Finnmarksvidda, februar 1893, et sted østenfor Maze

RAVNEDRØM

Tilegnet mine to voksne barn,

Lise og Lasse,

men også

Øystein

og

Susanne

dessuten til minne om

Ann Helen,

som døde

2. februar 1996 i USA,

bare 22 år gammel...

"Djævelen har dem endnu for fast, hvis han ikke har det for evig Tid."

(Sogneprest Hvoslef utenfor stabburet der samene fra Kautokeino-opprøret

i 1852 ble holdt innesperret.)

Etter råd fra dr. Sheldon Jackson, undervisningsminister for Alaska, inviterte amerikanske myndigheter i 1893 samer fra Finnmark over til villmarksstaten for å lære eskimoene reindrift. En av Jacksons støttespillere var kaptein Michael Healy om bord i kystvaktskipet Bear. To grupper reiste over i 1894 og 1898, og fikk kontrakter som reingjetere med full lønn og gratis kost og losji. Flere av samene ble senere lokket både til Klondike og Nome under gullrushet. Denne beretningen er en frittstående dramatisering bygd på historiske fakta fra et omfattende kildemateriale. Steder, historiske hendelser og noen personer er autentiske, men mesteparten av handlingen og dialogen er oppdiktet.

Finnmarksvidda, februar 1893, et sted østenfor Maze

- Suola ruoktot!

En stemme hørtes i det fjerne mens vinterteltet jamret i vindkastene. Det var så vidt varselropet nådde gjennom larmen fra uværet som brøt ryggtak med lavvoen for andre døgnet og truet med å flenge det åpent for Gud og hvermann.

Ande Ravna hadde ligget i en drømmedøs og følt at noe var i gjære. Den underlige evnen han hadde til å forutse det som skjedde, hadde fulgt ham gjennom atten år.

Som dreng hos Aslak Somby sov han nærmest utgangen. Den ene armen hans var nesten dovnet bort. Han oppdaget til sin forundring at den lå godt til rette innenfor pesken til den ett år yngre Marit, som var tjenestejente hos onkelen.

Hun vred på seg da han trakk armen ut for å massere liv i den igjen. Han håpet inderlig at hun ikke hadde merket noe. Det runde, vakre ansiktet med den nydelige munnen var omkranset av ravnsvart hår. Ande kunne ikke se seg mett på henne i det blafrende lyset fra ildstedet.

- Hva er det, Ande? mumlet hun forskrekket og stirret på ham, lysvåken.

Ande rødmet i det samme og håpet at hun ikke merket det.

- Ulv, utbrøt han og trakk blikket til seg.

Marit gned seg i øynene og sukket tungt.

- Suola ruoktot!

Igjen hørte de varselropet fra gjeterne.

Ande bet tennene sammen, kom seg på beina og stanget seg inn i uværet. Chalmo, den svarte hunden hans, fulgte ham som en skygge. Det var ikke annet å gjøre enn å slutte seg til de andre gjeterne for å jage den forbannede vargtyven vekk. Før de visste ordet av det, kunne den splitte reinflokken for å legge ned de beste simlene.

- Suola ruoktot!

Ja, tyvraddene skulle sannelig jages hjem.

Det var nattgjeteren Mattis Klemetsen som ropte så høyt at ulvene med sine vidåpne kjefter ikke skulle stjele målet fra ham. - Det er minst fem av dem!

- Hvor er Lasse Lemet?

Mattis pekte inn i nattemørket og snøkovet uten at Ande klarte å skimte den andre gjeteren.

Det var fire telt i siidaen som Ande Ravna tilhørte. Varselropet for ulv hadde snart fått alle på føttene, for under slike forhold lå alle "rund", med full påkledning, klare til å ile til unnsetning ved den minste fare.

Siida-issed Aslak Somby, den tettvokste fjellsamen med ansiktet fullt av rynker etter et langt liv i all slags vær, ropte ut sine ordrer om å forsøke å gå reinflokken inn for at den ikke skulle splittes og spres for alle stormvinder. Her var det ikke bønn om annet enn at alle skulle delta, både menn, kvinner og de største barna.

Straks begynte en av mennene å gå i ring rundt flokken sammen med hunden sin, deretter tok nestemann motsatt retning, i en ring som gikk utenom den første. Tredjemann gikk i samme retning som den første og stadig litt utenom, slik fortsatte det med så mange som mulig, mens de skrek seg hese med sitt "Suola ruoktot!"

Hundene ga sitt beste med å bjeffe iltert mot den gråbeinte fienden der ute i halvmørket. Det var en kamp med tiden, for det var etter hvert blitt stor uro i reinflokken. Den karakteristiske gryntingen hadde økt i intensitet, et tegn på at den hadde fått teften av ulv.

Ande visste hva Aslak ønsket av ham. Sammen med Chalmo som sporfinner strøk Ande av gårde på ski med snøkovet midt i ansiktet for å utfordre ulvene. Skistaven var tykkere i toppen og fungerte som en klubbe når han snudde den.

- Gumpi! freste han mellom sammenbitte tenner mot den nattsvarte skyggen som slet seg frem i kastvindene foran ham. - Ulv!

Hunden kjente lukten av reinbyens verste fiende og holdt stø kurs, vel vitende om at Ande var like bak.

Plutselig kastet Chalmo seg ut i stormen med illevarslende bjeffing.

Ande skjønte straks at den første ulven var innenfor rekkevidde. Han grep resolutt tak i staven, snudde den kjapt med klubben frem og begynte å slå med kraftige, seige slag inn i kovet.

- Chalmo! Gumpi!

Ande nærmest snerret det frem, for han visste at Chalmo ville halse enda mer når han ble hisset opp med ulveropet. Det tredje slaget traff noe mykt, og et jamrende klynk slapp så vidt gjennom vindsuset.

Ulvetreff, tenkte Ande mens svetten sved i øynene.

- Du har revet oksene og simlene, din helvetes satan! kjeftet Ande og lot slagene hagle. - Men nå skal du og slektningene dine ikke lenger få rive dem.

Chalmo fortsatte med sine ville bjeff og snappet etter ulven der han kunne slippe til, i bakbeina, forbeina, halen. Som en listig slange snodde han seg rundt, hoppet til, bet, rykket raskt tilbake, gneldret, gjorde et kjapt støt mot ulven igjen for å holde den på plass mens Ande hugg til med slag etter slag med den lange staven. Mann og hund spilte sammen mot rovdyret, selv om både mørke og snøkov tok det meste av synet fra dem begge. Gumpi ble truffet både over ryggen og nakken.

Men det var et velrettet slag midt i skallen som avgjorde saken. Chalmo tidde øyeblikkelig, var som snarest innom Ande med snuten for så å vende tilbake til det livløse rovdyret i snøen et øyeblikk. Den kjappe og spenstige hunden forble taus nå, for ulven var død. Nå var det å jage mot neste, hvor den enn måtte befinne seg.

- Chalmo! Gumpi!

Chalmo var ivrig og visste hva det gjaldt. Ande strevde av gårde på ski i motvinden, for hunden hadde fått teften av nok en gråbein. Ropingen fra de andre i siidaen var blitt nesten uhørlig i det fjerne, men det var onde tegn som tydet på at deler av flokken hadde brutt ut og var på vilt jag med resten av ulveflokken i hasene. Ande visste at det var svært vanskelig å gå inn reinflokken i uværet.

Det bar av gårde i veldig fart. Selv om snøen fremdeles sved i ansiktet, hadde han ingen problemer med å følge Chalmo. Bare en enkel løkke av tvunnet lær holdt treskiene festet til skallene av reinskinn. Den spisse snuten på fottøyet stukket innunder løkken var tilstrekkelig til å gi ham full kontroll under stormløpet. Derimot fikk han seg stadige rapp over ansiktet av en og annen bjørkegrein. Der Chalmo smøg seg elegant og bjeffende under slike hindringer, måtte Ande bare ta det som kom.

Hittil hadde det gått forholdsvis greit på de slette vindmarkene, men plutselig bar det nedover en liten skrent så det suste. Ande trodde han hadde et godt bilde i hodet av området rundt siidaen, men husket ikke at det skulle bære så bratt av sted. Med et nødskrik klarte han å fullføre den hesblesende utforkjøringen uten å stupe over ende.

-Ai, Chalmo. Det var så vidt.

Hunden bjeffet iltert til svar. Ande visste at den var mer opptatt av ulven enn utbruddene hans midt i en livsviktig jakt.

Det tette snøværet med piskende vind i ansiktet så ut til å ville gi seg. Stormen hadde ødslet så mye krefter at den ville gå i kne lenge før dagen grydde. I øst hadde allerede en svak lysning tatt til å folde seg ut som en blek vinterblomst over viddelandet.

Snøen kjentes forholdsvis løs, men flere steder var den sammenpresset til fokkskavler som var tyngre å skjære seg gjennom med de brede skiene. Men han visste at ulven slet i dypsnøen der han selv kunne flyte over bakken med største letthet, akkurat som girun, fjellrypa, på hvite vintervinger.

Chalmo kjempet videre i et umettelige jag etter ulveskalper. Ande kjente blodsmaken i munnen. For å bøte på dette hentet han opp en strimmel med tørkakjøtt fra den vesle skinnvesken han hadde hengende over skulderen, og la på tungen. Det var nok til å døyve både sult og utmattelse.

Han ga på med staven, skjøv fra med fornyet kraft, kjente at musklene i kroppen igjen begynte å samarbeide. Chalmo hadde lenge kjent eimen av ulveangsten. Det var striper av urin i snøen foran dem. Ande visste det var et godt tegn. Han hadde holdt like god fart som både Chalmo og ulven. Det kunne ikke være snakk om mer enn et lite steinkast mellom jegerne og den jagede.

Med ett var det som om både vinden og Chalmo ble tause, som om viddelandet holdt pusten. Ande bråstanset. Ulvekjeften var vidåpen, dampende og pesende, bare noen få skilengder unna.

Ande kjente hjertet hoppe over slagene. Ulven hadde rotet seg inn i en felle. Bak den sto et svart gap av en bergvegg. Forreven med lange istapper fra en gjennomfrossen sildrebekk, sperret den veien.

Ulven var fanget i et lite hjørne av verden. Eneste utvei var angrepet.

Og det kom uten forvarsel.

SIIDAEN kjempet mot uværet, ulvene og tiden for å berge en reinflokk spredd for alle viddevinder.

Marit Somby hadde en sikker anelse av hvor Ande befant seg i stormen. Hånden hans føltes fremdeles som et varmt minne på brystet.

Hadde det vært en tilfeldighet eller var han virkelig forelsket i henne nå?

Hun visste at hun måtte vise hva hun dugde til når ulveflokken herjet. Aslak var en god siida-issed; streng, men rettferdig. Hun var heldig som hadde fått tjeneste hos onkelen. Han hadde en av de største reinflokkene i Kautokeino herred, og ingen led nød i siidaen hans. Det var tungt arbeid for alle, både voksne og unger. Men det hadde ingen ondt av. En sliten rygg ble ofte den rakeste.

Marit og den ett år yngre Anna fra Buljo-teltet i Somby-siidaen kunne ta luven fra de beste reingjeterne når det virkelig gjaldt. Denne ulvenatten slet de seg av gårde på ski i snøfokk og motvind etter en del av flokken som var på vill flukt nordøstover med et kobbel halsende ulver i hasene. De andre reingjeterne hadde med nød og neppe klart å gå inn hoveddelen av reinflokken etter at utbruddet kom. Ulvene hadde skilt ut en del av reinsimlene og jaget dem av gårde med siklende kjefter og glødende øyne.

I likhet med de andre gjeterne dro ikke de to jentene av gårde på et slikt oppdrag uten hunden. Annas vesle og modige Skilko førte dem målbevisst og ulende etter vargbeistene. Det gikk i krok og sving, alt etter hvilken retning rovdyrene hadde tatt. Lenge hamret snøen sviende inn i ansiktene. Øynene ble fulle av tårer, men likevel holdt jentene stø kurs. Skilko var som en tåkelur foran dem og ga dem retning i fokket.

Det var umulig å vite hvor lenge de hadde jaget av gårde, men begge jentene kunne etter hvert skimte hverandre, ja, til og med den svarte skyggen av Skilko som gled gjennom den stormpiskede snøen foran dem.

- Anna! Gumpi!

Marits stemme nådde så vidt gjennom aloen fra rokket som sto midt imot dem.

Den svarte skyggen hadde med ett stanset. En illevarslende snerring lød fra tre gråbein som hadde vendt frådende kjefter mot en enslig hund.

Ulvene likte dårlig å bli forstyrret i jakten på blod og saftig reinkjøtt. Skilko gjøv løs på dem alle tre, hugg lynraskt etter bakbeina deres, trakk seg hastig tilbake for igjen å gjøre et fremstøt mot én av vargbeistene. Ulvene virket et øyeblikk overrasket over hundens intensitet og villskap. Med halvåpne kjefter snerret de truende tilbake mot den svarte skyggen som liksom var alle steder på samme tid. Men det var bare et tidsspørsmål før ulvene kom seg over den første overraskelsen og gikk til samlet angrep på den langt mindre hunden, som hadde mer mot enn krefter og muligheter til å skade noen av disse villdyrene.

Marit og Anna kom akkurat tidsnok til å berge Skilkos liv. Det gnistret død i ulveøynene da ungjentene kom til unnsetning. Den største av ulvene gjorde et snedig utfall og snappet etter Skilkos strupe, men fikk med ett teften av mennesker og trakk seg raskt tilbake. Plutselig var de tre ulvene som oppslukt av snøkovet. Deres eneste mål var reinflokken som fremdeles jaget gjennom stormnatten langt der ute et sted.

- Vent, Skilko, utbrøt Anna. - Du kan ikke gjøre noe alene.

Skilko adlød, men bare for et lite øyeblikk. Urgamle instinkter presset på. Hunden gløttet nesten overbærende på Anna. Med ett var den på fullt jag etter de tre ulvene igjen, like ivrig som før. Det var som om ingenting kunne skremme den, som om den var uovervinnelig og ansvarlig for å ha jaget ulvene på flukt.

Slitet fortsatte langt utover morgenen og så ikke ut til å ha noen ende. Skiene gled fremdeles lett gjennom snøen, men mangelen på mat og drikke tappet dem for krefter. Likevel var det ingen av dem som tenkte på å gi opp. Reinflokken skulle samles og bringes tilbake til siidaen, uansett hvor lang tid det ville ta.

Det verste snøværet hadde gitt seg, og det var blitt såpass lyst at jentene kunne se hvor de befant seg. De hadde begge lenge hatt en vond følelse av at det bar mer østover enn nordover mot Maze.

Reinflokken hadde antagelig strøket langt inn i Karasjok herred.

Marit og Anna stirret nesten vantro på hverandre og ristet på hodet.

Gråbeinen var over Ande før han rakk å snu staven den rette veien. Han kjente en stram lukt fra den åpne kjeften og så de skarpe rovdyrtennene faretruende nær ansiktet før han falt bakover og ble liggende på rygg med beina fastlåst i skistroppene. Instinktivt hevet han venstrearmen for å beskytte seg mot den frådende tanngarden som hang over ham. Med ett kjente han sylkvasse hjørnetenner presse seg gjennom skinnpesken og inn i overarmen.

Ande skrek av smerte. Chalmo raste rundt de to, forvirret av Andes skremmende utrop, mens den hugg etter bakbeina på ulven, nappet den i siden, nakken, overalt der den var i stand til å bite fra seg for å hjelpe sin herre. Ulven svarte med lynkjappe raseriangrep ved å kaste hodet fra side til side og vekselvis snappe etter hunden og Andes fektende armer. Skiene låste fremdeles beina, og han kavet desperat for å frigjøre seg fra bindingene.

Han måtte beskytte høyrearmen mot vargkjeften.

Uten den ville det være ute med ham.

Kniven var det eneste håpet nå.

Chalmo syntes utrettelig i kampen mot ulven, men både den langvarige jakten og de stadige utfallene mot gråbeinene, hadde kostet mye. Et øyeblikks uoppmerksomhet satte den svarte hunden effektivt ut av spill. Vargkjeven klappet sammen om den ene forlabben. Den knakk som en tørr kvist.

Chalmos langtrukne hyl smertet Ande helt inn i margen.

- Chalmo, så, så.

Stemmen hans lød både hul og hjelpeløs, for han visste at han ikke var i stand til å komme hunden til unnsetning.

Brått var vargen over ham igjen, frådende og med villskap i øynene. Med et stønn klarte han å vri seg unna et kjapt utfall av snappende tenner. Ande visste det var snakk om sekunder før ulvebeistet ville lamme venstrearmen med et velrettet bitt og deretter hugge tennene i strupen hans.

Men dette var ikke dagen han skulle dø.

Det var så mye han ennå ikke hadde opplevd.

Da sto bestefarens ansikt klart for ham. Klemet Ravna viste ham den rette stien.

Ande hadde nesten ikke følelse igjen i beina. Den ramme lukten fra ulvekjeften rev i nesen. Han ventet på det rette øyeblikket. De sylkvasse hjørnetennene nærmet seg faretruende. Så, med et raskt utfall trædde han venstreneven langt inn i ulvekjeften, klippet tak i tungen helt nede ved roten og klemte til det han var kar om. Selv om kjevene klappet sammen som en felle, kjente han ikke lenger smerten i armen. Han bet leppene til blods og holdt grepet.

- Din helvetes satan! Din djevel! Nå er det slutt på at du river rein og folk.

Med den uskadde høyrehånden fisket han frem langkniven fra beltet, holdt den fast med et oppbud av sine aller siste krefter og støtte den rett i strupen på ulven. Knivbladet gled overraskende lett inn i varmt kjøtt. Blodet pumpet ut av flengen og oversprøytet ham med rød varme. Det gikk noen rykninger gjennom ulvekroppen før den ble liggende tung og livløs over brystkassen hans. Det var som om han mistet pusten.

Ande hadde ingen anelse om hvor lenge han ble liggende under den døde ulven. Tiden var borte for ham. Fremdeles tviholdt han i tungeroten, fingrene nektet plent å slippe taket. Langsomt våknet han av transen.

Med et stønn slapp han endelig taket og kvittet seg med ulveskrotten. Det var med nød og neppe han fikk skiene av seg. Beina var følelsesløse. Føttene var som visnet i skinnskallene.

Ande satte seg opp i snøen. Døden hadde pustet ham illeluktende i ansiktet. Men hans time var ennå ikke kommet. Det verket i venstrearmen. Ande visste ikke om det skyldtes anstrengelsene eller ulvebittet.

Chalmo var merkelig stille der han lå i snøen, men det var fremdeles liv i de blanke øynene.

- Chalmo-lille, peste Ande og vred seg rundt og begynte å åle seg mot hunden. Chalmo lå på siden med den skadde labben ned i snøen som om den ville døyve smertene, likevel maktet han å logre svakt med halen.

- Ande må få blodet tilbake i beina sine, sa han med lav stemme. - Ande må massere varmen tilbake...

Før han begynte å kna de bortdovnede musklene i lårene og leggene, strøk han forsiktig over Chalmos hode et par ganger for å berolige ham.

- Etterpå skal Ande ordne labben.

Litt etter litt kjente han blodet finne tilbake. Den velkjente prikkingen spredte seg nedover i musklene. Likevel maktet han ikke å stå oppreist ved første forsøk. Med et sukk knakk han ned på kne mens overkroppen rugget frem og tilbake. Ved neste forsøk lyktes det ham å reise seg. Etter noen forsiktige skritt rundt i snøen for å forsikre seg om at alt var som det skulle være, vendte han oppmerksomheten mot Chalmo.

- Så, så, Chalmo-lille, sa han med mild røst. - Ande skal hjelpe deg, men det vil gjøre vondt.

Ande tok til med en monoton, lavmælt joik for å berolige hunden mens han undersøkte forlabben med forsiktige hender. Chalmos øyne ble ekstra blanke da Ande nådde det vesle søkket i beinet der bruddet var, men hunden ga ikke en lyd fra seg. Andes sang steg og sank, som usynlige bølger mot smertene, og skapte ro både for seg selv og hunden.

Igjen var det bestefaren som ble hjelperen. Gjennom minnene så han alt det han hadde lært, også det som innebar heling av skader.

Det var allerede langt utpå dagen, og det blåskimrende lyset svant fortere og fortere over vidda. Snart ville blåfargen dø hen over både himmel og jord før alt ble nattsvart.

Ande følte seg endelig sterk nok til å hjelpe Chalmo. Først måtte han spikke solide trepinner av bjørk. Deretter sprette opp skinnet på en av den døde ulvens forlemmer, flå det av og skjære det opp i smale strimler. Slik ville han ha utstyr til å spjelke beinet på Chalmo.

Men om det ble noen gjeterhund av Chalmo etter dette, fikk tiden vise.

Det fantes også en annen utvei, en utvei Ande helst ikke ville tenke på, nemlig knivens vei. Det var som om det såre blikket til Chalmo gjennomskuet tankene hans.

Ande bestemte seg straks.

Etterpå ville han lese noen ord over hunden slik bestefaren hadde lært ham.

REINFLOKKEN hadde delt seg i ytterligere tre smågrupper. Etter sporene å dømme hadde resten av ulvene valgt å følge den minste av dem videre østover mot Karasjok. Marit og Anna visste med sikkerhet at i den retningen ville de finne en lang sti av blod. Ulvene angrep så ofte og tett de maktet for senere å vende tilbake for å meske seg med noen av de drepte simlene, alle drektige og i godt hold til vårflyttingen i april.

Nå er det nok ute med dem alle sammen, mente Marit.

Skilko ledet Marit og Anna tålmodig av gårde mot de utmattede dyrene.

- Anna, du må sende Skilko rundt på den andre siden, sa Marit. - Simlene er sikkert oppskremte. Det skal ingenting til for å sprenge dem nå.

Anna nikket. - Ja, Skilko skal være stille...

Etter å ha fulgt en liten dalsenkning og krysset en islagt elv, hadde den vesle reinflokken lagt av gårde mot høyden igjen. Skiene gled i god fart nedover mot den gjenfrosne elven. Ungjentene tok nå hver sin retning opp åsen på den andre siden. Anna fulgte Skilko til høyre for reintråkket, Marit arbeidet seg møysommelig oppover mot høyden til venstre.

På toppen kunne de se vidt utover vidda. Snøværet hadde gitt seg, og himmelen klarnet mer og mer og ga dem det lyset den maktet før den blå skumringen igjen ville overta de vidstrakte vindmarkene.

De fikk se den vesle reinflokken noen hundre meter lengre øst, innimellom noe bjørkekjerr. Sulten hadde overtatt for frykten. Med de brede klauvene gravde de seg ned til laven som vokste rikelig i dette området. Snøvinteren hadde vært god, slik at verken hardpakket skare eller lag av is hindret reinen i å finne den føden den trengte.

Skilko var allerede nådd frem til simlene, som nå ikke brydde seg om annet enn å ete.

Marit ville la dem ta godt for seg av reinlaven. Etterpå var det ro og hvile som trengtes før de kunne føre simlene videre, slik at de kunne samle resten av reinflokken og komme seg tilbake til siidaen.

- Vi må bare forberede oss på enda en natt ute, var den korte beskjeden til venninnen Anna.

- Uten mat, sa Anna.

- Uten mat.

Etter hvert la simlene seg ned for å hvile. De holdt seg tett sammen, som av frykt for at

ulven igjen ville gå til angrep på dem. Men det ble en stille ettermiddag og kveld. Skilko holdt vakt med et årvåkent blikk. Han streifet av og til rundt den vesle reinflokken som for å vise dem at nå var det han som var herre og mester. De hadde ingenting å frykte.

Marit og Anna satte seg tett inntil reinsimlene. Godt kledde som de var i side reinskinnspesker, ble det etter hvert ganske behagelig å sitte med ryggene støttet mot varme reinskrotter. Det var som å være inne i et levende skinntelt.

Men natten kom likevel til å bli lang. Ingen av dem kunne sove lenge av gangen. Selv om de holdt vakt etter tur, ble det til at begge sov med et øye åpent.

ANDE RAVNA var på hjemvei. Takket være klarværet kunne han følge stjernene tilbake. Karlsvognen var en god stifinner.

Innenfor koften lå Chalmo med spjelket bein og hadde det både varmt og godt. Av og til kunne Ande høre et forsiktig klynk når han måtte bøye seg fremover og stake kraftig av gårde.

Over skuldrene hang et ulveskinn som manglet den ene forlabben. Skrotten var etterlatt som ravnemat på kampplassen.

Ande var sikker på at han kom til å finne stedet igjen selv om det skulle snø ned. Når det endelig ble sommer, skulle han sette opp en steinvarde der han og vargbeistet hadde slåss for livet. Det var et sted han om noen år, hvis Gud ville, kom til å ta med seg barna sine for å fortelle historien om ulven som holdt på å bli hans død.

Ande gned seg med en isete skinnvott over haken. I det samme skjøt et stjerneskudd over himmelen i en vakker bue, og Ande kom med et brennende ønske om Marit som ektemake, mange barn og stor reinlykke for dem alle i mange år fremover.

Han ble stående andektig en stund etter at lysbuen hadde sluknet, støttet seg på staven og kvakk til da Chalmo klynket av smerte innenfor koften.

- Så, så, Chalmo-lille, utbrøt han. - Ande var i drømmelandet...

Mens skiene løp lett nedover mot dalsenkningen, satte han i med Chalmo-joiken. Den lød skarp og klar og kom rett fra hjertet.

MARIT fikk på seg skiene og tok en tur rundt reinhjorden, som lå som mørke kampesteiner i snøen. Anna satt lett sammensunket midt inne i flokken med Skilko på fanget og forsøkte å få blund på øynene, men forgjeves. Ved jevne mellomrom rumlet det i magen hennes.

I drømmene kunne man ete margbein, men her ute var det like magert som i en tørrlagt elv.

Det var behagelig stille med stjerneklar himmel. Marit pustet frost og kjente sulten hugge tak i magen.

Hun kastet et blikk opp mot stjernevrimmelen. Karlsvognen sto stødig på vesthimmelen, allerede i ferd med å ta fatt på den lange vandringen mot dag.

Med ett kom et stjerneskudd over himmellandet, tegnet en lysbue et kort øyeblikk og ble borte.

- Anna, se der, utbrøt hun.

Marit sendte ønsket til Gud i himmelen og kjente på nytt det glødende merket på brystet etter Andes arm.

- Jeg ønsket meg et langt liv, sa Anna. - Hva ønsket du deg?

- Det kan jeg ikke si, svarte hun.

- Jeg vet nok hva det er.

- Å ja?

- Skal jeg si det?

- Nei, du må ikke. Da går det ikke i oppfyllelse.

Anna så forundret på Marit. - Hva mener du med det?

- Ingen andre må vite noe om det, svarte Marit. - Et stjerneskuddønske må være hemmelig.

- Å, og jeg som ønsket et langt liv.

ANDE hadde ingen anelse om hvor lang tid han hadde brukt på veien tilbake til siidaen. Det lyste fra tente fakler, og han kunne se folk løpe frem og tilbake. Selv kjente han trettheten sige på. Det var som om en hinne la seg over øynene. Stormløpet etter vargen hadde krevd sitt.

- Ande er tilbake!

Han hørte Aslaks utrop gjennom en underlig susing i ørene. Kreftene syntes å nærme seg slutten. Han følte seg plutselig så fremtung, en levende bylt innenfor koften ønsket seg ut i friluft.

Aslak var på pletten like før Ande stupte på hodet av utmattelse.

- Vargskallen er knust, var det siste han hørte gjennom suset fra utallige stemmer før faklene liksom sluknet og alt ble mørkt.

Siida-issed Aslak Somby ristet på hodet da han så blodet på Andes venstrearm.

- Ande har fått ulvebittet, fastslo han og løftet unggutten opp og bar ham inn i lavvoen for å stelle såret før det gikk verk i det.

Da Ande etter hvert klarte å åpne øynene igjen, var det mange hoder som hang over ham med et undrende uttrykk i fjesene.

- Hvor er Marit? fikk han endelig presset frem med svak stemme.

Hodene gløttet på hverandre, svaiet fra side til side, ingen ville lenger feste blikket.

- Ja, hvor er hun?

Aslak var der med en myk hånd på pannen hans før han åpnet pesken og trakk den av ham som om han ble flådd levende.

- Marit og Anna er dyktige reingjetere, sa han alvorlig. - Men først skal vi stelle armen din. Ulvebittet må renses.

Det var god varme i ildstedet, og det flakkende lyset danset over ansiktet på Aslak da han bøyde seg over Andes arm for å lese over den og smøre den inn med urtesalvene. Først skulle ondskapen trekkes ut med ordene i Jesu navn, deretter ble de dype hullene etter ulvetennene fylt med en grønnaktig, seig salve og dekket med bjørkenever som ble strammet til med reinsener.

- Chalmo, mumlet Ande langt inne i døsen.

- Chalmo sover nå, svarte Aslak. - Alt blir bra. Slik er det.

Alle som ikke tilhørte Aslaks lavvo, trakk seg tilbake til sine egne telt. Etter en intens natt med inndriving av hovedflokken av rein, hadde de brukt dagen på å slakte noen av de skadde dyrene. Nå var det ingenting annet å gjøre enn å vente på at jentene skulle vende tilbake med simlene. Når dagen grydde, måtte de ta seg frem langs fluktruten for å berge det som berges kunne av reinen ulvene hadde slått.

De fryktet det verste.

Vinternatten vandret langsomt av gårde. Marit hadde blundet rykkvis og urolig sittende i snøen midt blant dyrene. Ofte hadde hun våknet av sultsmerter i magen. Reinen var så utmattet etter ulvejaget at den forholdt seg rolig rundt ungjentene gjennom det meste av natten.

Utpå morgenkvisten hadde enkelte av simlene tatt til å beite igjen. Marit våknet ved lyden av krafsing med klover i den grovkornede snøen, som lå like over bakken, og grynting fra hungrige dyr.

Det var på høy tid å våkne.

Hun dultet Anna i siden, og begge kom seg møysommelig på beina. Det var bare å belage seg på en lang dag for å samle resten av flokken, hvor den enn måtte befinne seg der ute på viddelandet.

- Været er så bra nå at vi sikkert klarer å samle reinen innen kvelden, sa Marit.

- Håper bare at noen fra siidaen vil følge sporene og komme med mat til oss, mente Anna.

Skilko svinset fornøyd rundt Anna før den tok en kjapp runde rundt de beitende simlene som langsomt begynte å komme til krefter igjen.

- Marit, sa Anna etter en kort pause.

- Ja?

- Tror du ønsket mitt i natt går i oppfyllelse?

Marit bet seg i leppen og tenkte seg nøye om før hun svarte.

- Jada, sa hun. - Det er jo bare jeg som vet noe. Jeg skal ikke si det til noen.

Likevel følte hun et stikk i hjertet etter å ha sagt det, for hun visste at en slik hemmelighet ikke måtte røpes for noen.

Marit spente på seg de lange skiene, grep fatt i skistaven med den karakteristiske klubben i den ene enden og gjorde seg klar til å føre den vesle flokken tilbake til siidaen.

- Anna, Skilko må få simlene av gårde nå, sa hun rolig til venninnen.

Annas ansikt var rundt med høye kinnbein. Vinterluen med skinnbesetning skjulte det lange, lyse håret hennes. Marit visste hvorfor Ande hadde sagt at Anna ville være mange gutters drøm når hun ble voksen nok. Øynene hennes hadde en egen glans. Og blikket hennes vek aldri for noen.

- Skilko er min hund, sa hun etter en stunds betenkning.

Marit visste at Anna hadde fortalt henne det som var nødvendig. Slik var det.

Sammen fulgte de den vesle reinhjorden videre østover mens lysskimmeret økte over viddelandet.

Marit staket seg tålmodig av gårde etter reinflokken. Det var umulig å bevege seg gjennom snølandet uten å tenke på Ande Ravna, den lyshårete og spenstige unggutten med de blå øynene og det varme smilet.

Hun lengtet etter en ny natt i lavvoen slik at hun igjen kunne kjenne lukten av einerpusten hans.

Hvor var han nå?

Hadde han knust ulveskallene slik han pleide?

Hadde han kanskje tatt med ulveskinnet til henne?

Et svakt smil gled over munnen hennes mens hun fulgte nøye med simlenes bevegelser. Frosten bet til over ansiktet og sved i øynene. Hun måtte stryke vekk noen tårer med skinnvotten. Et øyeblikk skottet hun bort på Anna for å se om hun hadde sett hva hun gjorde, men Anna var helt oppslukt av Skilkos renn frem og tilbake.

Det gikk i et bedagelig tempo slik at Marit fikk god tid til å tenke, både på Ande og på drømmene hun hadde.

Først skulle det bli skikkelig bryllup, helst i påsken med lange, lyse dager og milde netter. En veldig familiefest i Kautokeino. Senere, etter enda noen år med slit og forsakelser, deres egen reinflokk og sist, men ikke minst, egne unger.

Først da ville livet være fullkomment for henne.

Igjen måtte hun gni seg i øynene med pelsvottene. Viddelandet var ganske ensformig i disse traktene. Uendelige vindmarker av snø med nakne greiner av bjørk og vidje som tette risbuketter spredt overalt. Det var nesten underlig å tenke på at det bare om noen få måneder skulle være snøfritt og frodig her ute, en kort og hektisk sommer med evig lys over myrer og vidder, vann og fjell.

Marit kjente plutselig at hun lengtet etter sommeren ute ved kysten. Tiden etter vårflyttingen ute på Stjernøy var en velsignelse for dem alle. Da behøvde de ikke vokte reinflokken så nøye. I stedet kunne de bruke tiden til mye annet. Det hendte faktisk at de tok et sommerbad i fjordene på Stjernøy. Til og med under midnattssolen. Nakne og trygge på at ingen andre så dem.

Marit gled drømmende over snømarkene, fulgte Anna og Skilko og simlene nesten uten å merke det.

- Sover du?

Marit syntes hun hørte en underlig stemme milevis unna.

- Sover du?

Hun kastet et blikk på Anna som om hun skulle være et spøkelse.

- Hva?

- Jeg spurte om du sov...

Hun kjente rødmen flomme over ansiktet et kort øyeblikk. Så gjenvant hun kontrollen og måtte smile.

- Nei da, jeg sover bare om natten.

Anna gjengjeldte smilet. - Jeg spurte deg tre ganger. Første gang svarte du ikke i det hele tatt...

- Å?

- Jeg vet nok hva du tenkte på.

- Jaså?

- Skal jeg si det?

- Du kan jo prøve, svarte Marit og hevet staven som om hun ville gi venninnen et rapp over ryggen.

Anna staket seg raskt videre på skiene og skottet på skrå mot venninnen. - Ande, Ande, Ande, gjentok hun, som om hun trakk pusten på en underlige, syngende måte.

Skistaven var lang, men den nådde ikke helt frem, bare til bakparten av den ene skien til Anna.

- Pass deg, Anna-mor, så ikke Stallo kommer og tar deg.

Begge brast i latter.

Til tross for at de hadde hatt en slitsom tørn dagen i forveien og mesteparten av natten, kunne de ikke gi slipp på humøret. Likevel var det forskjell på dem. Anna var svært ertelysten, men samtidig var hun også den mest sårbare. Dette visste Marit, derfor kunne hun ikke ta altfor hardt i når hun skulle gjengjelde en spøk.

Etter et par timers slitsom skitur over vidda, der de med nød og neppe klarte å følge simlene, valgte de å snu flokken vestover. Det var ikke spor å finne etter resten av utbryterflokken, og simlene syntes ikke å ha hatt teften av dem av heller, selv om vinden hadde snudd. Det var heller ikke mulig å høre reinbjeller. Enten lå simlene og hvilte seg, eller så hadde ulven gjort det av med dem alle sammen.

Luften var knitrende klar i det tiltagende daggryet over horisonten i øst. Dagene var blitt merkbart lengre, men det blå lyset preget ennå de uendelige viddene med bølgende snølandskap.

Tiden var inne for et nytt måltid for reinflokken. Skilko tok en rask løpetur rundt simlene for liksom å vise dem at han fremdeles var herre. Etterpå søkte han tilbake til jentene, som nå fikk en kjærkommen pause.

- Er du ikke sliten nå, Marit?

- Jeg føler meg som en skinnfell.

Anna måtte smile. - Da er vi sannelig to...

FOLK fra Somby-siidaen arbeidet seg raskt og møysommelig nordøstover i grålysningen og fulgte sporene etter den forsvunne reinflokken. Det tok ikke lang tid før de kunne fastslå at ulvene hadde splittet den på nytt.

Da de nådde traktene østenfor Liebetjavri, dukket de første døde reinsdyrene opp. Etter to timer hadde antallet kommet opp i tjue. Snøen var et kaos av reintråkk, ulvespor og blod. Selv om dyrene var drept av ulv, foretok folket i siidaen den vanlige flåingen og parteringen og tok vare på alt det de pleide. Skinnene gravde de dypt ned i snøen slik at de kunne hente dem med rein og slede senere.

Mattis og Lasse Lemet slet seg svette på den unødvendige slaktingen.

- Satans gumpi, utbrøt Lasse Lemet og spyttet i snøen. - Den suger blod og eter tunger. Hva skal vi gjøre med alt kjøttet?

- Det blir mat.

- Vi kan vel ikke spise det selv?

- Jo da, det er ikke noe farlig, svarte Mattis. - Ulven gjør ikke noe annet enn å suge blodet. Kjøttet er helt fint.

Langt utpå dagen dukket også Ande Ravna opp blant dem som tok vare på reinslaktene. Han hadde så smått kommet til krefter igjen etter en lang hvil og et godt måltid fra Aslak-Berets gryte.

Marit og Anna var fremdeles ute på vidda et sted. Ande hadde ikke tålmodighet til å vente lenger, og bestemte seg for å følge etter reinvokterne med kjørerein og slede. Han antok at de trengte mer utstyr for å frakte slaktereinen tilbake til siidaen.

Den eneste som manglet var Chalmo.

Aslak mente det var gode muligheter for at hunden ville bli bra igjen. Men det lå selvfølgelig i Guds hender, slik alt liv på viddelandet hadde gjort gjennom mange slektsledd helt fra skapelsen av, visste Ande.

Men det Ande tenkte mest på, var hvor Marit befant seg. Han kjørte opp på siden av Mattis og rykket i tømmene for å stanse kjørereinen.

- Boris, hilste han og betraktet Mattis, som var i ferd med å skjære seg inn i bogparten på en av de nedslagne simlene. Av øremerket kunne han se at den tilhørte den andre reineieren i Somby-siidaen, Lemet Buljo, far til Anna. Ulveangrepet var et dobbelt tap fordi simlene var drektige. Det var snakk om både rene penger og fremtidige livdyr.

- Boris, Ande, svarte Mattis og tok en pause med kniven. - Dette er et sørgelig syn for oss alle. Men vi kan selge kjøtt på markedet i Bossekop.

- Ingenting er så galt at det ikke er godt for noe, sa Ande tørt.

- Det er sant som det er sagt.

Ande gløttet seg rundt for å se om noen okserein var slått. Han kunne ikke se noen, men spurte likevel. Mattis ristet benektende på hodet.

- Heldigvis ingen.

- Vet du noe om Marit og Anna?

Mattis ristet på hodet og satte seg på sin egen slede. - Men stormen ga seg fort. De klarer seg nok...

- Har noen av gjeterne lagt av gårde etter dem?

- Nei, men både Mattis og Lasse Lemet drar av sted når den siste simlen er flådd.

Ande ristet langsomt på hodet. - Hvis den rømte reinflokken har delt seg ytterligere, blir det svært vanskelig for jentene. Trenger dere meg for kjøttet?

- Nei da, Ande, du kan bare dra. Glem ikke maten.

Ande pekte på en skinnsekk i sleden som inneholdt forskjellige oppbevaringsbokser laget av tæger og bjørk. - Rugbrødstomp og smør, tørkakjøtt og litt sukker. Ja, og så kaffen, da.

FØRST GJORDE Ande en sveip over et vidt område for å søke etter spor, men det viste seg å være svært vanskelig på grunn av stormen som hadde flyttet mye snø og laget nye fonner og fokkskavler overalt. I tillegg var han uten den beste sporfinneren, Chalmo.

Han lot kjørereinen bestemme retningen en stund og falt i tanker om Marit og stjerneskuddnatten.

Hadde hun sett stjernen falle?

Hvis det var slik, hadde hun ønsket seg det samme som han?

Han håpet at hun skulle være med til markedet i Bossekop. Spørsmålet var om faren hennes tillot det når alle visste for sikkert at markedet flommet over av brennevin disse dagene. Mange av handelsmennene hadde tatt til med å bytte til seg skinn og kjøtt fra fjellfinnene mot brennevin i stedet for penger. Det kunne føre mye djevelskap med seg. Han glemte ikke så lett markedet i november året før, da to fra Somby-siidaen drakk seg fulle og ravet rundt markedsbodene fire dager til ende. Aslak Somby var nådeløs mot dem da de skulle tilbake til siidaen på vinterboplassen, og tre av reinbyens innbyggere måtte lastes i pulker, helt ute av stand til å gjøre rede for seg.

Egentlig burde straffen vært å gå tilbake på egne bein, tenkte han, men etter å ha blitt edru først, selvfølgelig.

Man merket godt at det var en egen stemning med mye folk og liv på markedet, en ble nesten sugd med i det som foregikk, og ingen kunne takke nei til en kjøpsdram heller. Og så tullet det lett på seg, det var sikkert og visst.

Men han kjente seg forbannet når han tenkte på hvordan handelsmennene lurte mange fjellsamer til å gi fra seg varene for brennevin. Og han kjente seg nesten like forbannet på at det fantes folk blant bumennene som ikke kunne dy seg for å kalle fjellfolket for både fordømte drankere, helvetes gannlapper som ikke hadde mer vett i skallen enn gammelsauen i fjøset.

Han hadde hørt om ganning, men aldri opplevd det i virkeligheten. At noen kunne ganne ondt over folk som hadde gjort dem galt og lurt fra dem det som rettmessig var deres, det var ikke til å undres over. Etter hans mening burde flere av handelsmennene blitt gannet slik at de selv drakk seg sanseløse på brennevinet og frøs i hjel under markedet i Bossekop.

Det var ikke lenge til han og flere andre fra siidaen skulle følge reinraiden til Alten. Det tok dem tre dager fra Kautokeino, fullastet med skinn, reinkjøtt, kniver og annet utstyr de hadde laget for salg, smør- og ostekauper, kurver og fat av tæger og tre i tillegg til andre håndverkssaker.

Kjørereinen hadde plutselig stanset for å grave seg ned til laven. Brått var Ande tilbake i virkeligheten.

Etter en kort rast bestemte han seg raskt og tok en avstikker i retning Maze langs Kautokeinoelven. Det var gode beiteplasser der, men så kom han til å huske på at den flyktende reinflokken ikke hadde vært på leting etter noe å ete. Snarere tvert imot. De kjempet for livet for ikke å bli ulvemat.

Reinen tok alltid retning mot vinden for å kunne få teften av ulv eller andre rovdyr som var en trussel. Vinden hadde snudd østlig, og med det kom også klarværet.

Ande jaget derfor kjørereinen motvinds i retning Karasjok herred.

Han kjente på seg at han hadde valgt riktig.

DET BLÅ LYSET som fyller vidde og himmelland i Nord-Norge om vinteren, hadde blitt merkbart mørkere. Marit og Anna strevde med å følge reinsdyrene mens Skilko fremdeles var uforskammet opplagt med sine hissige utfall mot simler som truet med å bryte ut av den vesle flokken av gjenfunne dyr.

Marit glemte smertene i leggene og ryggen. Sulten var som en svak murring i magen nå, men hun prøvde å tenke på noe annet. Av og til gløttet hun på venninnen og måtte innrømme at Anna Buljo var noe for seg selv. Hun var makeløs seig og utholdende til å være så ung. Men hun tilhørte en sterk slekt som hadde gjennomgått mye. Bare fire år gammel mistet hun broren Niilas i Kautokeinoelven under vårflyttingen. I tillegg hadde en onkel gått gjennom isen på Aissarjavrre, og en annen hadde druknet under vårflyttingen i nærheten av Suolovuobme.

Men hva skulle hun si om sin egen slekt?

Den var ikke mindre utsatt for tragedier.

Hun hadde mistet en eldre bror som frøs i hjel under novembermarkedet i Bossekop. I stedet for penger fikk han dugelig med brennevin for reinskinnene han leverte Haldor Gabrielsen, en av de verste kjøpmennene i Bossekop.

Selv om det var kulden som hadde tatt livet av ham, der han ble liggende ute, sanseløs og villfaren, var det Gabrielsen som hadde skylden, tenkte hun bittert.

Hun skjøv tankene fra seg.

Det ble for vondt, så sliten og sulten som hun var.

Men én ting var sikkert: Hvis hun fikk lov til å dra til markedet i Bossekop, ville hun si fra med klar røst om det som foregikk i markedsbodene for å lure fjellfolket til å levere varene sine så billig som mulig.

- Ja, om Gud vil, utbrøt hun plutselig halvhøyt og måtte holde seg for munnen med den ene hånden.

Anna gløttet forskrekket på venninnen. - Er det blitt så ille nå? datt det ut av henne.

Marit stanset et øyeblikk og hvilte på staven. Anna plystret på Skilko for at han skulle holde øye med reinflokken mens de snakket.

- Huff, Anna, sa Marit. - Jeg kom til å tenke på det som skjedde i Kautokeino for lenge, lenge siden. Det som plager oss, innerst inne, hele tiden. Husk, det tok mange år før vi fikk like mange rein igjen...

- Å, jeg skjønner...

- Ja, og så tenkte jeg på markedet i Bossekop.

- Det også.

- Du får ikke bli med. Du er for ung, vet du.

- Tror du at mannfolkene vil ha deg med, da?

- Etter denne turen, så. Og jeg er gammel nok, vet du.

Så var praten over, og de la energisk etter reinflokken som hadde kommet seg enda et stykke av gårde mot målet.

Det er ikke godt å si hvem som ble mest overrasket av de to ungjentene da den eneste gjeteren fra Somby-siidaen som kom dem i møte ved Avzzi, var Ande Ravna med den hvite kjørereinen sin.

Anna kunne i hvert fall slå fast at Marit var blitt mer rødkinnet enn vanlig.

Og det hadde ingenting med frostbitt å gjøre.

Bossekop, mars 1893

Kjøpmann Haldor Gabrielsen sto med en trekasse full av brune flasker med "Sloan's Liniment" foran seg på kaien og gned seg i nevene.

- Ja, jeg trodde minsanten ikke at linimentet skulle rekke frem i tide, utbrøt han på sin fintrønderske dialekt og gliste fett under en velvoksen bart. Gabrielsens undersetsige figur, firskårne ansikt og kraftige never skilte seg ut blant kjøpmennene som sto og trippet og ventet på varene sine på kaien nedenfor markedsbodene. Han var opprinnelig fra Levanger i Trøndelag, men hadde slått seg til i fjæresteinene her nordpå fem år tidligere og hadde allerede rukket å skaffe seg både hustru, tre unger og hushjelp fra Talvik.

- Å, du tror at dette nymotens smøreriet vil være noe for lappene?

Gabrielsen snudde seg mot mannen som med grov røst hadde reist tvil om hans handelstransaksjoner. Det var Hammerfest-kjøpmannen Holmen, en høy og mager mann i femtiårene, som stirret undrende på kassen hans med de brune flaskene fra Amerika.

- Hm, kremtet Gabrielsen og hentet kraften helt nede fra tuppene av de innsmurte lærstøvlene som sto godt plantet på kaiplankene. - Lappene kjøper omtrent alt det som kan skvulpe, min gode Holmen. Jeg vet da visseligen hva som selger. Leser du ikke katalogene fra handelshusene i Trondhjem?

- Jo da, parerte Holmen og gløttet bort på den alltid så energiske Gabrielsen. - Men jeg vet at lappene kan fjerne slike plager så lett som ingenting uten hjelp av utenlandske remedier.

- Jeg vedder en flaske brennevin på at jeg har fått solgt minst ti flasker før markedet er over!

Holmen stirret nesten vantro på kollegaen. - Spøker du?

- Det er fanden danse meg ingen spøk!

Holmen tenkte seg om et kort øyeblikk og klødde seg i det skjeggprydete ansiktet med lange, tynne fingre. - Jeg er med, sa han kort.

- Det er godt, min gode mann! Jeg skal sannelig vise deg!

Dermed beseglet de veddemålet med et kraftig håndtrykk til allmenn munterhet blant de andre kjøpmennene som sto småhumrende rundt dem.

Alt var ved det gamle. Det fantes ikke den anledning hvor kjøpmann Haldor Gabrielsen, Bossekop, lot et durabelig veddemål gå fra seg.

En av de andre hammerfestkjøpmennene kunne ikke dy seg. - Det er vel ikke bare flytende varer du skal avhende denne gangen?

Gabrielsen sendte den nesevise mannen et glødende blikk, hentet kraftsalven helt inne fra leveren og utbrøt følgende:

- Unnskyld, men har det seg ikke slik at De ganske nylig er blitt født og tørket bak en ovn?

Folk slo øyeblikkelig opp latterdøren helt i offentlighet, og det smalt ikke ett eneste ord fra den nesevise hammerfestingen etterpå.

Bossekop med sin spredte bebyggelse lå vakkert til innerst i Altenfjorden denne marsdagen med sol og klar himmel. I tillegg hadde Bossekop også en flott havn som kunne ta imot alle slags skip hele året gjennom og et gjestgiveri der markedsbesøkende med fine vaner kunne få losji.

Ved kaien lå et dampskip og losset både mel og sukker og andre viktige varer til kjøpmennene, som hadde ventet i spenning på om lasten ville rekke frem i tide til markedsdagene. I tillegg hadde dampskipet også med seg amerikavarer av forskjellige slag, noe som alltid vakte begeistring under markedet. Kasser i alle slags fasonger og størrelser, utallige sekker og tønner og annet gods fra dampbåten ble fraktet med hest og slede opp til markedsbodene.

Oppe på høyden til høyre ruvet Bossekop gård, helt i øst kirken. I vestenden lå Fogdgården og Polarstasjonen, som var viden kjent over hele Europa for nordlysforskningen.

Det var allerede et yrende liv i handlegaten på markedsplassen midt mellom telegrafstasjonen i sør og sykehuset og amtskolen i nord. Plassen var innrammet av madam Klercks stabbur og baker Tandes hus. For å lette politioppsynet ble markedsbodene plassert i to parallelle linjer langs en markedsgate.

Travle mennesker hastet ut og inn av rekken av småhus på begge sider av gaten. Varer ble satt på plass i hyller og skap. Vekter ble kontrollert og pusset. Røyken fra snadder og sigaretter snodde seg opp i luften som små fjæremakk før de løste seg opp til ingenting. Det formelig oste av forventning fra alle hold. Både kramkar og dreng, skysskarer og tilreisende, samt fastboende av den mer soignerte sorten, gledet seg i spenning.

Det lot til å kunne bli et av de bedre markedene, tok en været i betraktning.

DET TOK TRE døgn og omkring tolv kaffekok for den lange reinraiden fra Kautokeino å nå markedet i Bossekop i det strålende vinterværet. Det bakerste følget var folkene fra Somby-siidaen, som hadde koblet seg på ved Biggejavri.

Den som satt med den retteste ryggen og det blideste ansiktet i pulken, var Marit Somby, som endelig hadde fått viljen sin. Hun fulgte like etter en slede fullastet med skinn og var den nest siste i følget. Bakerst kom Ande Ravna, som førte sleden med bjørkestrangene og flere vevde radno til vinterteltet de skulle bo i like utenfor markedsplassen. Vanligvis lå Chalmo på teltsleden, men under markedsturen måtte han være igjen i reinbyen for å komme til krefter igjen etter beinbruddet.

Og akkurat slik siida-issed hadde forutsagt, så det ut til at hunden ville finne tilbake til vante stier i god tid før vårflyttingen til Stjernøy ute i Altenfjorden.

Det hadde gått unna i god fart forbi både Biggeluoppal og Suolovuobme fjellstuer, men oppsitter Halvorsen på Suolovuobme fikk overtalt dem til en kafferast innomhus og litt bytting av reinkjøtt mot kaffe og sukkerklumper. Her fikk de faktisk også en melkeskvett i kaffen fra en av gårdens kyr.

Marit syntes det hele var som et eventyr. På toppen av Beaskades måtte de stanse slik at Marit kunne få se viddelandet sørover mot Maze og Kautokeino i vinterdrakt. Nedturen videre forbi Gargia og over Vina gikk greit. Men den siste strekningen langs Altenelven med høyreiste furutrær var også en stor opplevelse for Marit.

Praten hadde gått friskt for seg under kafferastene, men med all støyen fra sleder og pulker i raiden, var det umulig å snakke straks de var i bevegelse.

Man fikk i hvert fall god anledning til å tenke.

Marit både gledet og gruet seg til vintermarkedet. Historiene om handelsmennenes oppførsel hadde skremt henne. Den verste var beretningen om opprøret i Kautokeino i 1852, da handelsmann Ruth og den svenske lensmannen Bucht, som losjerte hos handelsmannen, ble slått i hjel av rasende mennesker.

Hun visste at dette var noe samefolket aldri kom over og som de ville bære med seg gjennom hele livet som en ond smerte i hjertet. Hele reinflokken ble fratatt dem som ble arrestert etter opprøret, det dreide seg om omkring 3000 dyr, og mange ble auksjonert bort fordi staten skulle dekke utgiftene til rettssaken i Kautokeino året etterpå.

Hun kom aldri til å glemme bestemorens bitre beretning om det som skjedde. De hadde blitt overbevist av vekkelsespredikanten Lars Levi Læstadius fra Karesuando om at kirken brydde seg lite om å forhindre at handelsmennene, øvrigheten og prestene fortsatte med å utbytte fjellfolket der det var mulig. Dette førte til en sterk religiøs vekkelse i Kautokeino, som også spredte seg til Kåfjord og Talvik.

Endelig kunne de få sagt fra om hva de mente om den uverdige behandlingen.

Bestemoren fortalte at Carl Johan Ruth, en svenske som hadde arbeidet hos madam Klerck i Bossekop, slo seg opp som handelsmann i Kautokeino. I mange år drev han med brennevinshandel og fikk de omvendtes vrede over seg. Da heller ikke presten i soknet, Fredrik Hvoslef, gjorde forsøk på å stanse den uverdige handelen, fikk også han vreden over seg.

Kunne han egentlig vente noe annet? fór en lynende tanke gjennom Marits hode.

Så mente myndighetene at de skulle utnevne en norsk lensmann i Kautokeino i stedet for fjellfinnen man hittil hadde hatt. Magnus Klerck i Bossekop ble nevnt fordi han hadde nøye kjennskap til fjellfolket og deres språk, men han takket nei.

Marit kjente sinnet vokse da hun tenkte på det som videre hendte.

Myndighetene utnevnte en annen svenske, en betjent hos handelsmann Ruth ved navn Lars Johan Bucht, til lensmann i Kautokeino.

Alle visste at Bucht tidligere hadde vært lensmann i Øvre-Torneå, men hadde mistet stillingen på grunn av underslag. Og han var meget dårlig likt blant de omvendte fordi han under falsk navn hadde skrevet et anklageskrift mot Læstadius.

Marit skuttet seg og skjøv tankene bort. Hun ble bare unødig opphisset av alt det onde som hadde skjedd opp gjennom årene.

Hun snudde seg, kastet et raskt blikk på Ande og fikk så vidt fikk med seg smilet han sendte henne.

Ande hadde selv brukt den siste timen til å tenke på nattens forunderlige ravnedrøm. Han og Marit hadde ligget tett inntil hverandre under reinskinnfellen i teltet. Selv om de var fullt påkledd som vanlig om vinteren, føltes det nesten som om de lå nakne, for slik sitret det gjennom de unge kroppene denne vinternatten. Det var som om den sterke lengselen etter sommeren ute på Stjernøy ble til en brennende ild i dem.

Da han endelig sovnet, kom ravnen med sine baksende vinger gjennom drømmen, slik den hadde gjort ulvenatten noen uker tidligere.

Men historien var en helt annen.

Det var noe han aldri hadde opplevd før, for tidligere ravnedrømmer hadde alltid varslet ulykke for ham eller noen i familien hans.

Men kanskje var det likevel en ulykkelig drøm?

Det var bare én måte å finne det ut på.

Hente drømmen tilbake fra minnet.

Det er akkurat som om han befinner seg på markedet i Bossekop, men likevel er det ikke det.

Han vandrer nedover den hardtrampete stien fra markedsplassen mot havnen. Det er et yrende liv, både om bord i det eneste skipet som ligger fortøyd og på selve kaien. Folk vandrer hurtig frem og tilbake som om de er på leting etter noen de har savnet lenge. Brått hører han klingende bjeller, og når han snur seg, ser han en veldig reinraide komme ned på kaien. Det er mange kjente ansikter blant fjellfinnene, og han kan skimte sin egen hvite kjørerein helt fremst i raiden. Sledene og pulkene er godt lastet med utstyr for en lengre tur.

Ravnen bringer ham plutselig om bord i det enorme skipet slik at han kan se navnet på det tydelig, malt med svart skrift på den hvite broen.

Island...

Så sitter han sammen med mange ukjente mennesker og noen kjente. Men han finner ikke Marit blant dem. Skipet ruller kraftig på det opprørte havet. Han føler seg kvalm og dårlig og kaster opp mens sjøsprøyten driver inn i ansiktet hans.

Det siste ravnen viser ham fra den lange ferden over havet, er en underlig kvinne som svever i et tåkeland med en brennende fakkel i den ene hånden. Plutselig er det som om hun faller og blir liggende livløs under tangvasene med det lyse håret utslått.

Han føler stor undring, men også stor sorg.

Det var vanskelig å tolke den underlige drømmen.

Han måtte kanskje be Aslak om råd?

Langsomt åpnet han øynene igjen for å venne seg til det skarpe lyset fra solgnistrende snø. Marit hadde akkurat snudd seg og satte undrende øyne på ham.

- Er det nå på tide å sove? ropte hun bakover.

Det var så vidt han hørte hva hun sa på grunn av lyden fra klingende bjeller og syngende meier. Han viftet med hånden og sendte henne et bredt smil.

- Ja, for i natt skal jeg våke.

- Hva sier du?

- Jeg skal være våken i natt.

Marit ristet på hodet og snudde seg fremover igjen. Det første som fanget blikket hennes, var kirken i Bossekop, der den lå på en høyde med utsikt over havet. Det var rent underlig å se den omgitt av snø, for når de fulgte reinflokken ut til Stjernøy under vårflyttingen, var det snøfritt og tørt nede ved fjorden og kirken virket nesten naken. Nå lå den tildekket med snø som en hvit jomfru.

Før hun visste ordet av det, hadde hele reinraiden stanset opp for g