en fremmedkar der, som hun ikke kunne få til å gå igjen.

"Så du om han hadde penger?" sa røverne.

"Han penger, den armingen!" sa kjerringa, "det var ikke mer enn nettopp så han hadde klær på kroppen."

Røverne ga seg til å småsnakke med hverandre om hva de skulle gjøre med ham. Imens sto gutten opp og ga seg i snakk med dem, og spurte om de ikke trengte til tjenestegutt, for han kunne nok ha lyst til å tjene hos dem.

"Jo," sa de, "har du lyst, og du vil drive på det håndverket vi driver, så kan du nok få tjeneste her."

"Ja det er slikt slag," sa gutten, "hva håndverk det er, for da jeg reiste hjemmenifra, fikk jeg lov av far min å ta meg til det jeg ville."

"Har du lyst til å stjele da?" sa røverne.

"Åja," sa gutten; det håndverket kunne ikke være så farlig å lære, mente han.

Så bodde der en mann et stykke fra dem, som hadde tre okser; én av dem skulle han reise til byen med og selge, og det hadde røverne fått spurt; så sa de til gutten, at hvis han var god for å stjele fra ham oksen på veien, slik at han ikke visste om det, og så han ikke gjorde ham noe, så skulle han få lov til å være tjenestegutt hos dem.

Jo, gutten tok med seg en gild sko som sto der, med sølvspenne i, og la av gårde; den satte han i veien, der mannen måtte komme med oksen sin, og selv gikk han inn i skogen og gjemte seg under en buske. Da mannen kom, fikk han øye på skoen med en gang. "Det var en gjev sko," sa han, "hadde jeg maken til den, skulle jeg ta den med meg hjem, så hadde jeg vel fått kjerringa blid en gang, jeg og," for han hadde en kjerring så sint og så slem, at det var ikke lenge mellom hver gang hun dengte ham. Men så syntes han han ikke kunne gjøre noe med den ene skoen, når han ikke hadde maken til den, og så reiste han videre og lot den stå.

Gutten tok skoen og skyndte seg det beste han kunne, å komme foran mannen bortigjennom skogen, og så satte han skoen i veien for ham igjen. Da mannen kom dit med oksen, ble han så harm for det han hadde vært så dum åla maken til den stå igjen og ikke tatt den med seg. "Jeg får vel renne tilbake og ta den andre," sa han ved seg selv, og bandt oksen ved skigarden, "så får jeg da et par gode sko til kjerringa - så kanskje hun tør bli blid en gang, hun med."

Han gikk og lette og lette etter skoen i sju lange og sju brede, men ingen sko fant han; til sist måtte han gå tilbake med den ene han hadde. Imens hadde gutten tatt oksen og reist av med. Da mannen kom igjen og fikk se at oksen var vekk, satte han i å gråte og bære seg, for han var redd kjerringa skulle slå ham fordervet, når hun fikk vite at oksen var vekk.

Men så kom han på å gå hjem og ta den andre oksen og reise til byen med og få god rett for den, og ikke la kjerringa få vite noe om det. Det gjorde han; han gikk hjem og tok oksen, så kjerringa ikke visste det, og reiste til byen med; men røverne visste det vel, for de hadde sine runer ute, og så sa de til gutten at kunne han ta den også, uten at mannen visste det, og så han ikke gjorde ham noen skade, så skulle han være jamgod med dem. Ja, det skulle ikke være noen sak, mente gutten.

Den gangen tok han med seg et rep og hengte seg opp under armene, midt i veien for mannen. Da mannen kom med oksen sin og fikk se dette spøkelset som hang der, ble han litt rar av seg. "Men så tungt du har tenkt, som har hengt deg der da! Å ja, du får henge for meg, jeg kan ikke blåse liv i deg igjen," sa han, og så gikk han videre fram med oksen. Gutten ned av treet, sprang en benvei og kom foran, og hengte seg midt i veien for ham igjen. "Tru du virkelig har tenkt så tungt at du har hengt deg der, eller det bare er spøkeri for meg?" sa mannen. "Å ja, du får henge for meg, enten du er spøkelse, eller hva du er," sa han, og gikk med oksen sin. Gutten gjorde akkurat like ens som forrige gang, hoppet ned av treet, sprang benvei gjennom skogen, og hengte seg midt i veien for ham igjen. Da mannen fikk se ham, så sa han ved seg selv: "Det var fælt dette da! skulle de ha tenkt så tungt at de har hengt seg, alle disse tre? Nei, jeg kan ikke tro det er annet enn spøkeri. Men nå vil jeg vite det visst," sa han; "henger de der de andre to, så er det så, men henger de der ikke, så er det ikke annet enn skrømt."

Så bandt han oksen sin og sprang og skulle se om de hang der. Mens han gikk og kikket opp i alle trærne, hoppet gutten ned og tok oksen hans og reiste av med.

Da mannen kom tilbake og så at oksen var borte, ble han rent utav seg, det kan en vel vite, han både gråt og bar seg ille; men til sist ga han seg da til tåls, og så tenkte han ved seg selv: det er ikke annen råd enn å gå hjem og ta den tredje, så kjerringa ikke vet om det, og den får jeg prøve åselge dess bedre. Han gikk hjem og tok den og reiste med den, og kjerringa ikke visste noe om det. Men røverne de visste det vel, så sa de til gutten at kunne han stjele den like ens som de andre to, skulle han være mester over dem alle sammen.

Ja, gutten la av gårde og sprang til skogs, og da mannen kom med oksen, satte han i å brøle så fælt, liksom en stor okse inne i skogen. Da mannen hørte det, ble han glad, for han syntes han kjente igjen målet på storstuten sin, og tenkte at nå skulle han finne dem igjen begge to; bandt så den tredje, og sprang av veien og til å lete i skogen. Imens reiste gutten av med den tredje oksen. Da mannen kom tilbake og hadde mistet den også, ble han så ille ved at det ikke var måte på det, han både gråt og låt, og han torde ikke gå hjem på mange dager, for han var redd kjerringa skulle slå 'n reint i hjel. Røverne var nå heller ikke videre glade over det at de måtte si gutten var mester over dem alle sammen.

Så tenkte de en gang de skulle prøve på å gjøre noe som gutten ikke var god for; så reiste de i veien alle sammen og lot ham bli alene hjemme.

Det første han gjorde da de var vel av gårde, det var å jage oksene ut på veien, så de gikk hjem til mannen han hadde tatt dem fra, og glad ble bonden, det kan en nok vite. Så tok han alle hestene som røverne hadde, og lesset på dem alt det beste han fant, av gull og sølv og klær og andre gilde ting, og ba så kjerringa hilse røverne og si takk for ham, nå reiste han, og de skulle ha vondt for å ta ham igjen, og dermed fór han av gårde.

Langt om lenge kom han på den veien han gikk, da han kom til røverne. Da han kom hjemover der far hans bodde, tok han på seg en mundering han hadde funnet iblant det han hadde tatt fra røverne, som var gjort liksom til en general, og kjørte inn på gården som en annen storkar. Siden så gikk han inn, og spurte om han kunne få hus der.

Nei, det kunne han da slett ikke. "Jeg kan nok ikke huse slik en storkar jeg," sa mannen; "det er nettopp jeg har klær å ligge på selv, og usle nok er de."

"Du har alltid vært hard, du," sa gutten, "og det er du nok ennå, siden du ikke vil låne sønn din hus."

"Er du sønn min?" sa mannen.

"Kjenner du ikke igjen meg da?" sa gutten.

Jo, så kjente han ham nok igjen. "Men hva har du tatt deg til, siden det er blitt slik en kar av deg i en bråhast da?" sa mannen.

"Jo, det skal jeg si deg," sa gutten, "du sa jeg kunne få ta meg til hva jeg ville, og så ga jeg meg i lære hos noen tyver og røvere, og nå har jeg stått ut læra og er blitt mestertyv," sa han.

Så bodde det en amtmann tett ved der stua til far hans lå; og han hadde slik en stor gård og så mange penger at han ikke visste tall på dem, og en datter hadde han også, som var både vakker og ven og god og snill. Henne ville mestertyven ha, og så sa han til far sin at han skulle gå til amtmannen og be om datter hans for ham. "Spør han hva håndverk jeg driver på, kan du si jeg er mestertyv," sa han.

"Jeg mener du er tullet, jeg," sa mannen, "for vettug kan du ikke være, når du tenker på slik galskap."

Jo, han skulle og måtte gå til amtmannen og be om datter hans, det var ingen råd for det, sa gutten.

"Neimen om jeg tør gå til amtmannen og være talsmannen din, han som er så rik og har så mange penger," sa mannen.

Jo, det var ingen hjelp for det, mente mestertyven, han skulle, enten han ville eller ei; gikk han ikke med det gode, så skulle han nok få 'n til å gå med det vonde; men mannen ville enda ikke til, og så gikk han etter og truet far sin med en stor bjørkekavle, så han kom gråtendes like inn gjennom døren til amtmannen.

"Nå mann min, hva feiler deg?" sa amtmannen.

Ja, så fortalte han at han hadde tre sønner, som hadde reist sin vei en dag, og så hadde han lovt dem at de skulle få reise hvorhen de ville, og ta seg til hva de ville også, "og nå er den yngste av dem kommet hjem, og har truet meg til å gå opp her og be om han kunne få datter di, og si at han er mestertyv," sa mannen, og gråt og bar seg.

"Gi deg tilfreds, du mann min," sa amtmannen og lo; "og så kan du si til ham fra meg, at jeg vil se syn for sagn først. Hvis han kan stjele steken av spettet i kjøkkenet om søndagen, mens de passer på den alle sammen, så skal han få min datter; si til ham det, du!"

Ja, han gjorde så, og det mente gutten skulle bli en lett sak. Han fikk seg da fatt på tre levende harer, tok dem i en sekk, og hengte på seg noen filler, så han så så ussel og lurvet ut at det var rent ynkelig, og så lurte han seg inn i gangen som en annen fillegutt med sekken sin om søndags formiddagen. Amtmannen selv og alle husets folk var i kjøkkenet og skulle passe steken.

Rett som det var, slapp gutten ut en hare, og den satte avsted og rente omkring ute på gården. "Nei se den haren da!" sa de inne på kjøkkenet og ville ut og ta den. Ja, amtmannen så den han også. "Å, la den renne," sa han, "det nytter ikke å tenkte på å ta haren på spranget."

Det varte ikke lenge, så slapp gutten den andre, og de så den inne på kjøkkenet og trodde det var den samme; så ville de ut og ta den igjen, men amtmannen sa det kunne ikke nytte. Men om en stund så slapp gutten den tredje også, og den satte avsted og rente omkring ute på gården; den så de også fra kjøkkenet og trodde det var den samme som fór der igjen, og så ville de ut og fange den. "Det var da en rar hare også, som farer slik og fomler," sa amtmannen, "kom, la oss se om vi kan få fatt på den." Han ut og de andre med, og haren foran og de etter, så det hadde god skikk.

Imens tok mestertyven steken og strøk av gårde med, og hvor amtmannen fikk seg stek fra til middags den søndagen, vet ikke jeg, men det vet jeg, at harestek fikk han ikke, enda han løp seg både svett og trett.

Til middags kom presten dit, og da amtmannen hadde fortalt ham det pusset mestertyven hadde gjort ham, gjorde presten slik narr av ham at det ikke var noen måte på det.

"Jeg vet ikke hvordan det skulle gå til, når jeg skulle la meg narre av slik en kar," sa presten.

"Ja, pass deg bare du," sa amtmannen, "kanskje han er hos deg før du vet ord av det!"

Men presten ble ved sitt, han, og gjorde narr av amtmannen for det han hadde latt seg ta ved nesen.

Utpå ettermiddagen kom mestertyven og ville ha datter til amtmannen, som han hadde lovt han skulle få.

"Du får nok gjøre flere prøvestykker først," sa amtmannen og godsnakket med ham, "for det du gjorde i dag, det var ikke noe videre det. Kunne du ikke gjøre presten et dyktig pek, for han sitter inne og gjør narr av meg, for det jeg har latt meg ta ved nesen av slik en kar."

Jo, det skulle ikke være noen sak, sa mestertyven.

Han kledde seg ut som en fugl, tok et stort hvitt laken over seg, brøt vingene av en gås og satte på ryggen, og kløv så opp i en stor lønn som sto i hagen til presten. Da så presten kom hjem om kvelden, ga gutten seg til åskrike: "Hr. Lars! Hr. Lars!" - for presten hette Hr. Lars.

"Hvo er det som kaller på meg?" sa presten.

"Jeg er en engel, som er utsendt fra Vårherre for å forkynne deg, at du skal bli opptatt levende til gudsrike for din gudfryktighets skyld," sa mestertyven. "Neste mandagskvelden må du holde deg reiseferdig, for da kommer jeg og henter deg i en sekk, og alt ditt gull og sølv og hva du har av denne verdens forfengelighet, skal du legge i haug på storstugulvet ditt."

Ja, Hr. Lars både takket og falt på kne for engelen, og søndagen etter gjorde han en avskjeldspreken, og la ut om det at der hadde kommet en engel fra Gud i den store lønnen i hagen hans, som hadde forkynt at han skulle komme levende i gudsrike for sin gudfryktighets skyld, og han prekte og la slik ut, at de gråt alle som i kirken var, både gamle og unge.

Om mandagen kom mestertyven som en engel igjen, og presten falt både på kne og takket, før han ble puttet i sekken, og da han vel var kommet nedi, så slepte og dro mestertyven ham etter seg både over stokk og stein.

"Au! au!" skrek presten i sekken, "hvor bærer dette hen?"

"Det er den trange vei, som fører til himmerikes rike," sa mestertyven, og dro avsted med ham, så han slo ham mest i hjel.

Til sist kastet han ham inn i gåsehuset til amtmannen, og gjessene til åhvese og klype ham, så han var mer død enn levende.

"Au, au, au! hvor er jeg nå?" sa presten.

"Nå er du i skjærsilden, for å renses og lutres til det evige liv," sa mestertyven, og gikk sin vei, og tok alt gullet og sølvet og alle de gilde tingene som presten hadde lagt i haug i storstuen sin.

Om morgenen, da gåsejenta kom og skulle slippe ut gjessene, så hørte hun presten som lå i sekken og ynket seg inne i gåsehuset.

"Å i Jøsse navn, hvem er det og hva feiler deg da," sa hun.

"Å, er du en engel fra himmerike, så slipp meg ut og la meg komme tilbake til jorden igjen, for her er verre enn i helvete; smådjevlene kniper meg jo med tenger," sa presten.

"Jeg er nok ingen engel, gud bære!" sa jenta og hjalp presten ut av sekken, "jeg passer bare gjessene til amtmannen jeg, og det er nok de smådjevlene som har klypt han far."

"Å, det har mestertyven gjort!! å mitt gull og mitt sølv og de gilde klærne mine!" ropte presten og bar seg ille og løp hjem, så gjæterjenta trodde han hadde gått fra vett og forstand med det samme.

Da amtmannen fikk vite hvordan det hadde gått med presten, at han hadde vært både i skjærsilden og på den trange vei, lo han seg nesten fordervet; men da mestertyven kom og ville ha datter hans, som han hadde lovt, så godsnakket han med ham igjen og sa: "Du får nok gjøre et prøvestykke som er bedre, så jeg riktig kan se, hva du duger til. Jeg har tolv hester på stallen," sa han, "og dem skal jeg sette tolv karer på, en på hver; er du god for å stjele hestene unna dem, så får jeg se hva jeg kan gjøre."

"Ja, det var vel råd," sa mestertyven, "fikk jeg så sant datter di, så -"

"Ja, kan du det, så skal jeg gjøre mitt beste," sa amtmannen.

Så la mestertyven til kremmeren og kjøpte brennevin på to lommeflasker, og så slo han en dvaledrikk på den ene, men på den andre hadde han bare brennevin, og tinget så elleve karer til å legge seg bak låven til amtmannen om natten. For gode ord og betaling lånte han en fillet stakk og en trøye av en gammel kjerring, tok seg så en stav i hånden og en pose på nakken, og da det led mot kvelden, så hinket han avsted imot stallen til amtmannen. Da han kom dit, holdt de på å vanne hestene til kvelds, og hadde nok å gjøre med det.

"Hva fanden vil du?" sa en av stallkarene til kjerringa.

"Å, huttetu! det er så kaldt!" sa kjerringa og hutret og frøs, og bar seg ille. "Huttetu! det er så kaldt at en stakkar gjerne kan fryse i hjel!" og så skalv og ristet hun igjen. "Å herregud, får jeg lov å være her og sitte innenfor stalldøra i natt?" sa hun.

"Du får fanden heller! pakk deg av gårde og det på flyende flekken; får amtmannen så visst se deg her, så får vi danse vår dans," sa én.

"Å, den gamle skrøpelige kroken!" sa en annen en, som syntes han hadde vondt av henne; "den kroken kan da gjerne sitte; hun gjør visst ikke noe vondt hun."

De andre mente, det skulle det ikke bli noe av, men alt som de trettet og stelte hestene, dro hun seg lenger inn i stallen, så hun til sist ble sittende bakom døren, og siden var det ingen som la merke til henne.

Da det led utpå natten, falt det litt kaldt for karene å sitte på hesteryggen.

"Huttetu! det er da dægern så kaldt," sa én og slo floke.

"Ja, jeg fryser så jeg rister," sa en annen en.

"Den som hadde litt tobakk!" var det en som sa.

Ja, så var det en som hadde en kvart; den delte de, det ble nå ikke stort til manns, og så tygde de og spyttet. Det hjalp litt, men rett som det var, så var det like ille igjen. "Huttetu!" sa en av dem og ristet på seg. "Huttetu!" sa kjerringa og hakket tenner, så det skranglet i kjeften på henne; så tok hun opp flaksen med bare brennevin, og så skalv hun slik på hånden, at det klunket i flasken, og så drakk hun, så det sa klukk i halsen på henne.

"Hva er det du har på flaska di, kjerring?" sa en av stallkarene.

"Å, det er nok en liten skvett brennevin, far," sa hun.

"Brennevin! hva for noe? La meg få en tår! la meg få en tår!" skrek de alle tolv i munnen på hverandre.

"Å, det er så lite jeg har," sutret kjerringa. "Dere blir ikke våte i munnen av det engang."

Men de ville ha, og de måtte ha, det var ikke noen råd for det; og så tok hun da flasken med dvaledrikken og satte for munnen på den første; da skalv hun ikke lenger, men styrte flasken så hver av dem fikk det han trengte, og den tolvte hadde ikke drukket, før den første alt satt og snorksov. Så kastet mestertyven fantefillene av seg og tok den ene karen etter den andre nokså lett og satte dem skrevs over bolkene, ropte så på de elleve karene sine og satte avsted med hestene til amtmannen.

Da amtmannen kom ut og skulle se til karene på morgensiden, tok de til åfriske på seg: de hugg i bolkene med sporene, så flisen føk, og noen falt ned, og noen ble hengende og satt der som narrer. "Å jo," sa amtmannen, "jeg kan nok skjønne hvem som har vært her nå. Men noen usle karer er dere, som sitter her og lar mestertyven stjele hestene unna enden på dere!" Og så fikk de smurning, for det de ikke hadde passet bedre på.

Utpå dagen kom mestertyven igjen, og fortalte hvordan han hadde båret seg at, og ville ha datter til amtmannen, som han hadde lovt ham. Men amtmannen ga ham hundre daler, og sa at ham måtte gjøre noe som var enda bedre. "Mener du, du kan stjele hesten unna meg, mens jeg er ute og rir på den?" sa amtmannen.

"Å, det var vel ei råd," sa mestertyven, "fikk jeg så sant datter di."

Ja, han skulle se hva han kunne gjøre, og så sa han da en dag han ville ri ut på en stor ekserserplass.

Mestertyven fikk fatt på en gammel utlevd skotmerr, gjorde seg sammen en sele av bare vidjer og soplimkvister, kjøpte en gammel fillekjerre og en stor tønne, og så sa han til en gammel fattigkjerring at han skulle gi henne ti daler, hvis hun ville legge seg inn i tønna og gape over tapphullet; der skulle han stikke fingeren inn - noe vondt skulle det ikke hende henne, hun skulle bare få kjøre litt -, og dersom han tok ut fingeren mer enn én gang, skulle hun ha ti daler til. Selv fikk han på seg noen filler, sotet seg ut, og satte på seg en parykk og et stort skjegg av geiteragg, så ingen kunne kjenne ham igjen, og så la han avsted til plassen; der hadde amtmannen alt ridd en god stund.

Da han kom fram der, så gikk det så smått og så trått at han nesten ikke kom av flekken; det seg og det seg, så sto det rent stille, så seg det litt igjen, og det gikk så trevalig, at amtmannen aldri kunne falle på at det skulle være mestertyven. Han red like borttil og spurte, om han ikke hadde sett noen som gikk og lusket omkring i skogen der.

Nei, sa mannen, det hadde han slett ikke sett.

"Hør nå," sa amtmannen, "vil du ri inn i skogen, og se vel etter om du ikke treffer på noen som går og lusker der, skal du få låne hesten min, og en god drikkeskilling skal du få for umaken."

"Nei, om jeg det kan," sa mannen, "for jeg skal til bryllups med denne mjødtønna som jeg har vært etter, og så har tappen falt ut for meg på veien, og nå må jeg gå og holde fingeren i hullet."

"Ri du," sa amtmannen, "jeg skal nok passe både hesten og tønnen."

Ja, så skulle han da gjøre det; men han ba amtmannen at han endelig måtte passe vel på å være snøgg til å sette fingeren i tapphullet, når han tok ut sin.

Ja, amtmannen sa han skulle gjøre det beste han kunne, og så satte mestertyven seg opp på hesten.

Men tiden gikk og det led med det skred, og ikke kom der noen tilbake; til sist ble da amtmannen lei av å gå med fingeren i tapphullet og tok den ut. "Nå skal jeg ha ti daler til!" skrek kjerringa i tønna. Så kunne han nok skjønne hvordan det hang ihop med mjødtønna, og ga seg på hjemveien; men da han hadde gått et stykke, møtte de ham med hest, for mestertyven hadde alt vært hjemme hos ham.

Dagen etter kom han til amtmannen og ville ha datter hans, som han hadde lovt ham. Amtmannen godsnakket nå med ham igjen, ga ham to hundre daler, og sa han måtte gjøre et prøvestykke til; kunne han det, skulle han få henne.

Å ja, mestertyven mente nok det, når han bare fikk høre hva det var for noe.

"Mener du, du kan stjele lakenet av sengen vår, og serken av konen min?" sa amtmannen.

"Det var ikke umulig det," sa mestertyven, "fikk jeg så sant datter di, så -"

Da det led på natten, gikk mestertyven ut og skar ned en tyv som hang på galgebakken, la ham på nakken og tok ham med seg; så fikk han fatt på en stor stige, og den satte han opp til kammersvinduet til amtmannen, kløv så opp og skubbet den døde opp og ned, akkurat som det skulle være en som sto utenfor vinduet og kikket.

"Der er mestertyven, mor!" sa amtmannen og dultet til konen sin. "Nå skyter jeg ham jeg," sa han, og tok fram en rifle han hadde lagt fremfor sengen.

"Å nei, du får ikke gjøre det lel," sa fruen, "du har jo selv bestilt ham hit."

"Jo, jeg skyter ham jeg, mor," sa han, og lå der og siktet og siktet; men snart var hodet oppe, så han så litt av det; rett som det var, var det borte igjen; til sist fikk han nok sikte; det smalt, og den døde falt, så det dunket i bakken. Mestertyven ned, det forteste han kunne.

"Ja, jeg er nok riktignok den høye øvrighet," sa amtmannen, "men folk får så lett noe å si, og det skulle være leitt om de fikk se dette døde mennesket; det er nok likest jeg går ut og graver ham ned."

"Det får du gjøre som du selv synes, far," sa fruen.

Amtmannen sto opp og gikk ned, og med det samme han hadde gått ut gjennom døren, smatt mestertyven inn og fór like opp til fruen.

"Nå far," sa hun - for hun trodde det var mannen - "er du alt ferdig nå?"

"Å ja, jeg puttet ham ned i et hull jeg," sa han, "og karet over litt jord, så vidt han er gjemt, for det er slikt vær ute; jeg skal gjøre det bedre siden; men la meg få lakenet å tørke meg på, for han var så blodig, og jeg har sølt meg så til på ham."

Det fikk han.

"Du får nok la meg få serken din og," sa han, "for lakenet rekker ikke til, merker jeg."

Å ja. Men så kom han i hug at han hadde glemt å lukke døren, og det måtte han da ned og gjøre, før han kunne legge seg igjen, og så satte han avsted både med lakenet og serken.

En stund etter kom den rette amtmannen.

"Nei, hvor lenge du var om å lukke den døren da, far!" sa fruen, "hvor har du nå gjort av serken og lakenet?"

"Hva for noe?" sa amtmannen.

"Å, jeg spør hvor du har gjort av serken og lakenet, som du fikk til åtørke blodet av deg, jeg," sa hun.

"Så til helvetes!" sa amtmannen, "har han nå gjort det med?"

Om dagen kom mestertyven og ville ha datter til amtmannen, som han hadde lovt ham, og da torde han ikke annet enn la ham få henne og mange penger til, for han var redd for at mestertyven skulle stjele øynene ut av hodet på ham, og at han selv skulle komme for mye på orde blant folk, om han ikke gjorde det. Mestertyven levde både godt og vel; om han stjal mer, skal jeg ikke kunne si, men gjorde han det, var det visst bare for moro skyld.