En søndagskveld til seters 1 страница

En søndags eftermiddag i august dro jeg ut fra Lårgard i Sell sammen med en ung engelskmann, sir John Tottenbroom, og renskytteren Tor Ulsvollen og hans bror, som skulle følge oss på jakt inn i fjellet mellom Østerdalen og Sell. Engelskmannen hadde sett seg en del om i vårt land; han forsto norsk og kunne til nød gjøre seg forstått også, men som de fleste engelske turister hadde han mest vært sammen med bønder, og talte derfor et forunderlig gebrokkent bondesprog. Det strakk ikke alltid til; når han ble ivrig; slo han plutselig over i sitt eget sprog, eller la i vei på et kråkemål som det var uråd å gjengi. Tor Ulsvollen var en middelshøy mann, mørkøyd og med et sortsmusket, djervt ansikt. Han så både klok og omtenksom ut, var mager, men bred over skuldrene, og gikk lett og sikkert, med en seig styrke i gangen. Det var en rolig kar. Livet der oppe i fjellet er både farlig og slitsomt; det hadde strøket av ham all keitethet og vent ham til å stole på seg selv, og derfor var det en troverdig sikkerhet over alt han sa. Broren, Anders, var lyslett, lang og sterk. Han var av et annet slag, uvøren i tale og atferd; han slang avsted, brydde seg ikke stort om hvor han satte foten, og måtte rett som det var hjelpe på likevekten med armene; han lignet en bjørn som hufser avsted på bakbenene. Begge hadde røde toppluer og pepper- og saltfarvede bukser. Anders gikk i en lang frakk eller "spælkjole" av samme farve, den hadde lange skjøter som dasket ham om leggene; Tor hadde lagt renskinnstrøyen sin i kløvmeisen og gikk i skjorte-ermene. Han hadde en svær rifle med kistepiper; Anders bar en fin fuglerifle.

Det var så stille i skogen nu; vi hørte ikke annen lyd enn slagene av skytternes hælringer og de sikre trinnene til kløvhesten, som fulgte efter med nisten, jakt-taskene og fiskekurvene våre. Det var helg over naturen. Mot kvelden tok en enslig fugl på å kvitre så smått i skogen; granen og furuen åndet ut sin krydrede duft i solvarmen, og over toppene åpnet det seg av og til utsikt til Lågen, som skummet og blinket dypt nede, så langt under oss at suset og bruset ikke nådde opp. Skyggene ble lengre; tusmørket og elvetåken la seg over dalen, men solen spilte ennu rød mellom granene i lien, og la glans om Lesja-fjellene, som blånte langt borte. Da vi nådde opp på åsen, ble skogen mere åpen; furuen ble lavere og sjeldnere, bjerk og brisk kom isteden, lyngen vokste frodig, og vi kom over myrer med tett, saftig gress. Høvringens tredve setrer lå snart fremfor oss, vang ved vang, mellom kratt og sten og lyng og grønne bakker, og bak dem tegnet Rondekampenes høye topper seg mot østhimmelen. Jentene kauet, luren låt og lokket i kveldstillheten, og kuene stimet sammen med rauting og bjelleklang.

Tor eide en av de første setrene vi kom til; han ba oss gå inn og drikke melk, men vi ville opp dit vi skulle være om natten, og Tor lovte å komme efter med én gang. Jeg så et glimt av en vakker jente i vinduet og et par nysgjerrige mannfolkfjes. Anders fortalte at jenta var en søsterdatter av konen til Tor; skolemesteren nyttet tiden mens han var fri av skolen, til ågå på frieri til henne, men hun ville ikke ha ham, enda han eide både gård og grunn og var svare til skolemester; hun likte bedre en unggutt som også var ute og fridde til henne.

Da vi kom på Lårgards-seteren, sto budeien på hellen utenfor halvdøren. Det var en baus jente, høy og rank, i hvite skjorteermer, rødt liv og svart stakk. Hun sto med ryggen til, og vi så bare den hvite nakken og et velformet hode med lyst hår, som aftensolen ga en enda rødligere glans enn det egentlig hadde. Hun lokket på en svartsiet geit som hadde krabbet opp på det gressgrodde torvtaket, og sto og rev og slet i en liten bjerk som var skutt opp av gresstorven. "Teksa, Teksa, Teksa, Teksa da, kom geite! Trinselire da, så kom nå da - hit du leie trøille, vil du la væra bjørkjé og ikkje rive upp take! Hit da!" ropte hun.

"Gu' kveld, Brit," sa Anders.

"Gu'si'nde," svarte hun; hun snudde seg og skygget med hånden mot kveldsolen og så på oss. "Gudefré! Dæ æ vel fræmonde kare e ska hyse, si'n Anders æ mæ?"

"Ja," sa Anders, "og staute og gjemente kare æ dæ du fæ på seteren; dønm æ ikkje store på dæ," la han til likefrem.

"Dæ æ dæ staute kare, ja," sa Brit; men hun kunne ikke bare seg på å dra på smilebåndet mens hun betraktet oss; sir Johns smekre figur og lange lokker lot især til å vekke hennes oppmerksomhet. "Enn hæin da? æ 'n kar, hæin au? E tykjy 'n æ likar te eit kvinnfolk i kar-klæé," sa hun på skøy.

"Ha du sett kvinnfolk mæ skjegg, og kvinnfolk så lang du, jente?" spurte Anders.

"Nei, nei, du har rett du, Anders," svarte hun og lo godt. "Døkk fæ gå inn; fræmont folk kan ikkje bli ståan' ute, veit e. Dæ æ fel ovandt for døkk her sjå oss; men oss æ nå nordafor folkeskikken oss, dæ veit døkk vel," ble hun ved, og pratet i ett vekk med oss og Anders, på en godslig, litt skøyeraktig, undertiden litt ironisk måte.

Seteren var en sperrestue med en stor peis i det ene hjørnet. Som det pleier på Gudbrandsdals-setrene, var det makeløst rent og ordentlig der inne. På hyller oppunder taket stod oster i rad og rekke, nedenunder var ringer og bukjørel oppstilt, og alt var renskurt og skinnende hvitt, like til bord og benker. Det store peisbålet under ystekjelen skaffet luftveksling; her var ingen innestengt stuelukt, men en frisk duft av briske-strøe på gulvet og av den vakre hvite vianvang, som sto i vinduene på sin kjøttfulle, lysegrønne bladkrans, med ringer og slyngninger av mørkegule ringblomster omkring - alt i anledning av vårt besøk.

"Men kå vil dessa karan så langt til fjells da; døm ha det sakte mykjy bæ're heime hell på sætern sjå budeiom," sa Brit litt nysgjerrig.

"Vi vudd' sjå how det ser ut til fjells, og så vudd' vi skuder rein," svarte sir John.

"Ja, skjote rein du! det er vel på voné um du kjøm te skjote nogon; e er redd døkk går uppgjeve både du og følgje ditt, før døkk kjøm så langt. Men du skull voré her i vår, da oss kom på sætré; da gjekk det store reinsbukke like innåt buveggjé. Nord i ei tå Vågå-sætrom ligg det ei budeie som heiter Barbro; det va nogo te jente det, så ung ho er; ho skaut en rein som hadde komé midt inn i bølingen utpå setervangjé, og gjekk der som eit anna krytyr. Uppunder takjé inni stugun hekk det ei dunderbørse, som ho hadde høyrt skull væra lødd åt ulve; den tok ho og stilte seg sta og la over ryggen på stuté. Så sikta ho væl og lengje da, kan du væta; men da det small, stupte døm alle tri både jenta, bukken og uksin; uksin sette ti ein stygg gaul attpå, så redd vart 'n. Men bukken vart liggjan' og presten fekk steikjé."

"Vi har et ærend til, Brit," sa jeg, "vi vil gjerne høre eventyr. Vet du noen som er flinke til å fortelle?"

"Det er eit par jento her i sætrom som e ska sende bo på med gjæti-jentun, så døm kjøm hit i kveld," svarte hun; "og e trur nok døm kan fortælja døkk nogre æventyr, om døm berre vil. Enn skulmestern da? Han er slem te fortælja histori. Han va nede sjå Marit i går, og er 'n ikke der han, nå 'n Hans ha komé, så fær oss visst høyre gauken ved Mikjilsmess."

"Ja, e ba skulmestern sjå uppi åt oss, og 'n Hans og 'o Marit au," sa Tor, som nettopp kom inn og satte fra seg riflen. "E kom i hog du tålå um æventy, - og døm kan sakte nogre."

"Når skulmestern fysst tek te, er det ingen ende på remsom både utu bibelé og anna preik," sa Brit. "Men stakkars mann, han ska nok væra bra sturin nå; det lyt væra stusleg å brenne einsleg, som ei feitved-stikke."

Det varte ikke lenge før følget fra Tors seter kom efter. Jenten var kjernesunn og rød og hvit; hun hadde et livlig ansikt, og en trivelig figur. Ut av det åpne, djerve ansiktet på gutten lyste det også frisk, ufordervet natur. Den tredje i følget vr skolemesteren; han var ikke stort over tredve år, men ansiktet var skrukket; det skyldes visst hans iherdige strev med å gi seg en verdig mine. Drakten fortalte om det samme, den også; den skulle skille ham ut fra bøndene; han gikk i en sortbrun kjole med uhyre lange, spisse skjøter, om halsen et hvitt halstørkle og store fadermordere, oventil tagget med "egger". På høyre siden av brystet sto det frem en veldig kul; jeg trodde først at den kom av en gevekst, men hørte siden at det var et digert blekkhus han alltid førte med seg. Hans hele fremtreden gjorde et meget ubehagelig inntrykk. Fjellbondens vitebegjærlighet og likefremme, naive spørsmål var her blitt til påtrengende, halvdannet spørresyke; og for hvert spørsmål han kom med, så han seg omkring som han sto midt iblant "den usæbede ungdom" i Vågå. Han snurpet sammen munnen med et smil, som spurte: "Er det ikke godt sagt? Åjo, jeg kan nok føle slike folk på tennene!" En flom av nærgående spørsmål veltet ut over oss, alt i en oppstyltet efterligning av foreldet boksprog, men inn imellom plumpet uforvarende djerve ord og vendinger fra Gudbrandsdalsmålet.

Hittil hadde jeg svart skolemesteren; men nu tapte min reisefelle tålmodigheten, han var mer ømtålig enn jeg, og det brast ut av ham på hans morsmål: "Gud fordømme denne mann, og hans øyne og hans munn og hans uforskammethet!"

"Å," sa skolemesteren med en mine som om han hadde fått bukt med et reguladetristykke, da han hørte det fremmede målet. "Å," sa han, "nu kan jeg sandelé formerke det er reisendes menn fra fremmede lænder. Måhende fra Engeland eller Frankrig, eller muligens fra Spanien; ti her var en greve derifra ifjor."

"Å nei da, skolemester," svarte jeg; "De kan nok høre at jeg er norsk, men min kamerat, sir John Tottenbroom, er fra Engeland."

"Ja-så nå - så denne verdige mann er fra det britaniske rige?" sa skolemesteren og så seg omkring, for å gjøre oppmerksom på den kunnskap i geografien han nu aktet å legge for dagen. "Er han reist hertil vannveien over det betydelige hav som kalles Nordsøen, eller har han reist landveien gjennom Frankrige, Holland, Tyskland, Danmark og Sverige, og hvilke ærender har han her i dette land - med forlov, at jeg er så nåsavis at spørge?"

"Spør bare, skolemester," sa jeg, "Deres første spørsmål kan jeg svare på. Han er kommet "vannveien" over Nordsjøen. Men om hans ærend får De spørre ham selv."

"Da bli du sakte klok, skulmester, han javla vel berre englis," sa hans medbeiler, den duknakkede gutten, som hadde satt seg ned og røkte på en liten merskumpipe med sølvlokk, hornrør og slange av kobbertråd.

"Ja, var han enda det tyske sprog mektig," sa skolemesteren overlegen, "så skulle jeg nok tale ham til; ti deruti er jeg noget befaren - jeg haver studeret Geddikes læsebog og Hübners geografi i dette sprog."

"Tal bare til ham på tysk, skolemester," sa jeg, "han kan nok svare på samme sprog."

"Damn you," brast det ut av sir John; så ergerlig han var, kunne han ikke bare seg for å le over skolemesterens forlegne oppsyn.

"De spør om mitt ærende, skolemester?" sa han på tålelig godt tysk. "Blant annet reiser jeg for å studere narraktigheten hos menneskene, og det later til det her er god leilighet til å gjøre studier."

"Das ist inglis, kan nix forstehen," sa skolemesteren. "Aber," han snappet efter det første han fikk fatt på i sine kunnskapers kramkiste, "Was ist Ihre formeinung anbelangende det faktum som står geschriebet om det Euxinske hav, das udi året 715 fraus soledes att, dass isen var førti ælner tjukk, und da das eis gesmalt, so gestand von derudav sodan en hidsighed udi luften, dass uppkom ein pestilens von hvilken alle mennesker bestarb udi Konstantinopolis?"

Den tyske konversasjon druknet i vår latter over dette "faktum" av Hübners geografi, og skolemesteren var en stund nokså muggen. Men han lot til å ha et forsonlig gemytt, og da vi rykket sammen om peisen, sluttet han seg til ringen. Jentene som det var gått bud efter, var kommet; pene og tekkelige var de alle, og en av dem hadde et virkelig fint ansikt og en yndig skapning, men var litt for blek til en fjellblomst å være.

Jeg ba dem fortelle eventyr, men enda Brit hjalp meg, forsikret de leende at de ikke kunne noen. De var unnselige alle sammen, og ingen ville begynne.

"Nei, skulmestern, skulmestern," ropte de alle; "han kan fortælja; han kan både æventy og skrøno."

"Ja," sa skolemesteren, "jeg kan nok alltids fortelle noget av den bibelske historie, eller også for eksemplum om kjeiser Ocavianus. Dessforuden kjenner jeg en meget sorrigfull elskovshistorie om den mannhaftige ridder Tistram og den dydefulle prinsesse Indiane, og så videre, et cætera."

"Nei, beste skolemester," avbrøt jeg ham; "de der historier kan jeg på fingrene; det jeg ønsker å høre er fortellinger om huldrer og troll, eventyr om Askeladden, og slikt noe som aldri har stått på prent, men bare lever på folkemunne."

"Slige finanserier kan jeg ikke berette," sa skolemesteren snurt; "det anstår ikke en ungdommens lærer og meg, som er representant i formannskapet og har svoré til konstitusjonen. Hva skulle jeg sige, om de spurte om det var sant at Halsten Røen havde siddet og fortalt regler som en rørkjerring?"

"Kå va det du svårå i formannskapé da du hadde fortalt di skrønum du veit, og sungjé kveldsbøné åt jentom i julgjestboé på Ulsvollé?" spurte hans medbeiler ertende.

"Hva jeg svarede, vedkommer ikke sagen," sa skolemesteren; "men det som sømmer seg for deg og andre lege folk, er det ikke sømmeligt at fortelle veifarende menn, der studerer på naturens slag og folkeferdens seder. Jeg anser det nu meget bedre at høste visdom ved at akte på sådanne menns skarpsindige talemåder, enn at fortelle lettferdige og tåbelige bondehistorier; ti reisende menn ere verdslig vise, og jeg vil derfor bede nogen av disse at belære meg ved sine talemåder."

Jeg søkte å gjøre ham begripelig at jeg hadde så meget å gjøre med undervisning i byen som jeg bare kunne ønske, og på fjelltur ville jeg helst være fri for læreembedets byrder.

"Sia ingen vil fortælje nogo," tok Anders til orde, "så kan e fortælja døkk ein stubb um ein mann frå Heiddalé, eit tå anneksom åt Vågå. Han heitte Hogne, men sia kalla døm 'n Hogne Trøllkluvar. Han fór på sjøé i nogre år, men da han hadde tent seg i hop ein del pening, så han kunne løyse inn farsgarden sin, så kom 'n åt heimbygden att, og tok te fri åt ei jente frå Vågå som låg på sætern og va budeie.

Men som han kom åt sætern ein gong, va budeia burte, og gjæti-jenta kom gråtande heimatt frå fjellé med krytyrom.

"Kå er det som vanta deg og kor er budeia?" spurde 'n Hogne.

"Det kom tri bergetrøll og tok 'o," sa gjæti-jenta.

Han i vegen og skull finne att jenta si og få greie på trøllé, og så tok 'n med seg ein som heitte Hårrik Langbein. Døm fór både langt og lengje, over skog og fjell og djupe dale; men døm fann korkje bergtrølløé heill jenta. Da døm kom åt Stuttgong-kampé, råkå døm frami eit trøll.

"Bie lite du," sa 'n Hogne, og rispa 'n lite med sverdé sine. Dermed slo 'n ein ring umkring 'n på jorden, og hugg ein kross i væré over hugué hass, så trølle vart ståan' som klumsa og kunn' ikkje røyre seg tå flekkjé.

"Kor er budeia som vart burte på Bønnes?" sa 'n Hogne. Trølle ville ikkje svårå, men 'n Hogne truga 'n på svarte livet, og da sa 'n at det va Flatnåsan i Stuttgong-kampé som hadde tikji ho.

"Imorgo ska bryllupet stå," sa 'n, "og e ska åt Skula og åt Prestbergje og bea skyldfolket hass til gjestbos," sa 'n.

"Statt du der, til e kjøm att," sa 'n Hogne, og hogg nogre krosse over hugué hass; og trølle ska stå ved Stuttgongjé den dag i dag, etter som døm fortæl, men e ha æilder sett 'n. Anten han Hogne kom inn i Kampen og fekk at jenta si helle inkje, det ha e æilder høyrt nogo um, men sia kalla døm 'n støtt Hogne Trøllkluvar."

"Dette er en umoralsk historie fra den paviske tid, hvilket kjendeligen betegnes ved korsets tegn, og sådanne høre djevelen til," sa skolemesteren med salvelse. "Formodentligen er det nogle skovrøvere frå andre bygdlag, som da graserende, der havde bortført budeien, som rimeligvis har været et lettferdogt kvinnfolk, således som der gives mange av på setrom, og troldene ere blevne udlagde. Jeg skal nu fortelle en sannferdig historie, koss ligeledes huldren og troldene fikk skylden, men som alene blev utførd ved en betenkt manns skarpsindige skalkestykker."

Han harket og rømmet seg, og lot blikket gå langsomt fra den ene til den andre. "I Preststulen udi Våge hovedsogn levede for lang tid siden et par ektefolk, Steingrim og Jøda, hvilket på dette åslende ernærede seg og børn med krytyravl og viltfangst. Mannen, Steingrim, bortrykkedes av snjoskriun i Jønndalsbråtom. Deres voksne sønn Ivar, vart samme år utkommandert, og Jøda blev alene forsørger for mange børn. Den annen sønn, Bjørn, blev, skjønt ennu ung, moderens eneste støtte. Han var stor av vekst, før og vovdristig, og merket seg snart ud i skiløben, fangst og skytteri, men særligen lagde han seg efter at kjenne dyrstrokjé, det er dyrenes oppholds-, fra- og tilflytningssteder under visse værkast, og formodentlig derved var han på jakt-vis som døm fortæl, ligesom hans erfaring om den fine og skarpe lukt åt reinsdyré brakte ham på innfallet om blindskytter. Som oftest var Bjørn befengt med eismal-sott, og søkte ved hver leilighet at blive åleine på veidestigen, og hans veidelykke satte folk udi største forundring. Somme troede at han kunne fjetre fugle og dyr ved trolldom, såsnart han fikk dem under øyne, andre at han levede i forståelse med bergtrøillom og i visse måder erholdt hjelp og underretning av dem om den båtand'ste jaktleien. Udi sådan tro bestyrkedis folk så meget mere som de såg 'n grave reinsgraver og mure seg hytter i bjerge og i fjelldale, hvor den tid andre ei kunne blive natten over for bjergtrollenes årsags skyld. Undertiden fortalte han endog sjøl koss jutulerne spøgede med ham og gjorde ham fortredelighed, men at hans fortrolige venn, jutulen i Skula, Skulgubbin kalledet, ved sådan leilighed immer kom ham til hjelp - - -"

Det var lett å innse at skolemesterens fortelling ville bli like så lang og kjedelig som hans bedemannsstil var latterlig. Det var derfor ikke uten tilfredshet at jeg la merke til den uro som kom over ham, da han oppdaget at hans tilbedte hadde fjernet seg; gjennom vinduet så vi at hun gikk bortover til en av grannesetrene. Men da medbeileren fulgte efter, vokste skolemesterens uro til åndsfraværelse; han stottet og stammet og famlet efter uttrykk.

"Nei, med forlov, jeg kan ikke hugse meg rett på; jeg har litt ærend tilligemed. Du, Tor, du lyt fortælja slutten, du kan det, du med," sa han og skyndte seg ut.

Jentene lo og hadde vondt av "stakkars skulmestern" og svartsyken hans. Så tok Tor fatt og fortalte videre:

"Granngarden åt Preststulé er Øvsteng. Der budde det ein mann, heitte Bård. Han va au skyttar, men han va støtt ovundsjuk på 'n Bjønn, for han hadde slik lykke te vei'e. Denne Bård'n Øvsteng hadde ei dotter som heitte Rønnog. Åt henne for 'n Bjønn og fridde i dølsmål; men da far hennar kom under vær med det, sa han at um han fekk sjå 'n Bjønn på gardé, så skull det ikkje gå 'om bære hell ein villrein; han skulle skjote 'n ne på flekkjé."

"Dotter mi ska ikkje ha nogon med skogbjønn," la 'n te.

Men nå ville 'n gifte ho burt åt ein frå Skårvangjé, som heitte Sevall Uppistugen, og va ein tosk og eit jenteskremsel. Ho Rønnog ba nok vakkert for seg; det hjølpte ikkje; men ho slapp fløtja til brugomen fyre gjestboé som skull stå ved jonsok.

Brudgomen sjøl rei umkring og ba til gjestbos, og han kom åt Skogbygden au, der bruré hadde ætte si og grannan sine. På Synsteng gjekk mannen etter 'om ut og spurde:

"Kå dag ska dæ væra da? Du gløymde seia tå dæ."

"E veit ikkje anten dæ kæinn bli imorgo hell ein dag uti vikun; men døkk fær væra ferdoge, så ska oss blåse på lu, når oss kjøm uppi vegen," svårå'n.

Dette høyrde bror hass Bjønn, og han gjorde trast bo åt 'om um det; han Bjønn va ikkje lengje på å finne ut kå 'n skull gjera. Han let mor si og bror sin passe på i Skogbygden; sjøl heldt 'n seg i Skårvangjé. Fysst tenkte 'n på å møte følgjé på kjørkjevegen, så døm ikkje skull komå fram åt bruren. Um natté gjekk 'n upp i Skårvangsgjele og ville rive ned Bukkebrué, som ligg høgt uppi der, men far hass Sevall og eit par andre heldt på og sette ho i stand. Så tenkt 'n, han skull fløyme av ne're Målbrué, og det gjorde 'n au.

Dagen etter rei 'n Sevall og brurfølgje frå Skårvangjé. Da døm kom ned i Skogbygdé, rei nogre tå følgje uppum Øvsteng etter bruren; de andre ga seg att ned på vegen. Mea døm kvilte og drakk einannan te tå lummflaskom og bles på lu, låg bror hass Bjønn og gjætte på inni eit tett bjørksnære eit stykkjy tå vegen, og da døm reiste, stilte han seg etter.

Men det vårå og det rokk før gjestene vart ferdoge te følgje med, etter di gjestboe ikkje va dagstødt. Til sist kom bruré og folke hennar, og med døm brugomen og døm som hadde voré sta etter henne.

Då døm kom på vegen, fekk døm spurt at Målbrué va strokjé, og så tok døm langt uppi lié og kom over ved Sambuva'e. Kjørkja sto på Sør-Sambu i di ti'om, og da døm kom dit, va det langt på kvelden. Det va reint o-rå å koma åt gjestbosgardé att til natten, og derfor delte 'n Bottol Holé og 'n Alv Svaré gjestbos-hopen imillom seg. Der fekk døm både mat og drikke, og det kunn døm væl trøngje au, for døm hadde voré ute mest heile dagen og ikkje småkå anna hell ein tår tå lummflaskun.

Da døm hadde fått metta si, fekk 'n Bottol og 'n Alv døm te roe seg ei stund. Bruré og brugomen låg på Svare-lofté.

Seint på kveldé kom bror hass Bjønn og sa til 'n det, at nå låg bruré på Svaré.

"E skull undre meg på um ho bli liggjan der til solé renn," sa 'n Bjønn.

Da det lei utpå natté, og brurfolkjé hadde roa seg på Svare-lofté, kom det inn igjennom loftsdøré ei ohorvelé stor frigge, med grøn stakk, og ein lang, blank kniv i hånden.

Ho reiv bruré utu armom på brugomé; han greip etter henne, men med di såmå stakk huldré avhendes inni veggen med knivé, så flisé spratt. Da tordest ikkje brugomen sjå etter døm eingong; men han fór ut, og inn i stugo, der alt gjestbosfolke låg. Han gret og bar seg, og sa han trudde Jønndalshuldré hadde voré på lofté og tikji frå 'om bruré, for ho sa at ho Rønnog skull bli sonåkono åt Jønndalsfrugun; og nå meinte 'n på at han ville gjera ende på seg.

"Hadde ho enda late meg fått ligji sjå seg, så kanskje trøillé ikkje hadde voré så hoga etter henne hell?" la 'n til.

Døm heldt på ville trøste 'n så godt døm kunna; men da døm fekk høyre detta, slo døm i å storskratte. Nå ville 'n Sevall heimatt åt Skårvangjé og klågå åt mor sine. Men då følgje kom åt brun over Skjerva, va stokken åvhogne, brué va strokje, og døm kunn ikkje komå over. På den andre si'un sto det folk som va komne frå Skårvangjé, og skreik; men døm kunn heller ikkje komå over. Og alt det døm skreik og ropte, va det ikke rå å høyre eitt ord, for elvé hadde vuksé og gjekk i ein foss.

Så sende døm bo' åt presté. Han sa døm skull ta kjørkeklukkun utu Vågåkjørkjun, føre døm uppi Jønndalen, og ringje i tri jemdøgert.

Jau, døm førde Vågå-klukkun over Jætta og uppå ein høg kamp inni Jønndalsgråtom; han vart heitan' Klukk-kampen etter den ti.

Døm ringde i tre jamdøgert; men bruré va borte, og burte vart ho væran'.

Så va det ein gamall kall som rådde døm te ringja tri to'sdagskvelde etter einannan. Men det hjølpte ikkje meir, det hell. Til sist kom 'n Bjønn Preststulé, og sa han hadde drøymt at ho Rønnog sleit ilt sjå trøllom; men Skulgubbin hadde lovå at han skull hjòlpe 'om te fri ho ut att, for gubbin i Skula har agg åt Jønndalshuldern. Og det va ingen annan som kunn fri ho ut att hell 'n Bjønn; for han va ho hoga etter.