Tuftefolket på Sandflesa 1 страница

Langt til havs rett ut for Trena på Helgeland ligger det en liten banke som kalles Sandflesa; det er en utmerket fiskeplass, men vanskelig å finne, for den flytter seg fra sted til annet. Men den som er så heldig å treffe på den, er sikker på å gjøre godt fiske. Luter han seg over båtripen, ser han i klart og stille vær et smalt søkk på bunnen, lik kjølfaret etter en stor nordlandsjekt, og en diger fjellknatt på skap som et naust. Denne banken har ikke alltid ligget på havets bunn. I gamle dager var den en øy og tilhørte en rik helgelandsbonde; til ly mot uvær under sommerfisket hadde han satt opp en rorbu der, og den var større og bedre enn rorbuer bruker være. Det finnes dem som tror at Sandflesa ennå stundom hever seg opp over havet som en vakker øy. Dette skal jeg la være usagt, men i hin tid gikk det ikke riktig til på den øde holmen. Fiskere og ferdesfolk sa for visst at de hadde hørt latter og styr, spill og dans og hamring og annen romstering, og oppsang liksom til jekteoppsetting, når de fór der forbi. Derfor satte de gjerne kosen et stykke utenom; men det var ingen som kunne fortelle at han hadde sett en levende sjel på Sandflesa.

Denne rike bonden jeg talte om, hadde to sønner, som hette Hans Nikolai og Lykke-Anders. Den eldste var en som det ikke var godt å bli klok på; det var en lei kar å komme til rettes med, og han hadde enda mer næringsvett enn nordlendinger pleier ha, og de har sjelden for lite av den guds gave. Den andre, Lykke-Anders, var en villstyring, men alltid i godlaget, og han sa støtt, om det gikk aldri så galt, at han hadde lykken med seg. Var han ute og plyndret ørnereir, og ørnen flenget ansiktet hans så blodet rant, sa han det samme, bare han kom hjem med en ørneunge; kollseilte han, som ikke sjelden hendte, og de fant ham på hvelvet, forkommen av væte og kulde, så svarte han, når noen spurte hvordan han hadde det: "Å, passelig væl; jeg er da frelst; lykka er med meg."

Ved den tid faren døde, var de voksne, og noen tid etter skulle de begge ut på Sandflesa og hente en del redskap som var satt igjen der etter sommerfisket. Lykk-Anders hadde med seg børsa, som alltid fulgte ham hvor han fór. Det var sent på høsten dette, etter den tid fiskerne bruker reise på utror. Hans Nikolai talte ikke stort på denne reisen, men han tenkte nok på mangt og meget.

De ble ikke ferdige til å ta på hjemveien før det led mot kveld.

"Hør, vet du hva, Lykk-Anders, det blir ska'vær i natt," sa Hans Nikolai, og så utover havet, "jeg mener det er best vi blir over her til i morgen."

"Ska'vær bli det ikke," svarte Anders, "for de syv Søstrene har ikke fått på seg skoddehetta. La det skure."

Men så klaget den andre over at han var trett, og til sist ble de da enige om å være natten over. Da Anders våknet, var han alene; han så hverken broren eller båten, før han kom opp på toppen av holmen; da øynet han den langt borte, som en måke som fløy mot land. Lykk-Anders kunne ikke skjønne meningen med dette. For nistebommen lå igjen der, et anker med, børsa og forskjellig annet. Anders var ikke av dem som gikk lenge og grundet på en ting. "Han kommer vel igjen til kvelds," sa han, og ga seg i kast med nisten; "en skarv den som blir motlaus før han er matlaus." Men det kom ingen bror til kvelden, og Lykk-Anders ventet dag etter dag, og uke etter uke; så kunne han skjønne han selv skulle bli ved arven udelt; og det var tanken hans òg, for da Hans Nikolai var kommet under land, kollseilte han båten, og sa at Lykk-Anders hadde blitt.

Men Lykk-Anders mistet ikke motet; han samlet rekved i fjæra, skjøt sjøfugl og sanket skjell og sløke; han gjorde seg en flåte av hjellved, og fisket med en seitroe som var lagt etter der. En dag han drev på med dette, fikk han øye på et søkk i sanden, lik kjølfaret etter en stor nordlandsjekt, og han kunne tydelig skjelne merket etter vridningen i tauene like fra sjøen og opp til fjellknatten. Så tenkte han med seg selv, det hadde ingen fare med ham, for han så det var sant det han ofte hadde hørt, at tuftefolket hadde tilhold der og drev stort jektebruk.

"Gudskjelov for godt selskap! Det er just godtfolk. Ja, det er som jeg sier, lykka er med meg," tenkte Lykk-Anders; kanskje sa han det også, for han kunne nok trenge å snakke litt iblant. Slik levde han utover høsten; engang så han en båt; han satte et plagg på en stang og viftet med; men i det samme falt seilet, folkene satte seg til årene og rodde bort igjen i hui og hast; de trodde det var tuftefolket som flagget og viftet.

Om julekvelden fikk han høre fioliner og musikk langt ute fra havet; da han gikk ut, så han en lysning; den kom fra en stor nordlandsjekt som gled inn mot land. Men slik en jekt hadde ingen sett før. Den hadde et urimelig stort råseil, som han syntes var av silke, og det smekreste tauverk, ikke tykkere enn om det hadde vært av ståltråd; og alt som hørte til, svarte til dette, så gildt og grust som en nordlending kan ønske seg det. Hele jekta var full av blåkledde småfolk, men hun som sto ved roret, var pyntet som brud, og så staselig som en dronning; for hun hadde krone og kostelige klær. Men det kunne han se, at hun var et menneske, for hun var stor av vekst, og vakrere enn tuftefolkene, ja Lykk-Anders syntes hun var så vakker at han aldri hadde sett en jente så vakker. Jekta styrte mot land, der han Lykk-Anders sto; men snartenkt som han var, strøk han inn i rorbua, rev børsa fra veggen, og krøp opp på den store hjellen som var der; der lå han vel gjemt, men kunne likevel se det som gikk for seg i bua. Han så snart at det krydde inne i stua; den ble stappende full, og det kom fler og fler. Det tok til å knake i veggene, og stua vidde seg ut til alle kanter, og det ble så staselig og utstaffert der at det kunne ikke være staseligere hos den rikeste handelsmann; det var mest som på kongens slott. Det ble dekket bord med de kosteligste retter, og tallerkener og fat og alle kjørel var av sølv og gull.

Da de hadde ett, ga de seg til å danse. Under danseståket krøp Lykk-Anders ut gjennom ljoren, som satt på den ene siden av taket, og kløv ned. Han sprang ned til jekta, kastet fyrstålet sitt over den, og skar for sikkerhets skyld et kors i den med telgjekniven også. Da han kom opp igjen, var dansen i full gang; bordene danset, og benker og stoler og alt som i stua var, danset med. Den eneste som ikke danset, var bruden; hun satt bare og så på, og når brudgommen ville ha henne opp, skjøv hun ham fra seg. Men ellers var det ikke stans: spillemannen pustet ikke og stillet ikke eller rørte på knappen; han spilte i ett vekk med keiva, og trådte takten til svetten silte av ham, og han ikke kunne se fela for støv og røyk. Da Anders kjente at han også tok til å lette på føttene der han sto, sa han til seg selv: "Nå er det nok best jeg gir en smell, ellers så spiller han meg fra gård og grunn." Så snudde han børsa om og stakk den inn gjennom vindusgluggen, og skjøt den av over hodet på bruden, men rangt - ellers hadde kulen råket ham selv. I samme blinken skuddet gikk, fór alt tuftefolket på dør, den ene over den andre, men da de fikk se at jekta var bundet, bar de seg ille og krøp inn i et hull i berget. Men all gullstasen og sølvtøyet var igjen, og bruden satt der også; det var som hun var kommen til seg selv igjen. Hun fortalte Lykk-Anders at hun var blitt bergtatt da hun var lite barn. Da mor hennes var ved grindene en gang og skulle melke, hadde hun henne med, men så fikk hun et ærend hjem og lot henne sitte igjen i lyngen under en enerbusk; hun kunne gjerne spise bær, sa hun, bare hun sa tre ganger:

"Jeg spiser av enebær blå
med Jesu kors oppå;
jeg spiser tyttebær rød
med Jesu pine og død."

Men da moren var borte, fant hun så mange bær at hun glemte å lese, og så ble hun tatt i berg. Hun hadde ikke fått annen lyte der enn at hun hadde mistet det siste leddet på veslefingeren, og hun hadde hatt det godt og vel hos tuftefolket, sa hun; men det hadde ikke sitt rette lag, syntes hun; det var liksom noe grov henne, og ille hadde hun også vært plaget ved at den tuftekallen som de ville ha henne til å ta, hang over henne sent og tidlig. Da Anders hørte hvem mor hennes var, og hvor hun var fra, visste han at hun var av slekten hans, og de ble snart venner og vel forlikte, som en sier. Da sa Lykk-Anders med skjel at lykken var med ham. Så reiste de hjem, og tok med seg jekta og alt det gull og sølv og alle de kostelige ting som var igjen i rorbua, så Anders ble mange ganger rikere enn broren.

Men Hans Nikolai hadde sin tro om hvor all denne rikdommen var kommet fra, og han ville ikke være mindre rik han. Han visste at troll og tuftefolk bruker være ute og ferdes om julekvelden, og så reiste han til Sandflesa ved det leite. Om julekvelden fikk han også se ild og lys, men det var som morild som gnistret. Da det kom nærmere, hørte han plask og fælslige hyl og kalde, skjelvende skrik, og han fornam en fæl fjærelukt. I redsel løp han opp i rorbua, og der så han draugene komme i land. De var korte og tykke som høysåter, hadde full skinnhyre på seg, skinnstakk og sjøstøvler og store votter som hang nesten ned på bakken. I stedet for hode og hår hadde de en tangvase. Da de krabbet opp i stranden, lyste det etter dem som av en neverlue, og når de ristet seg, sprutet gnistene om dem. Da de kom oppover, krøp Hans Nikolai opp på hjellen, som bror hans hadde gjort. Draugene bar med seg en stor stein opp i bua, og la til å banke sjøvottene sine tørre, og iblant skrek de så det isnet gjennom Hans Nikolai på hjellen. Siden nyste en av dem i ildmørjen for å få varme på gruen, mens de andre bar inn lyng og rekved så rå og tung som bly. Røken og heten var nær ved å kvele ham som lå på hjellen, og for å komme til å puste og få frisk luft, prøvde han å krype ut gjennom ljoren; men han var mer grovlemmet enn broren, og så ble han sittende fast og kunne hverken komme ut eller inn. Nå ble han redd og ga seg til å skrike, men draugene skrek enda verre, og de skrek og bar seg, og tumlet og banket både ute og inne. Men da hanen gol, ble de borte, og da slapp Hans Nikolai løs, han òg. Da han kom hjem, var han tullet, og siden hørte de ofte på uthus og lofter der han var, det samme mørke, kalde skriket som de i Nordland tillegger draugen. Før han døde, kom han likevel til samling igjen, og han fikk kristen jord, som de sier.

Siden den tid har ikke noe menneske satt sin fot på Sandflesa. Den sank, og tuftefolket, trodde de, flyttet til Lekangholmene. Lykk-Anders gikk det støtt godt med; ingen jekt gjorde så heldige reiser som hans. Men hver gang han kom til Lekangholmen, ble det stilt; tuftefolket gikk ombord eller i land med varene sine; men om en stund fikk han bør, enten han reiste til Bergen eller hjem igjen. Han fikk mange barn, og alle var de friske og kjekke, men de manglet alle det siste leddet på venstre veslefingeren.

Kari Trestakk

Det var en gang en konge som var blitt enkemann. Etter dronningen sin hadde han en datter, som var så snill og så vakker at ingen kunne være snillere og vakrere. Han gikk lenge og sørget over dronningen, som han hadde holdt meget av, men til sist ble han lei av å leve enslig, og giftet seg igjen med en enkedronning, som også hadde en datter; men hennes datter var likeså stygg og slem, som den andre var snill og vakker. Stemoren og datteren hennes var avindsyke på kongsdatteren, for det hun var så deilig; men så lenge kongen var hjemme, torde de ikke gjøre henne noe, for han holdt meget av henne.

Om en stund fikk kongen krig med en annen konge og dro ut i ledning; da trodde dronningen hun kunne gjøre hva hun ville, og så både sultet og slo hun kongsdatteren, og var etter henne i hver krok. Til sist syntes hun all ting var for godt for henne, og så satte hun henne til å gjæte. Hun gikk da med buskapen og gjætte i skogen og på fjellet. Mat fikk hun lite eller ingenting av; blek og mager ble hun, og nesten alltid gråt hun og var sørgmodig.

I buskapen var det en stor blå stut, som støtt holdt seg så fin og blank, og den kom ofte bort til kongsdatteren og lot henne kjæle seg. En gang som hun satt og gråt og var utav det igjen, kom stuten bort til henne og spurte hvorfor hun var så sørgmodig. Hun svarte ingenting, men ble ved ågråte. "Ja," sa stuten, "jeg vet det nok, enda du ikke vil si det; du gråter for det dronningen er slem mot deg, og fordi hun vil sulte deg i hjel. Men mat har du ikke nødig å sørge for; i det venstre øret mitt ligger det en duk, og når du tar og brer den ut, kan du få så mange retter du vil." Det gjorde hun, hun tok duken og bredde den ut på gulvet, og så disket den opp med de fineste retter noen kunne ønske seg; det var både vin og mjød og søtkake. Hun kom nå snart i hold igjen og ble så rød og rund og hvit at dronningen og den tørrskranglete datter hennes ble både blå og bleke av sinne over det. Dronningen kunne slett ikke skjønne hvordan stedatteren kunne komme til å se så godt ut på så dårlig kost; så sa hun til en terne, at hun skulle gå etter henne i skogen, og passe på og se hvordan det hang i hop, for hun trodde at noen av tjenestefolkene ga henne mat. Jenta gikk da etter i skogen og passet på, og så fikk hun se kongsdatteren tok duken ut av øret på den blå stuten og bredde den ut, så disket duken opp med de gildeste retter, som kongsdatteren gjorde seg til gode med. Det gikk jenta hjem og sa til dronningen.

Nå kom kongen hjem, og hadde vunnet over den andre kongen, som han hadde vært i krig med; det ble stor glede over hele slottet, og ingen var gladere enn kongens datter. Men dronningen la seg syk og ga doktoren mange penger, forat han skulle si hun ikke kunne bli frisk igjen, uten at hun fikk kjøtt av den blå stuten å ete. Både kongsdatteren og folkene spurte doktoren, om ikke noe annet kunne hjelpe, og ba for stuten, for alle holdt av den, og sa at det fantes ikke make til stut i hele riket, men nei, den måtte slaktes og den skulle slaktes, det var ingen annen råd. Da kongsdatteren hørte det, ble hun ille ved og gikk ned i fjøset til stuten. Den sto der også og hang med hodet, og så så sørgmodig ut, at hun skar i å gråte.

"Hva gråter du for?" sa stuten.

Så sa hun at kongen var kommet hjem igjen, og at dronningen hadde lagt seg syk, og at hun hadde fått doktoren til å si at hun ikke kunne bli frisk, dersom hun ikke fikk kjøtt av den blå stuten, og nå skulle han slaktes.

"Får de først livet av meg, så dreper de snart deg og," sa stuten; "vil du som jeg, så reiser vi vår vei i natt."

Ja, kongsdatteren syntes nok det var vondt å reise fra far sin; men det var enda verre å være i hus med dronningen, og så lovte hun stuten at hun skulle komme.

Om kvelden, da alle de andre hadde lagt seg, stiltret kongsdatteren seg ned i fjøset til stuten; så tok han henne på ryggen og fór avgårde det forteste han kunne. Da nå folkene kom opp i otta neste dagen og skulle slakte stuten, var den vekk, og da kongen kom opp og spurte etter datteren, var hun også borte. Han sendte bud på alle kanter for å lete etter dem, og lyste etter dem fra kirkebakken, men det var ingen som hadde sett noe til dem.

Imens fór stuten gjennom mange land med kongsdatteren på ryggen, og så kom de til en stor kobberskog; trær og grener og blad og blomster og all ting var av kobber.

Men før de reiste inn i skogen, sa stuten til kongsdatteren: "Når vi nå kommer inn i skogen, må du ta deg vel i akt, så du ikke røret et blad av den engang, ellers er det ute både med meg og deg, for her bor et troll med tre hoder, som eier den."

Nei kors, hun skulle ta seg vel i vare og ikke røre noe.

Hun var så forsiktig og bøyde seg til side for grenene og skjøv dem bort med hendene; men det var så trangskoget at det nesten ikke var råd å komme fram, og hvordan hun stelte seg, kom hun likevel til å rive av et blad, som hun fikk i hånden.

"Au, au, hva gjorde du nå?" sa stuten; "nå gjelder det å slåss på liv og død. Men gjem bare bladet vel."

Straks etter var de ved enden av skogen, og da kom det et troll farendes med tre hoder.

"Hvem er det som rører min skog?" sa trollet.

"Den er likså mye min som din," sa stuten.

"Det skal vi nappes om," skrek trollet.

"Kan så det," sa stuten.

Så rente de i hop og sloss, og stuten den stanget og spente av alle livsens krefter, men trollet slo like godt, og det varte hele dagen før stuten fikk ende på det, og da var han så full av sår og så ussel at han nesten ikke orket å gå. Så måtte de hvile over en dag; og så sa stuten til kongsdatteren, at hun skulle ta det smurningshornet som hang ved beltet til trollet, og smøre ham med. Da kom han seg, og dagen etter ruslet de avsted igjen.

De reiste nå i mange, mange dager, og så kom de langt om lenge til en sølvskog; trær og grener og blad og blomster og all ting var av sølv.

Før stuten gikk inn i den, sa han til kongsdatteren: "Når vi nå kommer inn i denne skogen, må du for guds skyld ta deg vel i akt; du må slett ikke røre ved noen ting, og ikke rive av så mye som et blad, for ellers er det ute både med deg og med meg; det er et troll med seks hoder som eier den, og det tror jeg snaut jeg kan rå med."

"Nei," sa kongsdatteren, "jeg skal nok akte meg, og ikke røre ved det du ikke vil jeg skal røre."

Men da de kom inn i skogen, var den så tett og så trang at de nesten ikke kunne komme fram. Hun fór så varlig som hun kunne, og bøyde seg til siden for grenene og skjøv dem bort i foran seg med hendene; men hvert øyeblikk slo kvistene i øynene på henne, og hvordan hun stelte det, så kom hun til å rive av et blad.

"Au, au, hva gjorde du nå?" sa stuten; "nå gjelder det å slåss på liv og død, for dette trollet har seks hoder og er dobbelt så sterkt som det andre, men bare pass på bladet og gjem det vel.

Rett som det var, så kom trollet. "Hvem er det som rører min skog?" sa det.

"Den er likså mye min som din," sa stuten.

"Det skal vi nappes om," skrek trollet.

"Kan så det," sa stuten - og røk på trollet, og stanget ut øynene på det og kjørte hornene tvers igjennom det, så tarmene rant ut, men det slo like godt, og det varte i tre samfulle dager før stuten fikk livet av det. Men da var han også så ussel og oppgitt, at han med nød og neppe kunne røre seg, og så full med sår at blodet rant. Så sa han til kongsdatteren, at hun skulle ta smurningshornet som hang ved beltet til trollet og smøre ham med. Det gjorde hun, og så kom han seg; men de måtte ligge over og hvile en uke, før han orket å gå lenger.

Endelig ga de seg på veien igjen; men stuten var skrøpelig ennå, og det gikk ikke fort i førstningen. Kongsdatteren ville spare stuten, og sa at hun var så ung og lett på foten, hun kunne gjerne gå; men det fikk hun slett ikke lov til; hun måtte sette seg opp på ryggen hans igjen.

Så reiste de i lang tid gjennom mange land, og kongsdatteren visste slett ikke hvor det bar hen, men langt om lenge kom de til en gullskog; den var så gild at gullet dryppet av den, og trær og grener og blomster og blad var av bare gull.

Her gikk det like ens som i kobberskogen og sølvskogen. Stuten sa til kongsdatteren at hun slett ikke på noen måte måtte røre ved den, for det var et troll med ni hoder som eide skogen; det var mye større og sterkere enn begge de andre tilsammen, og stuten trodde slett ikke at han kunne rå med det. Nei, hun skulle nok passe seg og ikke røre ved skogen, det kunne han nok vite. Men da de kom inn i den, så var den enda tettere enn sølvskogen, og dess lenger de kom, dess verre ble det; skogen ble tettere og tettere og trangere og trangere, og til sist syntes hun de ikke på noe sett og vis kunne komme fram; hun var så redd for å rive av noe, at hun satt og snudde og bøyde seg både hit og dit for kvistene og skjøv dem bort fremfor seg med hendene; men alt i ett slo de henne i øynene, så hun ikke kunne se hvor de grep henne, og før hun visste av det, hadde hun et gulleple i hånden. Hun var så hjertelig redd at hun gråt, og ville kaste det igjen; men stuten sa hun skulle ikke, men gjemme det vel, og trøstet henne så godt han kunne; men han trodde det ble et hardt basketak, og han tvilte på det ville gå godt.

Rett som det var, så kom trollet med ni hoder; det var så fælt at kongsdatteren nesten ikke torde se på det.

"Hvem er det som rører min skog?" skrek det.

"Den er likså mye min som din," sa stuten.

"Det skal vi nappes om," skrek trollet.

"Kan så det," sa stuten.

Og så rente de i hop og sloss, og det var så fælt å se på, at kongsdatteren var nære på å dåne. Stuten stanget ut øynene på trollet, og kjørte hornene tvers igjennom det, så innvollene veltet ut; men trollet slo like godt, for når stuten fikk stanget i hjel ett hode, blåste de andre liv i det igjen, og det varte en hel uke, før han var i stand til å ta livet av det. Men da var stuten så ussel og skrøpelig at han ikke kunne røre seg. Sår hadde han over det hele; han kunne ikke engang si så mye som at kongsdatteren skulle ta smurningshornet til trollet og smøre ham med. Men hun gjorde det likevel, og da kom han seg også; men de måtte ligge over og hvile i tre uker, før han var god for å gå videre.

Da reiste de så smått avsted, for stuten sa at de skulle litt lenger fram, og så kom de over mange store åser med tykk skog. Dette varte nå en stund, så kom de opp på fjellet.

"Ser du noe?" spurte stuten.

"Nei, jeg ser ikke annet enn himmelen og ville fjellet," sa kongsdatteren.

Da de kom litt høyere opp, ble fjellet slettere, så de kunne se videre omkring seg.

"Ser du noe nå?" sa stuten.

"Ja, jeg ser et lite slott langt, langt borte," sa kongsdatteren.

"Det er nok ikke så lite enda," sa stuten.

Langt om lenge kom de til en stor haug, hvor det var en tverrbratt bergvegg.

"Ser du noe nå?" sa stuten.

"Ja, nå ser jeg slottet tett ved, nå er det mye, mye større," sa kongsdatteren.

"Dit skal du," sa stuten; "straks nedenfor slottet er det et grisehus, og der skal du være. Når du kommer dit, finner du en trestakk; den skal du ta på deg, og gå fram til slottet, og si du heter Kari Trestakk, og be om tjeneste. Men nå skal du ta den vesle kniven din og skjære hodet av meg med; så skal du flå meg og rulle i hop huden, og legge den under bergveggen der, og inne i huden skal du legge kobberbladet og sølvbladet og gulleplet. Borte ved berget står det en kjepp; når du vil meg noe, så banker du bare på bergveggen der med den."

I førstningen ville hun ikke; men stuten sa at det var den eneste takken han ville ha for det han hadde gjort for henne, og så kunne hun ikke annet. Hun syntes det var så inderlig vondt, men hun trælet og skar med kniven på det store dyret til hun fikk av hodet og huden, så la hun den sammen borte under bergveggen, og la kobberbladet og sølvbladet og gulleplet inn i den.

Da hun hadde gjort det, så gikk hun bortover til grisehuset; men alt som hun gikk, gråt hun og var rent utav det. Der tok hun trestakken på seg, og så gikk hun fram til kongsgården; da hun kom inn på kjøkkenet, ba hun om tjeneste, og sa at hun hette Kari Trestakk. Ja, sa kokka, det kunne hun nok få, hun kunne få lov til å være der og vaske opp, for den som hadde gjort det før hadde nyss gått sin vei; "men når du blir lei av å være her, så stryker du vel din kos, du også," sa hun. Nei, det skulle hun slett ikke.

Hun var både flink og snar til å vaske opp. Om søndagen skulle det komme fremmede til kongsgården. Så ba Kari om å få lov til å gå med vaskevann til prinsen; men de andre lo av henne og sa:

"Hva vil du der? Tror du prinsen vil vite noe av deg, som ser slik ut?"

Hun ga seg ikke hun, men holdt ved å be, og endelig fikk hun da lov.

Da hun gikk oppover trappene, ramlet det i trestakken, så prinsen kom ut og spurte: "Hva er du for en?"

"Jeg skulle nok bære vaskevann til Dere jeg," sa Kari.

"Tror du jeg vil ha det vaskevannet du bærer?" sa prinsen, og slo vannet over henne.

Med det måtte hun gå; men så ba hun om lov til å gå til kirken; det fikk hun også, for kirken lå tett ved. Men først gikk hun bort til berget og banket på med kjeppen som sto der, slik som stuten hadde sagt. Straks kom det ut en mann og spurte hva hun ville. Kongsdatteren sa at nå hadde hun fått lov til å gå i kirke og høre presten, men hun hadde ingen klær å ha på seg. Så kom han med en kjole til henne, den var så blank som kobberskogen, og hest og sâl fikk hun også. Da hun kom til kirken, var hun så vakker og gild, at alle undres på hvem hun var, og nesten ingen hørte etter det presten sa, for de så for mye på henne; prinsen selv likte henne så godt, at han ikke kunne få øynene fra henne et øyeblikk.

I det samme hun gikk ut av kirken, sprang prinsen etter og dro kirkedøren til etter henne, og så fikk han den ene hansken hennes i hånden. Da hun gikk bort og satte seg på hesten, kom prinsen etter igjen, og spurte hvor hun var fra.

"Jeg er fra Vaskeland," sa Kari; og da prinsen tok fram hansken og ville gi henne den igjen, sa hun:

"Lyst fore og mørkt bak,
så prinsen ikke ser hvor jeg ri'r hen i dag!"

Prinsen hadde aldri sett maken til hanske, og han fór både vidt og bredt og spurte etter det landet den stolte damen som reiste fra hansken sin, hadde sagt hun var fra, men det var ingen som kunne si ham hvor det lå.