Det har ingen nød med den som alle kvinnfolk er glad i

Det var en gang tre brødre; jeg vet ikke riktig hvordan det hadde gått til, men de hadde fått hver sitt ønske; så de kunne få en ting, hva de ville. De to tenkte seg ikke lenge om: de ønsket seg at hver gang de stakk neven i lommen, skulle de gripe i penger støtt, "for når en har så mange penger en vil, kommer en alltid fram i verden," sa de. Men den yngste visste å ønske det som bedre var; han gjorde det ønsket at alle kvinnfolk skulle bli glad i ham bare de så ham: det skal du få høre var bedre enn både gods og penger.

Da de nå hadde gjort ønskene sine, ville de to ut i verden, og Askeladden ba da om ikke han kunne få være med; men det ville de på ingen måte. "Hvor vi kommer hen, så blir vi mottatt som grever og prinser," sa de; "men du din sultne stakkar, som ikke har noe og ikke får noe, tror du noen bryr seg om deg?"

"Men jeg kunne vel få lov til å være i følge med dere likevel," sa Askeladden; "det torde vel falle av en stekebete til meg og, når jeg var i følge med så høye herrer."

Langt om lenge skulle han da få bli med dem, dersom han ville være tjeneren deres; for ellers ville de slett ikke vite av ham.

Da de nå hadde reist en dags tid eller bortimot det, kom de til en gjestgivergård; der tok de inn, de to som penger hadde, og forlangte både stek og fisk, både brennevin og mjød, og alt som godt var, men Askeladden han skulle passe på alt som hørte de to storkarene til.

Men som han gikk der fram og tilbake og sveiv ute i gården, kom gjestgiverkona til å se ut gjennom ruten, og så fikk hun se tjeneren til de to høye herrene, og så vakker en fyr syntes hun aldri hun hadde sett for sine øyne før; hun så og hun så på ham, og dess lenger hun så, dess vakrere syntes hun gutten var.

"Hva i fandens skinn og bein er det du står der borti vinduet og glaner og glor etter?" sa mannen hennes, "det var likere du så etter at grisen ble stekt, enn du står der og henger; du ser hva folk som er hos oss i dag, vet jeg."

"Å, jeg bryr meg om det storskrapet jeg!" sa kjerringa; "vil de ikke bli kan de reise dit de kom fra. Men kom hit, skal du få se en som går herute på gården! Så vakkert et menneske har jeg aldri sett i mitt liv før. Vil du som jeg, så ber vi ham inn og trakterer ham litt; for han har nok ikke mye å fikte med, stakkar."

"Har du mistet den vesle vettsmula du hadde, også nå, kjerring," sa mannen, - han ble så sint at det gnistret av ham. "Fort ut i kjøkkenet med deg og få på peisen, og stå ikke her og glo etter fremmede karer!"

Det var da ikke annet å gjøre for kona enn å gå ut i kjøkkenet og stelle med maten; gutten fikk hun ikke lov å se på, og traktere ham torde hun nå enda mindre; men aller best hun sto i kjøkkenet og satte stekegrisen på spettet, gjorde hun seg et ærend ut i gården, og så ga hun Askeladden en saks, som var slik at bare han klippet i luften med den, skar den til de staseligste klær noen ville se for sine øyne, både av silke og fløyel og alt det som gildt var; "den skal du ha, for det du er så vakker," sa kona.

Da nå de to brødrene vel hadde fått til livs alt det som godt var, både av stekt og brast, ville de avsted igjen, og Askeladden sto bak på vognen og var tjeneren deres, og så reiste de på nytt et godt stykke, så kom de til en gjestgivergård igjen. Der ville brødrene innom, men Askeladden, som ingen penger hadde, ville de ikke ha med inn; han skulle stå igjen ute og passe på alt det som hørte dem til; "og spør noen deg hvem du er tjener hos, så si det er to fremmede prinser," sa de.

Men så gikk det like ens som forrige gang: mens Askeladden sto ute på gården og hang, kom gjestgiverkona bort i vinduet og fikk se ham, og så ble hun like borte i ham hun som den første gjestgiverkona, og hun sto og så og så, og aldri kunne hun få sett seg mett på ham. Så kom mannen hennes settende igjennom rommet med noe de to prinsene hadde forlangt.

"Stå ikke der og glo som ei ku på ei låvedør, men kom ut i kjøkkenet til fiskegryta di, kjerring," sa mannen; "du ser hva folk som er hos oss i dag, vet jeg."

"Jeg bryr meg ikke om det storpakket jeg!" sa kona; "vil de ikke ha det de får, kan de ta det de hadde med seg. Men kom hit du også, skal du få se; så vakkert et menneske som han der ute på gården har jeg aldri sett i verden før. Vil du som jeg, så ber vi ham inn og trakterer ham litt; han ser ut til å trenge det, stakkar! Og så inderlig vakker som han er!" sa kjerringa.

"Ikke stort vett har du hatt, og det vesle du hadde, har da strøket sin kos det også nå, kan jeg merke," sa mannen - han ble enda sintere enn den første gjestgiveren, og kjørte kjerringa ut i kjøkkenet. "Fort ut i kjøkkenet med deg, og stå ikke her og glo etter gutta!" sa han.

Hun måtte da ut til fiskegryta, og traktere Askeladden torde hun ikke, for hun var redd for mannen; men aller best hun sto og stelte med varmen, gjorde hun seg et ærend ut i gården, og så ga hun Askeladden en duk, som var slik at den disket opp med alt det beste som tenkes kunne, bare han bredte den ut. "Den skal du ha, for det du er så vakker," sa hun til Askeladden.

Da nå de to brødrene hadde ett og drukket av alt det som fantes, og betalt for seg i dyre dommer, reiste de av gårde igjen, og Askeladden sto bak på. Da de hadde reist så lenge til de ble sultne igjen, så tok de inn på gjestgivergården og forlangte alt det dyreste og beste de kunne nevne; "for vi er to reisende konger, og penger har vi som gress," sa de. Ja, da gjestgiveren hørte det, ble det en brasing og steking, så de kunne lukte det til nærmeste grannegården, og gjestgiveren visste ikke alt han ville finne på til de to kongene; men Askeladden måtte stå ute her også, og passe det som i vognen var.

Så gikk det like ens som de to forrige gangene: gjestgiverkona kom til ågløtte ut igjennom vinduet, så fikk hun se tjeneren, som sto der utmed vognen, og så vakker en fyr hadde hun da aldri sett før; hun så og hun så, og dess mere hun stirret på ham, dess vakrere ble han, syntes gjestgiverkona.

Gjestgiveren kom settende gjennom rommet med maten de to reisende kongene hadde forlangt, og han ble ikke blid da han så kjerringa sto i vinduet og glante. "Vet du ikke bedre enn å stå der og glo, når vi har slike folk i huset?" sa han; "ut i kjøkkenet til rømmegrauten din, og det på flygende flekken!"

"Å, det er vel ikke så farlig, vet jeg; vil de ikke bie til rømmegrauten er kokt, kan de reise igjen," svarte kona. "Nei, kom hit, skal du få se! Så vakker en fyr har jeg aldri sett for mine øyne før som han som står ute i gården. Vil du som jeg, så ber vi ham inn og trakterer ham litt, for han kunne nok trenge til det, ser det ut til, og så hjertens vakker som han er!"

"Ei gutteflokse har du vært all di tid, og det er du da enda," sa mannen - han ble så sint at han ikke visste hva fot han skulle stå på -; "men ser du ikke å komme ut til grautgryta di, skal jeg prøve å få føttene under deg jeg!"

Kona måtte da skynde seg ut i kjøkkenet det snareste hun kunne, for hun visste mannen ikke var å spøke med; men rett som det var, så smatt hun ut i gården, og så ga hun Askeladden en ture. "Når du bare vrir på tappen," sa hun, "så får du alt det fineste drikkendes du vil, både mjød og vin og brennevin. Den skal du ha, for det du er så vakker," sa hun.

Da nå de to brødrene hadde ett og drukket alt de ville, reiste de fra gjestgivergården, og Askeladden sto bak på vognen igjen og skulle være tjeneren deres. Så kjørte de både langt og lenge, til de kom til en kongsgård, og der ga de eldste brødrene seg ut for to keisersønner, og de ble både godt og vel mottatt, for penger hadde de nok av, og de var så gilde at det glodde av dem lang vei; de skulle bo på slottet og kongen visste ikke all den stas han ville gjøre av dem.

Men Askeladden, som gikk i de samme fillene han hadde på hjemmefra, og som ikke hadde en skilling i lomma, ham tok vakten på kongsgården og satte ut på en holme; derut rodde de med alle tiggere og fanter som kom til kongsgården, det hadde kongen befalt, så de ikke skulle forstyrre lystigheten på slottet, når de gikk der så fillete og stygge; og derut ble der ikke sendt mere mat enn så de nettopp kunne berge livet. Brødrene til Askeladden så nok at vakten rodde ut til holmen med ham; men de var glade til at de ble kvitt ham og brydde seg ikke det minste om det. Men da Askeladden kom ut på holmen, tok han bare fram saksen sin, og klippet med den i luften; så klippet saksen til de gildeste klær noen kunne ønske seg, både av fløyel og silke, så fantene ute på holmen ble mye gildere enn kongen og alle de som på slottet var. Så tok Askeladden duken sin og bredte ut, og så fikk de saktens mat, fantene også; slikt gjestebud hadde aldri stått i kongens gård, som det den dagen sto på fanteholmen. "Tørste er dere vel også," sa Askeladden; han fram med turen sin og vred litt på tappen; så fikk vel fantene noe å drikke: slikt øl og slik mjød hadde selve kongen ikke smakt hele sin levetid.

Da nå de som skulle bringe mat til fillefantene på holmen, kom roende med kaldgrautskovene og myseflaskene sine - det var maten de skulle ha -, så ville de på holmen ikke smake det engang. Dette syntes de fra kongsgården var underlig, men enda mere forundret ble de, da de riktig så på fantene, for de var så oppkledd at de trodde det var bare keisere og paver alle i hop, og at de hadde rodd ut til en gal holme; men da de så seg bedre for, kjente de seg nok igjen. Så kunne de skjønne det måtte være han som de hadde rodd ut dagen i forveien som hadde skaffet fantene på holmen all denne stasen; og da de kom tilbake til kongsgården, var de ikke sene med å fortelle at nå hadde han som de rodde ut med forrige dagen, kledd opp alle fantene så de var så gilde og så gromme at stasen dryppet av dem; "grauten og mysa vi kom med, ville de ikke smake engang, så storaktige er de blitt," sa de. En av dem hadde også fått snust opp at gutten hadde en saks, som han hadde klippet til klærne med; "når han stikker den saksen opp i luften og klipper med den, så klipper han gjennom bare silke og fløyel," sa han.

Da prinsessen fikk høre det, hadde hun hverken rist eller ro på seg, før hun fikk se gutten og saksen som klippet både silke og fløyel ut av luften; saksen var nok verd å ha, tenkte hun; med den kunne hun få all den stas hun ønsket seg. Hun ba da kongen så lenge til han måtte sende bud etter gutten som eide saksen, og da han kom til kongsgården, spurte prinsessen, om det var sant han hadde en saks som var slik og slik, og om han ville selge den.

Ja, han hadde nok slik en saks, sa Askeladden, men selge den ville han ikke; og så tok han opp saksen av lommen og klippet med den i luften, så silkefillene og fløyelsstumpene fløy om ørene på henne.

"Jo, du må endelig selge meg den," sa kongsdatteren, "du kan forlange for den det du vil, men ha den må jeg."

Nei, selge den ville han ikke på noe sett og vis, for slik saks kunne han aldri få igjen, sa han; og mens de sto og akkorderte om saksen, så kongsdatteren bedre og bedre på Askeladden, og hun syntes som gjestgiverkonene at så vakker en gutt hadde hun aldri sett før.

Så ga hun seg til å akkordere om saksen igjen, og tagg og ba Askeladden om å selge den; han kunne forlange for den så mange hundre daler han ville, det var det samme, når hun bare fikk den.

"Nei, selge den gjør jeg ikke," sa Askeladden; "men det er det samme: får jeg lov å ligge på gulvet i sovekammerset til prinsessen, tett ved døren i natt, skal hun få saksen. Jeg skal ikke gjøre henne noe, men er hun redd, kan hun gjerne ha to mann til vakt inne på kammerset."

Ja, det skulle det nok bli råd til, mente kongsdatteren; bare hun fikk saksen, så var hun fornøyd, og Askeladden lå da på gulvet i kammerset hos prinsessen om natten, og to mann sto vakt; men prinsessen fikk ikke sove stort enda, for aller best det var, så syntes hun hun måtte åpne øynene og titte på Askeladden igjen, og det varte hele natten; ikke før hadde hun lukket øynene, så måtte hun gløtte bort på ham igjen, så vakker syntes hun han var.

Om morgenen ble Askeladden rodd ut på fanteholmen igjen, men da de kom med grautskovene og myseflaskene fra kongsgården, var det ingen som ville smake det den dagen heller; og det ble de som kom med det, enda mer forundret over. En av dem fikk da snust opp at gutten som hadde hatt saksen, eide en duk, og at han bare trengte bre den ut, så fikk han alt det beste han ville ha. Da han kom tilbake til kongsgården, var det ikke lenge før han fortalte det igjen; "slik steik og slik rømmegraut har det ikke vært maken til i kongens gård," sa han.

Da prinsessen hørte det, sa hun det til kongen igjen, og ba og tagg så lenge til han måtte sende bud ut på holmen etter ham som eide duken, og så kom Askeladden opp på slottet igjen. Kongsdatteren ville da endelig ha duken av ham, og bød gull og grønne skoger for den, men Askeladden ville slett ikke selve den på noen måte eller for noen pris. "Men dersom jeg får lov til å ligge på sengekrakken i sovekammerset til prinsessen i natt, så skal hun få duken min," sa gutten. "Jeg skal nok ikke gjøre henne noe, men er hun redd, kan hun gjerne sette fire mann til vakt der inne." Ja, det gikk prinsessen inn på; Askeladden lå på sengekrakken fremfor prinsessen, og fire mann sto vakt; men hadde ikke prinsessen sovet stort forrige natten, så ble det da enda mindre den natten; hun kunne nesten ikke lukke øynene, hun måtte ligge og se på den vakre gutten hele natten igjennom, og enda syntes hun natten var stutt nok.

Om morgenen ble Askeladden igjen rodd ut til fanteholmen, men det var nok ikke med prinsessens vilje, så glad var hun alt i ham; men det var da ikke å be for, han måtte utpå der igjen. Da de fra kongsgården kom med grautskorpene og mysa som fantene skulle ha til mat, var det ikke én som ville ha det kongen sendte, og det undret de fra kongsgården seg heller ikke over; men de syntes det var rart at ingen av dem var tørste. Men så fikk en av kongens bud snust opp at han som hadde hatt saksen og duken, hadde en ture, slik at bare han vred litt på tappen, fikk han det fineste drikkendes som tenkes kunne, både øl og mjød og vin. Da han kom tilbake til slottet, sto ikke munnen bedre på ham den gangen enn de to forrige gangene; han fortalte vidt og bredt om turen, og så lettvint den var til å få alle slags drikkevarer med; "maken til det ølet og den mjøden har nok aldri vært smakt i kongens gård," sa han; "det er søtere enn både honning og sirup."

Da kongsdatteren hørte det, ville hun på timen se å få tak i turen, og hun hadde vel ikke noe imot å komme til å akkordere med ham som eide den, heller. Så gikk hun til kongen igjen, og ba at han ville sende bud ut på fanteholmen etter ham som hadde hatt saksen og duken, for han hadde enda en ting som nok var verd å ha, sa hun; og da kongen hørte at det var en ture som var slik at den tappet det beste øl og den beste vin noen ville drikke, bare en vred på tappen, var det ikke lenge før han sendte budet skal jeg tro.

Da Askeladden kom opp på slottet, spurte kongsdatteren om det var sant han hadde en ture, som var slik og slik.

Ja han hadde den i vestlommen, sa Askeladden; men da kongsdatteren med nød og makt ville ha kjøpt den, sa Askeladden liksom begge de forrige gangene, at selge den gjorde han slett ikke på noen måte, om så prinsessen bød ham halve riket for den.

"Men det er det samme," sa Askeladden, "dersom jeg får lov å ligge på kanten av prinsessens seng ovenpå fellen i natt, skal hun få turen min. Jeg skal ikke gjøre henne noe, men er hun redd, kan hun gjerne sette åtte mann til vakt i kammerset."

Å nei, det trengtes ikke, mente kongsdatteren, så mye kjente hun til ham; og så lå Askeladden på fellen fremfor kongsdatteren om natten. Men hadde hun ikke sovet stort de to forrige nettene, så ble det enda mindre av søvnen den natten; hun kunne ikke få lukket et øye, hele tiden måtte hun ligge og se på Askeladden, som lå fremfor henne på sengekanten.

Da hun sto opp om morgenen, og de ville ro Askeladden ut på fanteholmen igjen, ba hun dem bie et lite grann, og så sprang hun inn til kongen, og ba ham så inderlig vakkert om hun ikke kunne få Askeladden, for ham var hun så kjær i at fikk hun ikke ham, ville hun ikke leve, sa hun.

"Å jommen kan du få 'n, når du endelig vil," sa kongen; "den som har slike ting, er likså rik han som du."

Så fikk Askeladden prinsessen og halve riket - det andre halve skulle han få, når kongen døde -, og så var alt godt og vel; men brødrene sine, som støtt hadde vært slemme mot ham, satte han ut på fanteholmen. "Der kan de være, til de får prøvd hvem det er minst nød med, enten den som har lommene fulle av penger, eller den som alle kvinnfolk holder av," sa Askeladden. Og det skulle ikke hjelpe stort å ta i lomma og skrangle med pengene sine på fanteholmen skal jeg tro. Og har ikke Askeladden tatt dem av holmen, så går de der og eter kaldgraut og myse den dag i dag.

En halling med kvannerot

En dag efter markedet i vinter satt jeg med min pipe og leste i en bok foran den åpne ovnsdøren, mens jeg kveget meg ved varmen som strømmet ut i værelset fra det friske bålet i den gamle kassen. Været var nemlig så koldt at man kunne ha lyst til å krype inn i ovnen, og i værelset mitt hadde solen knapt formådd å fordrive februarfloraens isblomster fra vindusrutene. Det banket på døren, men det var ingen alminnelig banking; ikke noen enkelt bøyd kno frembrakte denne lyden; det var et gjentatt slag av en knyttet neve med lovott på. Jeg gjettet forgjeves på hvem det kunne være som meldte seg på en så eiendommelig måte. Før jeg hadde sagt "kom inn", ble døren åpnet, og inn gjennom den steg en gammel bonde i hallingdrakt, med faste sikre skritt. Den klingende kulden hadde rimet det grå, tottete, lange håret og bustete skjegget hans; men kulden syntes ikke å være ham til plage, for en sid kofte og vesten, som bar spor av at den en gang, da den ennu eide farve, hadde vært blå, sto åpen og viste den bare, hårrike bringen. Hans muskelfulle, men temmelig krumbøyde underlemmer var dekket med store knebukser og grå snesokker. På føttene hadde han sko av ugarvet kuskinn. En rød halsklut, et par store lovotter og en saueskinns lue fullendte klededrakten, som bar likeså tydelige spor av værets og tidens virkninger som ansiktet, og det så helt læraktig ut. I hånden bar han et stort knippe angelikarot.

"Gu dag, takk for sist; no ha me et finnt vær," sa han og tok av seg luen og vottene.

"Det var pokker, kaller du dette fint vær?" sa jeg.

"Ja misant æ dæ ei forskrekkjilé kjøld me hava no um dagadn," svarte han, mens han la sakene sine fra seg på en stol og varmet de store nevene ved ilden.

"Så du synes det er koldt likevel? Men det er sant, du er kanskje fra Hallingdal?" sa jeg, for jeg husket plutselig at uttrykket om det fine været var en talemåte som velanstendighet byr at man skal begynne enhver samtale med i flere av fjellbygdene.

"Engeland æ so ja, rettigt nok du! e æ or Ålsgjeld i Hallingdal; - du kan væl inkji ha sett me forr kanskji? - e ha no faré mykjy ut på bygdo -ja misant! - Du ska'kji handle tå me noko kvannerot i dag - rettigt tå den beste?" sa han, han uttrykte seg overvettes omstendelig, slik så mange gjør i det dalstrøket han var fra.

"Jeg har ikke bruk for den; den brukes jo til å sette på brennevin, og det drikker jeg sjelden."

"Drikk du 'kji brænevin? No då! E tikji no dæ æ kar få se ein dram fastand, når dæ æ kalt i væré. Dæ ska væra mange, ha e høyrt gjeté, som ha tikji se te drikke bærre vatn: å ja, dæ kann so væra - dæ æ no inkji meir påkosta dæ, dei kunne då berre gå burti grové, so hava dei sitt fornøæn; men dæ bli troll i turre sumra. Ellest kan du nok kjøpe tå me noko rot lill, for o æ velbehagelig å tyttjy å overmåtelé bra for magarev åatskjilige sjukdomma."

Jeg kjøpte noen kranser av ham for å få ham til å bli en stund, bød ham sitte ned og varme seg litt ved ovnen, og ba ham uten omsvøp fortelle meg noen eventyr.

"Om haugatroll ell' so, meinte du?" spurte han. "Hatt'du moro te høyre om slikt? E tru'kji e æ go te minnsa noko no; ellest kunne e væl ha høyrt enkort for lang ti sea. Ein bli så stutthugsén, når ein bli gammal, ja men bli ein so, ja! Men e kunna vel sea de tå, koss dæ bar te, då 'n Håkun Haukeli smorde åv ølleve eikerværinga i Branesvegji ein gång."

"Det kunne væra morosamt nok; men kan du ikke heller se å komma i hug noe om huldren og de underjordiske?"

"Ja, dæ va no dæ, la me sjå," sa han eftertenktsomt - "jau, no kjem e i hug noko, som e ha høyrt tå'n mosyst mina om slikt som du meina. Dæ va på Nysætstølé, ja du veit væl inkji, kor Nysætstølen æ du?"

"Det vet jeg, den ligger jo i nærheten av Nysætknippen. Da jeg besøkte Hallingdal for en ti år siden, var jeg oppe der også."

"Nei, ha du våré der?" sa den gamle fornøyd over at jeg var kjent i hjembygden hans. "Ja so då! Du va væl på Nysætknippé mæ då? Der såg du vidt du! Ein ser væl burt på Hallingskarvé, Skogshodn, å mangfoldige fjell imot Valdres. Kanskji du gjikk etté rjupu? Veia du mykjy?"

"Jeg var på rypejakt, som du sier; jeg fikk også noen ved Nysætknippen, og fra toppen av den så jeg vidt ut over alle fjellene der oppe; men glem nu ikke det som du kom i hug, det som du hørte av moster din på Nysætstølen."

"Ja, dæ va so dæ ja - rettigt nok du," tok han til orde. "Dæ va ho gamle Birgit Sandehusé, mosyste mi, ho låg på Nysætstølé ei gång mæ ho va jente. Dæ va langt på hausté, men dei totte dæ kunne væra bra å sita på stølé enno eitt bel, forr dæ va finnt vær og gildt beite endå i fjellé. So va dæ ein kveld då, som ho va eismal på sætern; ho tvelte se då att dæ kunna koma enkort te'n, å for å være hugheil meinte 'o, so tok 'o ein nabb å slo affor døré, forr 'o la seg. Då 'o hadde ligji ei stund, sprang døré upp. Detta syntes 'o var artigt, laut då upp or sengen å sette nabben atti, måveta; men dæ vara 'kji lengji, so datt nabben ut att. No tok 'o te undras koss detta kunne ha se, å meinte dæ, ho skulle no væl sakte få nabben te sita; dreiv 'n så inn me ein øksehamar so halt, at dæ va sjåand te dæ kunna væra urå, få'n ut att. Å jau, dæ vart nok endå rå te få'n ut, ska e tru! Dæ va 'kji meir ell' so ho mosyste va ve skull sobdne atte, å dæ æ no 'kji so lengji forr gjentudn sobdne, når dei inkji hava guta hjå se, så flaug nabben or, å døré upp så dæ skrala; å so høyrde 'o koss dæ tuste kring alle røne i buen mæ atskjilig læte, so dæ va reine spøkjilé. Ho kunna ingjin ting sjå, å værmen va no mest sløkt på årén mæ; men då vart 'o so reine forfæld, so 'o mest va ve uveta, forr 'o skjønte dæ mått' væra haugafolke, ja mi sant va dæ dei, som voro ute, dæ va dæ!

So va dæ ein dag trast etté, 'o Birgit gjætte kjydn burtundé Nysætknippé. Rett so dæ va, fekk 'o høyra gampa som kneggja, kjy som rauta, bjelleskrammel å gjentu som svalla å leto på lu å prillahodn, plent som når dei buføre. Ho stirde kringum se på alle kanta, men såg korkji folk ell' krytyr, å so kunna 'o nokk veta att dæ mått' væra haugafolke som kom med bølingen sin te stølé. No skunda 'o se driva krytyré heim att, å sa tå ve hine ko ho hadde fornåmé. Så snugga dei se te buføre på heimesætern då, for dei tålde no 'kji drygjy lenger på langstølé; dei vor rædde, at hagafolkji skull bli ille, når dei soto over tié, sér du."

Jeg voktet meg vel for å forstyrre gamlingen i hans tro ved en meget naturlig forklaring av den historien, han sist hadde fortalt. Efter mitt kjennskap til dalene, dekkene og de bratte høydene i egnen, skjønte jeg at en buferd på hjemvei hadde dradd gjennem en av smådalene lenger vekk, slik at lyden av knegging, rauting og bjellelåt, pikenes tale, lokk og lur ikke umidderlbart hadde nådd Birgits øre, på grunn av høydene og bakkene imellem, men var kastet tilbake fra Nysætknippens bratte sider, og da hun ingenting kunne oppdage, hadde hun trodd at det var huldren. Jeg oppfordret ham til å fortelle flere historier fra stølen.

"No høyré ein mest alder at nokon fornæm dei underjordiske," begynte han igjen; "dæ må væra forrdi folke inkji trur viar på dei lenger; å ja, dæ kann so væra! Men forr i tié va dæ'kji so sjelda att dei både høyrde og sogo dei; jamen sogo dei då, dæ va endå likt te dæ. E ska fortælja dæ ko som hendte gomo henne Birgit ei gång, ho skull buføre heim om hausten; dæ va snodigt nok dæ mæ. Då ho hadde kokt bufargrauten om morgon den dagen dei skull' reise, sette 'o 'n uppå buatakji, att 'n skull' kålne; men då dei skull' snugge se te å dei la kløvjadn på gampadn, va 'o no so annsam då, måveta, at 'o gløymde grauten å komm 'n 'kji i hug, forr dei voro komme eit stykjy på heimvegji; då snudde 'o att for å taka 'n med se; men som 'o kom att-ende, va grauten burte. Ho leitte å leitte både høgt og lågt; men dæ va ingjin graut. Då 'o so va ve vende att, vart 'o vare en grå sau, som sigla fram og att-ende på vollé. Dæ va ein fræmmansau som 'o inkji kjende, stor og vén, mæ ull så langt att 'o hekk ratt ned åt marken - ja dæ gjorde 'o, og ho totte 'o hadde alder sett so gild sau forr. Kanskji dena sauen hoyre te hjå hagafolko, tenkte 'o, og dai ha tikji grauten, og vilje gjeva me sauen att ista'n. - "Takk for byté," sa 'o, og tok sauen mæ se. - "Sjøl takk for byté," svara dæ burti hallé.

Den gamle satt ennu en stund og fortalte om fjellene oppe i Hallingdal, om ryper, om gauper, om fjellras og bjørner; han hadde vært skytter i sine yngre dager. Men om huldra og haugefolket visste han ikke mer. Alderdommen hadde gjort ham så stutthugsen, sa han.

Huldreætt

Vi hadde vært på besøk på Bjerke. Proprietæren og gamlemor rodde hjem søndag aften; men jomfru Marie og småguttene hadde tigget og tryglet så lenge til de fikk lov å bli over til mandagen for å ta veien hjem over åsen, "og se utsikten", het det; og jeg, læreren, gjorde av mange grunner følge med dem. Den mandagsmorgenen kom for snart på oss alle sammen. Ledsaget av vår vertinne, den gode mor Bjerke, og hennes sønn, vandret vi opp gjennem Bjerkehagens løvrike lunder, hvor rødstjerten og bokfinken i oretoppene feiret dagen med raske velklingende slag; fluesnapperne vimset omkring mellem grenene og ga sitt ord med i laget, mens havesangeren beskjedent skjult bak løvet, lot sin muntre sang strømme ut fra de tette, dunkle kroner. Morgenen var så stille og lun; bladene på bjerken rørte seg nesten ikke, og da vi kom opp av stien gjennem engene, så vi ennu at duggperlene funklet på kløveren og i maristakkenes foldete blad, når det falt et solstreif i det grønne. Svalene strøk lavt efter de fine libellene; buskskvetten satt gyngende på en tistel og kvitret i akeren. Her hadde vi lerkesang fra den blå himmelen, som på alle kanter var randet av lyse sommerskyer.

Da vi var nådd på den andre siden av kongeveien, skiftet landskapet helt karakter. Det bar oppover åsen; furuen og granen hvelvet svale koller over oss. Ennu lød lerkenes triller over til oss; men de tonene som hadde hjemme her, var bare skjærende pip fra travle meiser, gjertrudsfuglens skrik, som varslet regn, og værstillernes glam under skyen. Trett efter stigningen hvilte vi et øyeblikk på de flate mosegrodde stenene ved Prestemyren, drakk en avskjedsskål med vårt følge, og kveget oss ved synet av Øyerens blanke flate, som vi skimtet mellem furutoppene.

Småguttene var alt ute på myren for å sanke multer, og jublet hver gang de så en rødmende kart. Jomfruen og jeg fulgte efter. Kranset med furu og gran strakte myren seg fjerdinglangt ut mot vest. Bare enkelte grupper av ranke siv eller tuer av den lysegrønne kalmus brøt ensformigheten i den store flaten. Av og til sprang det frem en odde, og ute på pynten så vi her og der en gulnet barhytte, som sto igjen som et minne fra orrfuglleiken om våren. Mot nord, den veien vi skulle, var det knapt et tusen skritt over. Rundt bredden sto lyngen i blomst, men ute på myren vinket nøkkerosenes gule prektige beger, den skjeggete bukkebladblomst og den sirlige myrkongen mot oss. Pyntet med nikkende myrdun, multeblomster og fint starrgress spilte mosteppet i de forskjelligste overganger og gynget under føttene på oss, som om det hvilte på et bølgende hav. Vi gjorde også en liten avstikker for å sanke multer. Da vi igjen kom frem mot pynten av en av disse furukronede oddene, svingte dunkjevlen sine store valseformige aks frem og tilbake over hodene på oss: en skjærende vind pep oss i ansiktet, og like over oss sto mørke skymasser med grålige, utvaskede render. Det brygget til en regnskur; vi kjente alt enkelte dråper. Jeg trøstet min forskrekkede ledsagerinne med at vi nu skulle finne ly i den gamle vardehytten som sto igjen fra krigens tid. Den lå knapt et par bøsseskudd borte, rett oppfor den lutende furuen ved myren. Da vi nådde bredden, skyllregnet det; men nu hadde det ingen nød, vi kjente fast grunn under føttene, skogen dekket oss, og et par minutter efter var vi oppe på bakken og vel forvaret i vardehytten. I grunnen var vi på ingen måte vel forvaret. Taket var styrtet ned; bare en liten snipp var igjen av det i det ene hjørnet, så vi fritt kunne se himmelens fugler fly over oss. Men i dette ene hjørnet, under den lille snippen hadde en menneskevennlig skytter eller vedhugger anbrakt en benk av et par briskestammer mellem tømmerstokkene, så lang at der med nød og neppe var rom til to. Her måtte vi altså ta plass, og jeg syntes det var et herlig sete. Småguttene klatret med fare for liv og lemmer opp på levningene av den gamle skorstenen i det andre hjørnet og sto der mot den grå himmelen og trettet om de kunne se ni eller elleve kirker, til de ikke så de nærmeste trær for regn.

Man skulle vel tro at vår stilling i kroken hadde gjort oss fortrolige og meddelsomme. Men det var ikke så; jeg satt og stirret i taushet på Øyerens flate, som gjennem døråpningen viste seg mattskimtende i regnfloret; jeg så efter småguttene på skorstensruinen, og på mine egne ben. Stjal blikket seg over til min skjønne nabo, var det bare for å vende tilbake med dobbelt fart. Situasjonen var erotisk og komisk tillike; det var kjærlighet i huslærerkategorien. Vi satt der som et par høns på en pinne. Grip leiligheten! hvisket jeg til meg selv. Mens jeg gikk og vadet i myren, hadde jeg i stillhet øvd meg på den tale jeg hadde tenkt å anbringe ved ti lignende leiligheter. Hvorledes den lød, erindrer jeg ikke nu; men det vet jeg at den alltid ble sittende i halsen på meg, når den skulle brukes. Nu var det skjebnesvangre øyeblikk der igjen. Småguttene var nede av pipen og tumlet seg utenfor i blåbærlyngen. Jeg holdt det for nødvendig å begynne min erklæring med en viss kjekkhet, og jeg våget virkelig å legge armen om hennes liv; men det viste seg snart at jomfruen var meget kjekkere enn jeg. Hun sprang opp og sto truende og lattermild foran meg.

"Hva vil De meg? Min Gud! vet De hva De våger?" sa hun. "De kjenner jo min slekt! De vet vel at jeg stammer fra huldrefolk, og at det rinner trollblod i mine årer?"

"Min beste jomfru," sa jeg stakkar, som imidlertid var kommet en smule til sans og samling igjen; "jeg skjønner Dem ikke, jeg vet ikke," føyde jeg til for dog å si noe, "om en så fordektig herkomst."

"Nå, det var da rart at mor, som har fortalt Dem så mange eventyr og historier, ikke har fortalt Dem det. Min oldemor eller tippoldemor var jo en virkelig hulder. Nå skal De høre; men hvis De ikke vil at jeg skal bli gjennemvåt, må De forunne meg å sitte i fred på pinnen ved Deres side. Nå da, mine tippoldeforeldre eller tipptippoldeforeldre (de vet jeg ikke riktig) lå til seters en sommer. De hadde en sønn, og han var med dem. Da det led på høstsiden og de skulle reise hjem fra setra, sa gutten, at han ville bli igjen der, for han hadde lyst til å se om det var sant hva de sa, at huldra kom dit med bølingen sin, når folket reiste hjem. Foreldrene likte ikke dette noe videre, og sa at det kunne han nok tro, det var både visst og sant, for det visste så mange å fortelle om. Sønnen ga seg ikke, han ville bli der allikevel, og til sist fikk han lov; til niste ga de ham et fat fløtegrøt, og så reiste foreldrene. Rett som han lå i sine egne tanker, begynte det å bli levende ute på setervollen. Han hørte bjellene klinge, kuene brølte og sauene brekte, og det var snakking og styr og stussing og stelling akkurat som når bølingen kommer til seters. Om litt ble det stilt, og en stund efter kom to fremmedfolk inn. Den yngste av dem var så vakker at der ikke var noen måte på. De ga seg til å rydde og stelle derinne, og begynte å koke melkegrøt. Imens lot gutten som han sov. Huldra hadde ikke lagt merke til ham i begynnelsen; men med ett begynte den yngste å gråte.

"Nå, hva feiler deg? hva gråter du for?" sa den andre.

"Å, jeg synes den gutten er så vakker jeg, mor, at jeg ikke kan være til hvis jeg ikke får ham; men det går vel ikke an," sa den yngste.

"Hyss, hyss, vi skal snakke med ham," sa moren og søkte å stagge henne. Så satte de seg til å spise, og nå lot gutten som om han våknet, og hilste på dem. De bød ham av maten, men han takket for seg og spurte om de ikke heller ville smake på den fløtegrøten han hadde til niste.

Jo, det ville de gjerne, for fløtegrøt skal jeg si Dem, er det beste huldra kan få. De spiste da sammen og snakket både om det ene og det andre, og hvorledes det nå var, så sa moren til ham:

"Du er så vakker gutt, og datter min synes godt om deg; liker du henne, og du vil love meg å gå til presten og få henne døpt, så kan du ta henne. Men snill må du være mot henne, så skal det ikke mangle på hjemmegifte. Dere skal få alt det dere behøver til gårdsens bruk og drift, og mere til."

Å ja, gutten syntes nok han kunne like henne, og sånt et tilbud var ikke å vrake. Så lovte han at han skulle gå til presten og få henne døpt, og snill skulle han også være. De reiste da hjem og hun ble døpt, og de holdt bryllup og levde både godt og vel, som man sier.

En gang han hadde vært litt slem og gjort henne imot om dagen, hørte han sånn larm og styr på gården om natten. Men da han kom i svalen om morgenen, var hele gården full av alt det som kunne behøves både til gårdsdrift og husholdning. Der var både kuer og hester, og ploger og høysleder, og ringer og bøtter og alle mulige ting.

Da det led til høsten igjen og kålen ble stor, og kona skulle til åhakke og stelle til slaktingen, så hadde hun ikke noe hakkebrett og ikke heller noe hakketrau. Hun ba da mannen ta øksa og gå opp i fjellet og hugge ned den store furua som sto ved myra på seterveien; hun skulle ha den til et hakketrau.

"Jeg mener du er styren, kjerring," sa mannen. "Skulle jeg hugge ned det beste treet i tømmerskogen til å gjøre hakketrau av? Og hvorledes skulle jeg få den hjem fra fjellet på denne tiden, den er jo så diger at ingen hest orker å dra den?"

Hun ba mannen likevel; men da han slett ikke ville gå, så tok hun øksa, gikk opp i skogen, hugde furua ned og kom hjem med den på ryggen. Da mannen så det, ble han så forskrekket, at han aldri siden torde si henne imot, eller gjøre annet enn hun ba om, og fra den tid var det aldri uenighet mellem dem. Det var historien. Hvilken sterk og slem mann min bestefar var, har De visst hørt; min far proprietæren kjenner De," sa hun halvt truende, halvt skjemtende; "De kan altså slutte Dem til hva De kan vente, hvis De gjør meg sint for alvor."

"Du vil nok bli her med det samme du, Marie," sa småguttene, som aldeles blåsorte om munnen viste seg ved døren med et umåtelig knippe blåbærlyng. "Det er forbi med regnet for lenge siden," sa de; "kom nå og la oss gå."

Vi reise oss; det rike løvverket av moser og lav som dekket de fuktige veggstokkene, spilte i det glitrende sollyset forfrisket av regnet. Utenfor, i skogen, var det en glede over alle planter og fugler. Perleblom og linnea sendte ut strømmer av vellukt, og granen drysset sin duft over oss. Skogen var full av fuglesang og jubel; i hver topp satt det en måltrost og spottet min kjærlighet; gjerdesmutter og fuglekonger sang omkapp og frydet seg over sin lykke; bare en enslig rødkjelke klaget mellem de tetteste grener.

Mens vi vandret nedover skråningen gjennem skogen, lå Øvre-Romerike for oss i solskinnet; over de vestlige åser hang regnet ennu som et grått slør; men mot nord var det så blankt og klart; mistberget, disse egnes øyentrøst, hvelvet seg der som en blålig kuppel, og vi så bakkene og skogene og kirkene og gårdene, og småguttene kjente grant den røde stallbygningen hjemme på gården. Det gikk raskt nedover; Marie løp omkapp med småguttene; jeg slentret efter, stirret melankolsk ut i det vannløse landskapet og slokket min tørst med saftige blåbær. Vi var ikke lenge om det siste stykket; men da vi kom i hjemmehagen, stakk middagssolen så brennende hett at det ikke var til å holde ut. Marie satte seg i gresset under den gamle eken, og vi fulgte eksemplet. Da bølget plutselig en strøm av toner nedover oss. Forundret lyttet Marie og stirret opp i hvelvet av den mørke skyggerike krone, som om hun ventet å få øye på alle skogens vingete sangere. Jeg kjente tonene; det var en sjelden gjest i egnen; det var den gulbrystede sanger, som ga oss denne konserten. Den var i sitt beste lune; den skrek som falken og smånynnet som sisikken. Den ga oss lerketriller og stærsang og svalekvitter; den kjente måltrostens og alle løvsangeres toner. Det var et sant potpourri av fuglesang med jubel og smerte.

"Hører De?" ropte Marie, idet hun sprang opp og danset rundt under treet: "Når jeg hører disse tonene kjenner jeg min huldrenatur; jeg føler at jeg hører hjemme her, like så visst som De tilhører byen og bøkene og komediespillet og lirekassene!"

De syv folene

Det var en gang et par fattige folk; de bodde i en ussel stue langt borti skogen, og det var ikke mer enn fra hånden og i munnen, og med nød og neppe det; men de hadde tre sønner, og den yngste av dem var Askeladden, for han gjorde ikke annet enn lå og grov i asken.

En dag sa den eldste gutten at han ville ut og tjene; det fikk han straks lov til, og han vandret da ut i verden. Han gikk og han gikk hele dagen, og da det led mot kvelden, kom han til en kongsgård; der sto kongen ute på trappen, og spurte hvor han skulle hen.

"Å jeg går bare og hører etter tjeneste jeg, far," sa gutten.

"Vil du tjene hos meg og gjæte de syv folene mine?" spurte kongen. "Dersom du kan gjæte dem en hel dag, og si meg om kvelden hva de eter og drikken, så skal du få prinsessen og halve riket; men kan du ikke, så skjærer jeg tre røde remmer av ryggen din."

Ja, det syntes gutten var et lett arbeid; det skulle han nok klare, mente han.

Om morgenen, da det lyste av dagen, slapp stallmesteren de syv folene; de sprang avsted og gutten etter; og så kan det vel hende det gikk både over berg og daler, gjennom busker og kjerr. Da gutten hadde sprunget slik en god stund, tok han på å bli trett, og da han hadde holdt på enda et stykke, var han vel fornøyd av hele gjætingen, og med det samme kom han til en bergskorte; der satt en gammel kjerring og spant på en hand-tein. Da hun fikk se gutten, som sprang etter folene, så svetten drev av ham, ropte kjerringa: "Kom hit, kom hit, min vene sønn, skal jeg lyske deg!" Det ville gutten gjerne; han satte seg i bergskorten hos kjerringa og la hodet sitt i fanget hennes, og så lysket hun ham hele dagen, mens han lå og latet seg.

Da det led mot kvelden, ville gutten gå; "jeg får likså godt rusle bent hjem igjen," sa han, "for til kongsgården kan det ikke nytte jeg kommer."

"Bi litt til i mørkningen," sa kjerringa, "så kommer folene til kongen framom her igjen; så kan du springe hjem igjen med dem; det er ingen som vet at du har ligget her hele dagen istedenfor å gjæte folene."

Da de nå kom, ga hun gutten en vannkrukke og en mosedott; det skulle han vise kongen, og si det var det de syv folene åt og drakk.

"Har du nå gjætt tro og vel hele dagen da?" sa kongen, da gutten kom fram for ham om kvelden.

"Ja, jeg har nok det," sa gutten.

"Så kan du vel si meg hva det er de syv folene mine eter og drikker?" spurte kongen.

Ja, gutten viste fram vannkrukken og mosedotten han hadde fått av kjerringa; "der ser du maten, og der ser du drikken deres," sa gutten.

Men så skjønte kongen nok hvordan han hadde gjætt, og han ble så harm at han bød de skulle jage ham igjen på øyeblikket, men først skulle de skjære tre røde remmer av ryggen på ham og strø salt i.

Da gutten kom hjem igjen, kan du nok vite hvordan han var til mote; én gang hadde han gått ut for å få tjeneste, sa han, men det gjorde han aldri mer.

Dagen etter sa den andre sønnen at han ville ut i verden og friste lykken. Foreldrene sa nei, og ba ham se på ryggen til bror sin, men gutten ga seg ikke, han ble ved sitt, og langt om lenge fikk han da lov, og la i veien. Da han hadde gått hele dagen, kom han også til kongsgården; og der sto kongen ute på trammen og spurte hvor han skulle hen, og da gutten svarte at han gikk og hørte etter tjeneste, sa kongen han kunne få tjene hos ham og gjæte de syv folene hans; og så satte kongen samme straff og samme lønn for ham som han hadde satt for broren. Ja, gutten var straks villig til det; han stedde seg i tjeneste hos kongen, for han skulle nok passe folene og si kongen hva de åt og drakk, mente han.

I grålysningen om morgenen slapp stallmesteren de syv folene; de avsted igjen over berg og dal, og gutten baketter. Men det gikk like ens med ham som med broren; da han hadde sprunget etter folene en lang, lang stund, så han både var svett og trett, kom han forbi en bergskorte; der satt det en gammel kjerring og spant på en hand-tein, og hun ropte til gutten: "Kom hit, kom hit, min vene sønn, skal jeg lyske deg!" Det syntes gutten vel om; han lot folene renne sin vei og satte seg i bergskorta hos kjerringa. Så satt han og så lå han, og late seg gjorde han hele dagen.

Da folene kom tilbake om kvelden, fikk han også en mosedott og en vannkrukke av kjerringa, som han skulle vise kongen. Men da så kongen spurte gutten: "Kan du si meg hva de syv folene mine eter og drikker?" og gutten stakk fram mosedotten og vannkrukken og sa: "Ja, der ser du maten, og der ser du drikken," - ble kongen sint igjen, og bød at de skulle skjære tre røde remmer av ryggen på ham og strø salt i, og jage ham hjem på flekken. Da så gutten kom hjem igjen, fortalte han også hvordan det hadde gått ham, og sa at én gang hadde han gått ut for å få tjeneste, men det gjorde han visst aldri mer.

Tredje dagen ville Askeladden i veien; han hadde nok lyst til å prøve ågjæte de syv folene han også, sa han.

De andre lo og gjorde narr av ham; "når det har gått slik med oss, så skal vel du klare det, - du ser ut til det du, som aldri har gjort annet enn ligge i oska og grave!" sa de.

"Ja jeg vil nok i veien likevel jeg," sa Askeladden, "jeg har nå engang fått det i hodet," - og alt de andre lo og alt foreldrene ba, så hjalp det ikke; Askeladden la i veien han.

Da han så hadde gått hele dagen, kom han også til kongsgården i mørkningen. Der sto kongen ute på trammen og spurte hvor han skulle hen.

"Jeg går nok og hører etter tjeneste," sa Askeladden.

"Hvor er du fra da?" spurte kongen, for han ville ha litt bedre greie på det nå, før han tok noen i tjeneste.

Askeladden fortalte da hvor han var fra, og sa at han var bror til de to som hadde gjætt de syv folene til kongen, og så spurte han om ikke han kunne få prøve å gjæte dem neste dagen.

"Å tvi!" sa kongen - han ble rent sint, bare han kom i hug dem, - "er du bror til de to, så duger du vel ikke stort, du heller; slike har jeg hatt nok av!"

"Ja, men siden jeg nå er kommet her, kunne jeg vel få lov å prøve meg, jeg også," sa Askeladden.

"Å ja, vil du endelig ha ryggen din flådd, så gjerne for meg," sa kongen.

"Jeg vil nok heller ha kongsdatteren jeg," sa Askeladden.

Om morgenen i grålysningen slapp stallmesteren de syv folene igjen, og de avsted over berg og dal, gjennom busker og kjerr, og Askeladden baketter.

Da han hadde sprunget slik en god stund, kom han også til bergskorten; der satt den gamle kjerringa igjen og spant på hand-teinen sin og ropte til Askeladden: "Kom hit, kom hit, min vene sønn, skal jeg lyske deg!" sa hun.

"Kyss meg bak, kyss meg bak!" sa Askeladden, hoppet og sprang og holdt i folerumpa.

Da han vel hadde kommet forbi bergskorten, sa den yngste folen: "Sett deg opp på ryggen min du, for vi har lang vei ennå," og det gjorde han.

Så reiste de et langt, langt stykke til. "Ser du noe nå?" sa folen.

"Nei," sa Askeladden.

De reiste da et godt stykke igjen.

"Ser du noe nå?" spurte folen.

"Å nei," sa gutten.

Da de hadde reist et langt, langt stykke, spurte folen igjen: "Ser du noe nå da?"

"Ja, nå synes jeg det hvitner i noe," sa Askeladden; "det ser ut som en stor diger bjørkestubbe."

"Ja der skal vi inn," sa folen.

Da de så kom til stubben, tok den eldste folen og brøt den til side; så var det en dør, der stubben hadde stått; innenfor var en liten stue og i stua var det ikke stort annet enn en liten peis og et par krakker; men bak døren hang et stort rustent sverd og en liten krukke.

"Kan du svinge sverdet?" spurte folen.

Askeladden prøvde, men han kunne ikke; så måtte han ta seg en slurk av krukken, først én gang, så en gang til, og enda en gang, og så kunne han håndtere det som ingen ting.

"Ja, nå må du ta sverdet med deg," sa folen; "med det skal du hugge hodet av oss alle syv på bryllupsdagen din, så blir vi til prinser igjen, som vi var før. For vi er brødre til prinsessen som du skal få, når du kan si kongen hva vi eter og drikker; men det er et fælt troll som har kastet ham på oss. Når du så har hugget hodet av oss, må du passe vel på å legge hvert hode ved halen til den kroppen som det satt på; så har trolldommen ikke mere makt med oss."

Det lovte Askeladden, og så reiste de videre.

Da de hadde reist en lang, lang vei, spurte folen: "Ser du noe?"

"Nei," sa Askeladden.

Så reiste de en god stund enda. "Enn nå?" spurte folen. "Ser du noe nå?"

"Å nei," sa Askeladden.

Så reiste de mange, mange mil igjen, både over berg og daler.

"Nå da?" sa folen, "ser du ikke noe ennå?"

"Jo," sa Askeladden, "nå ser jeg liksom en stripe som blåner langt, langt borte."

"Ja, det er en elv det," sa folen; "den skal vi over."

Over elven gikk det en lang gild bro, og da de hadde kommet på den andre siden, reiste de igjen et langt, langt stykke; så spurte folen igjen om Askeladden ikke så noe.

Jo, denne gangen så han det svartnet i noe langt borte, liksom i et kirketårn.

"Ja, der skal vi inn igjen," sa folen.

Da folene kom inn på kirkegården, ble de til mennesker igjen og så ut som kongssønner, med så gilde klær at det lyste av dem; og så gikk de inn i kirken, og der fikk de brød og vin av presten, som sto for alteret. Askeladden gikk også inn; men da presten hadde lagt hendene på prinsene og lyst velsignelsen, gikk de ut av kirken igjen, og det gjorde Askeladden også; men han tok med seg en vinflaske og et alterbrød. Og med det samme de syv kongssønnene kom ut på kirkegården, ble de til foler igjen; så satte Askeladden seg på ryggen av den yngste, og så gikk det tilbake igjen samme veien de var kommet, men enda mye, mye fortere. Først reiste de over broen, så forbi stubben, og så forbi kjerringa som satt i bergskorten og spant; og det gikk så fort at Askeladden ikke kunne høre det kjerringa skrek etter ham, men så mye hørte han at han skjønte hun var fælt sint.

Det var nesten mørkt, da de kom tilbake til kongsgården om kvelden, og kongen selv sto i gården og ventet på dem.

"Har du nå gjætt tro og vel hele dagen?" sa kongen til Askeladden.

"Jeg har gjort mitt beste jeg," sa Askeladden.

"Så kan du vel si meg hva de syv folene mine eter og drikker?" spurte kongen.

Askeladden tok fram alterbrødet og vinflasken og viste kongen.

"Der ser du maten, og der ser du drikken deres," sa han.

"Ja, du har gjætt tro og vel," sa kongen, "og du skal ha prinsessen og det halve riket."

Så ble det laget til bryllup, og det skulle være så gildt og gjevt at det både skulle høres og spørres, sa kongen. Men da de satt ved brudebordet, reiste brudgommen seg og gikk ned i stallen, for han hadde glemt noe der, og det måtte han gå etter, sa han. Da han kom der ned, gjorde han som folene hadde sagt, og hugg hodet av dem alle syv, først av den eldste, så av alle de andre, etter som de var gamle til, og så passet han på å legge hvert hode ved halen til den folen det hadde sittet på; og etter som han gjorde det, ble de til prinser igjen. Da han kom inn til bryllupsbordet med de syv prinsene, ble kongen så glad at han både kysset og klappet Askeladden; og bruden hans ble enda gladere i ham enn hun før hadde vært. "Halve riket har du fått nå," sa kongen, "og det andre halve skal du få etter min død; for sønnene mine de kan skaffe seg land og rike selv, nå de er blitt prinser igjen." Så kan det vel hende det ble glede og moro i det bryllupet.

Jeg var også med; men det var ingen som hadde stunder til å komme i hug meg; jeg fikk ikke annet enn en kakeskive med smør på, og den la jeg på ovnen, og kaka brann, og smøret rann, og ikke fikk jeg att aldri det grann.

En natt i Nordmarken

En julidag gjennemsiktig klar som en dag i september, et solstreif over Bærumsåsene, en tilfeldig duft av gran vakte midt i den hete sommertid i denne kvalme byen min vandrelyst og all min lengsel efter skog og land. Jeg måtte og ville ut og innånde den friske luftning fra elven og granene. Men bare et par dager sto til min rådighet. Noen lang vandring var det således ikke leilighet til; det måtte i det høyeste bli en fisketur i Nordmarken. Forberedelsene var snart truffet; for fluer og øvrige fiskeredskaper var i orden, og efter noen timers vandring var jeg forbi Hammeren og gikk på skråningen av åsen bort imot Kamphaug og forbi denne gården ned imot Bjørnsjø-elven. Dypt nede tindret Skjærsjøen av og til mellem trærnes stammer og åpningene i skogen. Fuglene sang av fullt bryst, og det var så lett og fritt å ånde og å vandre i den søtt duftende skogluft. Fossens sus kalte meg, og jeg var snart ved elvens utløp i sjøen. Her strømmet den klar, men stri over kiselbunnen; for den er sloppet ut av den ville kløften som danner dens dype leie like fra utløpet av Bjørn-sjøen, i en strekning av en fjerdedels mil, og iler nu som bevinget i Skjærsjøens favn. Så lenge som den klemmes inne mellem fjellvegger og urer av opptårnede stenblokker, tumler den seg voldsomt dypt nede i det mørke svelg. Snart fosser den hvit med larm og brus, snart styrter den seg i villhet høyt ut over sorte klippesider og løser seg opp i damp; snart danner den - man kunne tro i anger over sin villhet og ubesindighet - dype, stille, mørke eftertenksomme kulper. Men det er bare en stakket hvile den søker, for igjen å ta fatt på den viltre lek med friske krefter. Og dog har all dens larm og villhet på denne tid av året ingenting å bety i sammenligning med den som vekkes i tømmerfløtningens tid. Når demningen åpnes, når Bjørnsjøens vide vanne slippes ut og tømmeret fløtes i elven, overgår dens larm og brus alt man kan forestille seg. Fossens drønn er som tordenbrak; trær og klippeblokker river den med, og tømmerstokker knekkes som pipestilker.

Åsene på sidene av elven stiger bratt opp med sine urer, sine uendelige vindfall og mørke graner, som alvorlige skuer ned på den ville lek i dypet og forfrisker seg ved de dampskyene fossen ustanselig kaster opp i deres grå, ærverdige lavskjegg. Og mellem rognene og bjerkene, som nede ved bredden luter seg ut over elven, ser fiskeren som ferdes i dette dypet, bare en smal stripe av den blå himmelen, oftest fordunklet av dunster som stiger opp fra fossen og svever langs åsene. Den som vil ferdes her, må ikke kjenne frykt for vann eller fjell; for ofte er kløften så trang at bredden blir borte og man må vade gjennem elven; undertiden senker bunnen seg, og det dannes en dyp, svartdunkel kulp med steile vegger, hvor elven i en skummende foss styrter fiskeren i møte. Da må han komme seg opp de bratte veggene og klatre frem mellem urene og stenene, som ofte raper ut under føttene på ham, så han, hvis han ikke styrter ned, henger svevende mellem himmel og vann og må klynge seg fast med hendene, slik at det står blodige striper efter taket. Og kjenner han ikke hver sten og stubbe her, så finner han snart i den fortvilende stilling at han hverken kan komme opp eller ned, "at han er gått i berg", som det heter i jegersproget.

Jeg sprang fra sten til sten med fiskestangen som balansestokk og støttestav, jeg vadet og klatret og var riktig heldig. I de klare hvirvler og under de glassgrønne kulper elven dannet der den gikk med mindre voldsomhet, sprang småforellene livlig; i de dype kulper under fossene skjøt større fisker frem som gullblanke lyn, snappet fluene under vannet, rev snøret susende av snellen og fór ned i dypet, men derfra ble de snart brakt opp og i land.

Da jeg kom ut av kløften opp til elvens utspring av Bjørnsjøen, hvilte jeg en stund på dammen; solen sto i nedgangen og dens lys spilte mellem skogtoppene, mens himmelens dype blå, aftenskyenes prakt og de mørke graner, som overalt innfattet sjøen, speilet seg i dens blanke flate. Insektene summet i luften og oppførte sine alfelette danser over vannet, mens prektige fisker nu og da med plask og skvulp skjøt opp efter dem. Over skogen langt mot nord sto der en blyfarvet skybanke med gulbrune render. Lummerhete luftninger slo meg i møte og gjorde brystet beklemt i skogensomheten; fjernt borte klang en lur, eller kanskje det bare var gjenlyden av dens toner, som i aftenens stillhet nådde mitt øre, svevende, hendøende, på en gang forlokkende og klagende.