Om bord i kystvaktskipet Bear, september 1893

Sheldon Jackson følte seg temmelig sliten under avslutningen av det årlige besøket ved misjonens skoler langs kysten av Alaska. Men det var hans plikt å etterse at alt gikk rett og riktig for seg blant ansatte og innfødte. Nå sto Point Barrow for tur etter at de hadde avsluttet besøket ved Point Hope. Misjonsstasjonen i Point Barrow, helt ute på den ytterste grensen ved ishavet, på verdens tak, ble drevet av hans egne folk fra den presbyterianske kirken.

I Point Hope fikk han se konsekvensene av bronkitten som hadde herjet blant eskimobefolkningen om sommeren. En av seks hadde strøket med av sykdommen. Tre fjerdedeler av eskimoene var så syke at det ikke var folk nok til å begrave de døde.

Landsbyfolket måtte etterlate dem der de lå, som et lett bytte for hundene.

Det hele var som et mareritt.

I tillegg til en alminnelige utmattelse etter en lengre båtreise i stadig dårligere vær og med vanskelige isforhold, var det andre saker som også hadde tynget pastoren på ferden. Myndighetene mente at finansieringen av en eventuell ferd til Skandinavia for å hente "laplanders", måtte besørges av andre instanser enn statskassen.

Dette føltes nesten som nådeskuddet.

Kystvaktskipet Bears kaptein, Michael Healy, ristet på hodet av så mye motgang på én gang.

- Hvor skal du nå skaffe midlene til overfarten?

Jackson gned seg i skjegget og dyttet til sist brillene på plass. - Jeg må vel på nytt legge meg på kne for mine venner og kvinnebekjentskaper for å skrape sammen de pengene jeg trenger.

- Hvor mye er det snakk om?

- Jeg kunne klart meg med tusen dollar. Sammenliknet med det driften av skolene langs Alaska-kysten koster myndighetene, er det bare småpenger.

Healy forsynte seg godt av maten som var brakt inn fra byssa.

- Nå må du ikke la dette gå så innpå deg at du glemmer å spise, sa han.

Jackson satt med alvorlig mine og betraktet tallerkenen med bakte poteter og biff.

- Småpenger, sa han. - Med de to skolene i Sitka, Juneau og Douglas, skolene i Jackson, Wrangell, Chilcat, Kosiak, Afognak, Karluk og Unga samt de i Kaka, Klawock...

- Ja, listen er lang som et vondt år, mente Healy. - Hvor mange elever er det snakk om?

- 745, svarte Jackson og var ikke det minste fornærmet over at Healy hadde avbrutt opplistingen av skolene. - De statsdrevne skolene koster myndighetene 20 000 dollar i året.

- 20 000? Ikke mer?

- Spøker du? Det er en anselig sum, Healy.

- Ja, jeg er enig i det. Da blir din bønn om tusen et spytt i Stillehavet.

De to mennene nøt etter hvert måltidet, og satte seg siden til rette i gode skinnstoler i kapteinens lugar for å tenne seg en sigar.

- Jeg må fortelle deg om misjonsskolene, sa Jackson.

- Ja, jeg slipper vel ikke unna, humret Healy mens han smattet høylytt på sigaren og sendte snirklende røykringer opp i lugartaket.

- Min egen kirke, den presbyterianske, finansierer skolene i Sitka, Hoonha og Point Barrow i nord, begynte pastoren. - Katolikkene driver skolene i Holy Cross og Nulato ved Yukon-elven, samt i Cape Vancouver.

- Er det ikke noen svensker med på dette også?

- Jo da, den svenske luthersk-evangeliske kirken driver skole i Yakutat og i Metlatka.

- Uten at jeg aner hvor alle disse stedene er, prøvde Healy seg.

- Jeg har sagt det før, men gjentar det gjerne, sa Jackson. - Hva gjør du som kaptein på et skip som dette når du ikke aner hvor du befinner deg?

Healy slo opp latterdøren. - Nei, nå overgår du deg selv, Jackson. Dette var jo humor av ypperste klasse. Skål.

Han hadde rukket å skjenke seg en liten whisky som dessert etter den kraftige middagen. - Man skal ikke fornekte seg livets goder.

- Det kan bli for mye av det gode, mente Jackson.

- Jeg er en nøktern mann, parerte Healy.

- Jeg må vel innrømme at du har rett i det. Uten deg ville ikke prosjektene mine ha vært mulige.

Sheldon Jackson ble brått usedvanlig ydmyk til ham å være.

- Vi er et godt team, fastslo Healy med et bredt smil. - Når dette er over, skal vi bevilge oss noen dager i Kodiak på tilbaketuren.

- Jeg tror det blir noe spesielt med den øya, sa Jackson.

- Hva mener du med det?

- Med sin natur, stupbratte fjell, irrgrønne daler og elver fulle av laks, tror jeg Kodiak vil bli et yndet feriested for de kondisjonerte.

- Tror du noen frivillig vil reise helt til Alaska for å feriere? Healy hørtes vantro ut.

- Det lyder kanskje usannsynlig, men jeg drømte at folk strømmet til Alaska i tusenvis.

- Du høres ikke særlig sanndrømt ut, om jeg skal si det slik, mente Healy. - Jeg tror nesten du bør holde slike drømmer for deg selv heretter.

- Mennesket spår, men Gud rår, sa Jackson. - Men det er en fascinerende tanke.

- Som aldri blir virkelighet.

- Det vet man da aldri, Healy.

ETTER MÅLTIDET tok begge seg en velfortjent middagslur for å være så uthvilt som mulig til møtet med folket i Point Barrow.

Det viste seg at det var mer enn nødvendig med hvile og ro.

Til Sheldon Jacksons store overraskelse hadde en hvalfanger vært innom med post til stasjonen noen dager tidligere, blant annet et brev adressert til Jackson.

- Hva er det, Jackson? spurte kaptein Healy da pastoren hadde lest det hele og ansiktet hadde antatt en stadig mer faretruende rødfarge i lyset fra vinduet inne på skolens kontor.

- Jeg har drømt om en økning av budsjettet for både de statseide og misjonsdrevne skolene til 75 000 dollar i året, jeg håpet på 60 000, men de 50 000 som er til rådighet inneværende år er faktisk foreslått redusert til 40 000.

- Hva er det du sier?

- 40 000 dollar i året.

- Det er jo uhørt. Først nekter de deg å opprette lokale fond fordi alt skal finansieres fra Washington, så avspiser de deg med dette til skoledriften.

- Det er en sjokkerende melding å få, sa Jackson. - Harde nedskjæringer betyr at vi må engasjere mindre kompetente lærere fordi det er bare disse som vil godta lavere lønn.

- Meningsløst, utbrøt Healy. - Hva skal du gjøre?

- Jeg vet ikke. Det var et hardt slag.

- Ubegripelig og arrogant.

- Det verste er at kongressen ikke bryr seg det minste om de verdiene Alaska har spyttet inn i statskassen de siste tjue årene. Tjue millioner dollar, Healy. Tjue millioner dollar, og det blir kanskje like mye de neste tjue årene.

- Det er ille. Virkelig ille.

Sheldon Jackson og Michael Healy var sterkt preget av innholdet i det famøse telegrammet fra Washington under resten av oppholdet i Point Barrow. Det var vanskelig å svelge. Jackson snakket med folk og svarte høflig på spørsmålene, men følte seg satt på sidelinjen av mektige krefter i kongressen som ikke syntes å ha noen særlig annen evne enn å studere sin egen navle.

Det bekymrer meg at jeg kanskje må be mine kvinner om mer pengestøtte, tenkte han med seg selv under avskjedsfesten om kvelden, før de skulle ta fatt på tilbakereisen. Hva vil Miss Frances Willard, presidenten i den kristne kvinneorganisasjonen, si til det?

Vel ombord i Bear gjorde han flere forsøk på å stenge de økonomiske bekymringene ute, men forgjeves.

Det ble mye rulling gjennom natten, og det skyldtes ikke dønningene.

VÆRET FORVERRET SEG raskt i løpet av det første døgnet. Det ble stadig færre enkeltisflak å se da de ble innhentet og innlemmet i en stadig voksende pakkis som forflyttet seg nærmere og nærmere fastlandet. Det gikk ufattelig fort i sprengkulden, og de kunne høre den karakteristiske lyden fra skruisen som steg opp som svære søyler, jamrende og skrikende som et havuhyre.

Healy spekulerte på om de nå måtte begynne som isbryter, noe som forsinket ferden sørover og gjorde reisen alt annet enn behagelig.

Til alt hell ble isen brutt opp av en sterk fralandsvind, slik at de igjen øynet åpent hav.

Men den velsignede vinden førte raskt til grovere sjø og de problemene dette førte med seg.

Jackson ble sittende inn på lugaren med et Europakart på bordet uten å kunne feste blikket på Norge og Finnmark, som danset rundt i Skandinavia et sted.

Nå var han vel vant med værgudenes herjinger langs Alaskakystene, men dette handlet om at det var sent på året, og stormene sto i kø for å kaste seg over hav og land. Det var en slags forpostfektning for den lange vinteren da havisen i Tsjuktsjerhavet frøs fast til fastlandet og dannet en uendelig hvit flate fra synsrand til synsrand.

Det verste var at han ikke fikk tatt til seg særlig mat under slike værforhold. Ikke det at han var sjøsyk av seg, men kvalmen lå likevel på lur.

En tung neve banket på lugardøren.

- Kom inn, sa han og festet grepet i bordet da skuta hev kraftig på seg i stormkastene fra firemeters høye bølger i besluttsom sørlig retning.

- Vi har vært ute i verre vær enn dette, Jackson, sa kaptein Healy.

- Likevel er det nesten umulig å studere kartene.

- Vel, mine karer på broen leser draftene som ingenting.

- Gammel vane, sa Jackson, en tanke blek om nebbet.

- Du blir vel ikke dårlig, min gode doktor?

- Det er ikke fritt for at lunsjen skvulper.

- Du vet hvilken medisin kapteinen foreskriver.

- Ja, ja, jeg vet det.

- Kanskje det kunne passe med en liten...

- Nei, ellers takk, Healy. Du får meg aldri til å skifte mening om den saken.

Michael Healy strakte sine ruvende 1,90 meter høye skikkelse og ristet av latter. - Nei, det regnet jeg ikke med heller. Du er og blir en stabeis.

- Det mente du vel som en kompliment, sa Jackson.

- Ja, selvfølgelig.

Igjen kastet Bear kraftig på seg. Kaptein Healy vaklet noen skritt mot Jacksons skrivebord, men satte raskt sjøbein for å rette opp sin egen skute.

- Tsjuktsjerne ypper seg igjen, sa Healy.

- Du mener vel Tsjuktsjerhavet, mente Jackson.

- Ja, selvfølgelig. Vil du være med opp på broen?

- Nei, ellers takk.

Brått banket det på lugardøren igjen.

- Ja, kom inn.

Førstestyrmann Sean McMurphy, en innvandret sjøulk fra Dublin, steg inn i lugaren. Det rødmussede ansiktet sto godt til det rødlige skjæret i håret.

- Det er oppfanget nødbluss fra et skip i havsnød, sir, sa McMurphy med behersket stemme.

- Hvor befinner den seg? Kaptein Healy betraktet nestkommanderende med alvorlig ansikt.

- Noen sjømil vest av Wainwright, ser det ut til, sir.

Sheldon Jackson grøsset. - Dere har vel ikke tenkt å svare på et nødsignal fra de farvannene?

- Et nødsignal er et nødsignal, Jackson, utbrøt kapteinen og sendte pastoren et strengt blikk. - Hva er det de sier i den gode boken? Noe om at når bare et av mine får blir borte...

- Ja, ja, jeg vet hva du tenker på, bet Jackson ham av. - Det neste blir vel sitater hentet fra fortellingen om den barmhjertige samaritan.

- Ja, jeg tenkte faktisk et øyeblikk på det, sa Healy med alvor i røsten. - McMurphy, legg straks om kursen og oppretthold kontakten med båten.

- Ay, ay, sir.

- Hvilken båt er det, forresten?

- Hvalfangerskuta James Allen, sir.

- Da har sannelig kaptein Arthur Huntley rotet det til for seg igjen.

Jackson tviholdt seg i skrivebordet og ristet på hodet. - Er det samme fyren som gikk på grunn utenfor Teller under uværet i fjor?

- Selvsamme, svarte Healy kontant.

- Det er vel ikke tilfeldigvis samme karen som var over i Sibir og byttet til seg rein for whisky? spurte Jackson og stirret forskrekket på Healy.

- Nei, nei, ta det med ro, Jackson. Du må forberede deg på mye rulling fremover. Etter kursendringen får vi bølgene inn fra styrbord side. Kanskje du like gjerne skulle mate krabbene med det samme?

Jackson grøsset på nytt. Med den stadig økende drivisen var det dødens farvann på denne tiden av året. Mange skuter hadde møtt sin skjebne i isen. Hvalfangerne levde på grensen av det umulige. Kaptein Arthur Huntley på James Allen var beryktet for å ta sjanser.

Før eller senere måtte det gå galt med ham.

Selv ikke Gud kunne holde sin beskyttende hånd over en slik respektløs fyr, tenkte han.

- Så du ønsker å holde deg i lugaren? undret Healy.

- Dere klarer dere utmerket uten meg, svarte Jackson. - Løyer vinden en tanke, kan jeg kanskje få gjort unna noe av planleggingsarbeidet mitt også.

- Da ber du om mer enn du kan forvente å få, til og med av Vår Herre, mente Healy og trakk på skuldrene. - Høststormene er ikke til å spøke med i disse farvannene, Jackson.

- For ikke å snakke om pakkisen, mumlet Jackson.

Etterpå ble det en svært vanskelig oppgave for Jackson å konsentrere seg om urolige kartflak over Europa fordi kutteren brått la om kursen og fikk hele brottsjøer innover dekket fra styrbord side.

Jeg kan like godt legge meg nedpå litt, tenkte han med seg selv.

BEAR STAMPET SEG ufortrødent videre gjennom den grove sjøen. Time etter time hamret bølgene mot kobberhuden, pisket saltdrefs inn over dekk og luker, kledde det hele med tungt isskum som fra et frådende havuhyre.

Gnisten morset signaler over til havaristen uten at han fikk noe gjensvar. Kaptein Healy begynte å tvile om de i det hele tatt ville kunne finne overlevende etter hvalfangeren.

- Er vi på rett kurs?

- Ja, sir, svarte McMurphy og pekte. - Lysene kom rett nordfra.

- Hvorfor svarer hun ikke? Hun kan da ikke bare rett og slett ha gått ned med mann og mus uten å ha rukket å sende flere livstegn fra seg?

- Jeg vet ikke, sir, men det er taust der ute.

- Hvor langt unna er vi nå? spurte Healy. Det var umulig å se noe mer enn den forreste masten på kutteren. Baugsprydet og ankerspillet i forstevnen var borte i et kov av hvitt saltskum som drev inn over styrbord rekke.

- Kanskje ti sjømil, sir.

Bear ble kastet sidelengs av en brottsjø. Roret rev seg ut av nevene på førstestyrmannen og begynte å spinne rundt som et sagblad i rasende fart. En av matrosene klarte å stanse runddansen, men fikk seg et par durabelige slag over hendene før han fikk den under kontroll igjen og rettet opp skipet.

- Bra gjort, Peeper. Bra gjort.

- Alt i orden, sir, sa matros Peeper, noe slukøret, men ved godt mot. Han hadde fått assistanse av McMurphy, som hadde kommet seg til hektene igjen etter rundkastet.

- Hvor stor fart gjør vi nå, McMurphy? ville Healy vite. Han prøvde å gløtte ut av koøyet midt i vindusrekken, et koøye med en roterende pusser som forsøkte å holde regn og saltsjø unna uten å lykkes i særlig grad.

- Ikke mer enn fire knop, sir.

- Da når vi frem til jul.

- Kanskje det, sir.

- Faen ta deg, McMurphy, det var jo en spøk.

- Ja vel, sir.

Healy hadde sin fulle hyre med å holde seg fast, og gløttet av og til på kompassnålen som så ut til å gjøre alt den kunne for å slippe unna spriten den var sperret inne sammen med.

- Bear har aldri gitt seg i dårlig vær, brølte han og hyttet ut mot uværet. - Den stamper rundt som en groggy bokser, men gir seg aldri.

På nytt kom en brottsjø og skyllet over dekk med full tyngde og nådeløs besluttsomhet. Det var som om Gud hadde tatt tak i båten for å filleriste litt ydmykhet og respekt i kaptein Healy etter den uærbødige uttalelsen hans.

Bear krenget svakt over mot babord, men rettet seg langsomt opp igjen etter at brottsjøen hadde funnet det for godt å slippe taket.

- Du får henne aldri.

Igjen hyttet kaptein Healy mot stormpiskeren der ute som truet med å mørbanke den kobberkledde havfruen hans til lydighet. - Bra gjort, Peeper.

Healy hørte banning og sverging fra mennene som klamret seg til roret. De sloss mot både en nådeløs stormgud og sine egne lammende smerter i armer og bein.

Det ble enda noen timer med ujevn kamp mellom godt sjømannskap og naturkreftene som herjet med Tsjuktsjerhavet og tvang det til å spytte ut bølger på opptil fem meters høyde.

Men kruttet ble etter hvert oppbrukt, og både sikten og været bedret seg betraktelig i løpet av et par timer. Snart lå havflaten grønnsvart og seig som om ingenting var skjedd.

Det var det reneste kaos om bord i Bear. Hun hadde forsøkt å bryte ryggtak med havguden og hadde nærmest knekket ryggen. Mannskapet følte seg like mørbanket som en biff. Byssa var overstrødd med kjeler og kar, matvarer og bestikk. Det fløt kaffe overalt. Lugarene var endevendt til det ugjenkjennelige.

Man kunne bare gjette seg til hvordan Sheldon Jackson hadde det i sin selvvalgte ensomhet nede i lugaren.

Kaptein Michael Healy rakk ikke å tenke tanken helt ut før McMurphy plutselig ropte at han endelig hadde fått svar fra havaristen.

- De ber oss avblåse det hele, sir. De har fått maskineriet i gang igjen.

- Hva i helvete er det du sier, mann?

- De fikk maskinstans, sir, og James Allen drev av noen timer mot isen vest av Wainwright, men hun er allright nå, sir.

- Det var nå som bare pokker. Den fordømte Arthur Huntley får nok svi en vakker dag, sann mine ord.

- Det hjelper ikke å banne mot uværet, Healy.

Kapteinen stirret vantro på skikkelsen som sto i døråpningen inn til broen: en skjeggete, blek mann med ovale briller og tynt hår.

- Det eneste som hjelper, er å be til Vår Herre, erklærte Sheldon Jackson og vaklet inn. - For etter denne stormen kommer isen. Og den vil komme uhyggelig fort.

De hadde kommet så altfor langt ut av kurs, og måtte kjempe seg inn mot kysten igjen etter den bortkastede søkingen etter James Allen. Etter væromslaget kom isen i langsom og forutsigbar bevegelse igjen. Havet ble svart og blankt og virket seigt som lønnesirup. Til og med dønningene forsvant. Den hvite iskanten arbeidet seg raskt mot kysten, fortsatte sin ustanselige jamring og gnissing, sine høye smell og stønn. Det var som om pakkisen ropte ut sine advarsler om at alle skip måtte forlate farvannene før vinterisen hugg tak i dem og låste dem fast i et jerngrep gjennom mørketidsmånedene.

Været i Alaska er like omskiftelig som en kvinnes humør, tenkte Jackson mens han betraktet pakkisen som lå som en langstrakt mur langs kysten nedover mot Point Hope. Den nærmet seg faretruende, time for time, i sprengkulden som hadde kastet seg over landet.

Tsjuktsjerhavet hadde bestemt seg for å fryse til for godt, så det ut til.

Jackson visste at skipet ville tåle mye hard medfart siden hun var så solid bygget og kledd med tykk kobberhud mot isen.

Men man kunne aldri vite.

Pakkisen er ingen nådig medspiller i Arktis, tenkte han. Håper vi når Point Hope i tilfelle det ender med overvintring.

I så fall ville alle hans planer være satt ut av spill på en effektiv måte. Hele eskimoprosjektet ville gå i vasken. Washington kom til å stanse all pengetilførsel.

Han grøsset ved tanken.

- Er det noen fare for at vi kommer til å fryse inne? spurte han Healy. Engstelsen sto tydelig tegnet i det bleke ansiktet hans.

- Spøker du? utbrøt Healy og ristet på hodet. - Ikke denne skuta, nei.

- Det har skjedd med mange andre i løpet av de siste årene.

- Bear er så bunnsolid og tåler så mye bank at hun river seg løs fra den mest gjenstridige pakkisen på kloden.

Det var tydelig at Healy ikke ville høre på det øret i det hele tatt.

- Vinteren ser ut til å komme så altfor tidlig, fortsatte Jackson.

- Det stemmer nok, men Bear er ingen hvemsomhelst. Til det kjenner jeg henne for godt. Du kan føle deg helt trygg om bord.

- Det står store verdier på spill, Healy. Rekker jeg ikke Washington før jul, slik at jeg kan legge frem planene mine, er det kroken på døren.

- Vi skal være på plass i Seattle som avtalt. Så får toget sørge for å frakte deg videre østover.

- Det er noe jeg vil drøfte med deg, Healy, sa Jackson. - Kan du slippe fra?

- Det er derfor vi har McMurphy om bord, Jackson. Jeg kommer straks. Skal vi møtes på min eller din lugar?

- Min.

- Det er i orden.

Jackson forlot broen og tok leideren ned til hoveddekket. Isjamringen kunne høres overalt omkring skipet. Frosten sydde sammen råken bak Bear etter hvert som den ség forover. Det ramlet og gnisset fra baugen der kobberhuden gnagde seg gjennom havisen, ennå uten særlig motstand.

La oss for Guds skyld vende velberget tilbake, tenkte Jackson og låste seg inn på lugaren.

Han kastet et kjapt blikk rundt i rommet og ga seg straks til å rydde unna noen klær og bøker som lå i spredt orden på golv, bord og stoler.

Uorden utenfor betyr uorden inni, slo det ham plutselig da han hadde fått det verste unna.

Healy hadde det alltid strøkent på lugaren. En ryddig fyr, både i tankene og ellers.

Hva skulle jeg egentlig ha gjort uten ham?

Det banket på døren, og han ilte til for å slippe Healy inn. Vanligvis drøftet de sakene i kapteinslugaren, men nå var det hans eget utkast til annonse i de skandinaviskspråklige avisene han ville forelegge Healy.

- Stig på, Healy. Sett deg.

- Takk. Ja, hvordan trives du egentlig her?

- Det går greit, men jeg er meget bekymret for isen.

- Jeg må bare berolige deg med at alt er under kontroll. Du har ingenting å frykte.

- Jeg fester min lit til deg - og Gud, sa Jackson lavmælt. - Jeg kan ikke annet.

- Nei, det er slik det er.

- Det er noe jeg vil vise deg, begynte Jackson og bøyde seg fremover for å hente noen ark som lå på salongbordet sammen med det store Europakartet. - Jeg har utarbeidet forslag til annonse til avisene. Jeg vil at du skal lese det.

Healy grep arkene og bladde seg raskt gjennom den vesle bunken. Det var flere utkast, men det øverste tydet på å være det ferskeste.

- Skal jeg uttale meg om alle sammen? undret Healy.

- Ja.

Healy tok seg god tid fordi han skjønte at det betydde svært mye for pastoren. Jackson begynte å tromme lett med fingrene på bordet og gløttet nesten engstelig på Healy, som om han forventet et raskere svar enn det Healy kunne gi.

- Nå?

Healy kremtet og gned seg på haken. - Jeg ser jo at du har bearbeidet det hele noen ganger. Det er vel det siste utkastet som ligger øverst?

- Det vil jeg ikke svare på, sa Jackson. - Les utkastene uavhengig av hverandre.

- Allright.

Igjen tok han seg god tid og merket seg at Jackson ble mer og mer nervøs. Det var som om han satt på tiltalebenken og ventet på dommen.

- Jeg er klar til å si noe om utkastene nå, sa Healy endelig.

- Ja, hva blir det til?

- For å starte med det øverste først: det er for omstendelig og tunglest. En hel side blir for mye.

- Ja vel.

- Det andre er også altfor langt. Det er dessuten for lite presist. Det er ikke klart nok hva det søkes etter. Det tredje har en passelig lengde, men er ikke seriøst nok i tonen. Er jeg for kritisk?

- Nei da, jeg har holdt på så lenge at jeg tåler det meste. Det er viktig for meg å få annonsen så korrekt som mulig.

- Ja, jeg sier alltid det jeg mener.

- Det var derfor jeg ba deg komme hit.

Healy nikket og hentet opp de to siste arkene. - Begge disse er brukbare. Passelig lengde og et avklarende innhold. Jeg ville foreslå det siste av disse to.

- Hvorfor er det best?

- En god overskrift som stiller det rette spørsmålet: "Menn ønskes til å ta seg av reindrift i Alaska". Det beskriver klart hva som kreves av disse mennene. De første utkastene var for snirklete i språket.

- Det øverste arket var det siste utkastet, innrømmet Jackson.

- Som oftest er det første det beste.

- Les annonsen høyt for meg, ba Jackson og lukket øynene.

Healy holdt arket opp foran seg og leste med grov røst:

- "Menn ønskes til å ta seg av reindrift i Alaska. Ved innføringen av tamrein til det nordlige Alaska ønskes noen få menn som har hatt praksis med vokting og avl av rein. Dersom en eller annen leser kjenner til en lapplander i USA eller Canada som er blitt oppdratt til å vokte rein, og som ville ønske å reise til Alaska og lede reindriften der, vennligst send hans navn og adresse til dr. Sheldon Jackson, Bureau of Education, Washington D.C. Meddel også helsetilstand, alder, erfaring med rein og lønnsforlangende."

- Det hørtes ut som det endelige utkastet, mente Jackson.

- Hva mener du med lapplander her? undret Healy.

- Lapplander er en mann som kommer fra Lappland, nærmere bestemt de nordlige delene av Skandinavia.

- Snakket du ikke om Finnmark og Norge?

- Jo, til å begynne med gjorde jeg det, men vi er sikret flere svar når vi utvider området.

- Jeg skjønner. Vel, jeg synes det ser utmerket ut. Men det er jo likevel et stykke fra annonsen til realitetene. Det er ikke sikkert du hører fra en eneste en. Og uten finanser blir det heller ikke noe av prosjektet. Burde ikke en annonse vente til det er avklart?

- Jeg har ikke tenkt å sette annonsen inn i avisene før i midten av desember. Inntil den tid bør mangt og mye være i orden. Ikke minst den økonomiske siden av saken. Men først og fremst bør vi komme oss ut av disse farvannene. Ellers kan vi bare skyte en hvit pinn etter hele prosjektet.

Healy måtte riste på hodet og humre av Jacksons uforbederlige pessimisme når det gjaldt værforholdene. Det sto i så stor kontrast til den enorme optimismen hans i forbindelse med andre saker.

- Mens du sover de uskyldiges søvn her i lugaren, sørger mannskapet mitt for å bringe deg trygt ut av pakkisens favntak, sa Healy. - Time etter time, helt til vi er fremme ved Point Hope utpå morgenkvisten.

- Jeg sov ikke særlig godt sist natt.

- Kanskje du trenger noe beroligende?

- Kom ikke med denne evinnelige whiskyen din, utbrøt Jackson og kunne ikke fatte at Healy brakte dette på bane igjen, og det til og med inne på hans egen lugar.

- Nei, slapp av, Jackson, beroliget Healy ham. - Jeg mente tabletter.

- Huff, medisiner tar jeg bare ved sykdom.

- Vi kan komme tilbake til det hvis det forverrer seg.

- Ellers takk.

- Allright. Vel, jeg må tilbake på broen for å gi de siste ordrene før jeg køyer.

- Jeg satte pris på din ærlighet når det gjaldt annonsen.

- Greit. Jeg synes den er utmerket.

Healy reiste seg og gikk mot lugardøren.

- Hvis det er noe du trenger, er det bare å si fra.

- Det er i orden, men jeg tror det skal gå bra.

- God natt, Jackson.

- God natt.

UTPÅ NATTMORGENEN ble Jackson vekket av en av matrosene. Han kom seg opp av køya, noe gruggen og morgengretten og sår i øynene, og lurte på hva det skulle bety at han ble vekket på dette ukristelig tidspunktet.

- Det ligger en hvalfanger innefrosset et par skipslengder foran oss, sir, utbrøt den unge matrosen. - Kaptein Healy tenkte du ville se hvem det var.

Jackson oppfattet ikke at fyren i døren sto med et bredt glis om munnen.

- Jaså, det ville den godeste kaptein Healy, mumlet han og stavret seg opp i bare langundertøyet sitt. - Midt på natten.

Matrosen kunne ikke holde seg lenger og brast i latter. - Ja, sir. Det er en ordre.

- Hva er det du flirer av, gutt? utbrøt Jackson mens han dro på seg langbuksene og en tykk genser. - Gjør du narr av en gammel stakkar?

- Nei, unnskyld, sir, hikstet matrosen. - Det er ikke Dem jeg flirer av.

- Hvem er det da?

- Kapteinen på hvalfangeren, sir.

- Er det noe å flire av? Hvem er det, forresten?

- Kaptein Healy forbød meg å si det, sir.

- Har du hørt på maken. Og så midt på natten.

Matrosen gikk flirende tilbake samme vei han hadde kommet. Jackson trakk på seg en sid vinterfrakk og trædde vinterluen godt ned på hodet før han fulgte etter ut på dekk.

En bitende nordavind feide over Bear da han kom ut i friluft. Lyskasterne sendte skarpe stråler ut mot et fartøy som lå noen få skipslengder foran baugen, på tvers av leia.

Jackson holdt på å bite av seg tunga da han kjente igjen hvalfangeren.

James Allen!

- Ja, hva byr du meg? utbrøt kaptein Healy der han sto like foran ankerspillet i forstevnen.

- Jeg tror nesten ikke mine egne øyne, Healy.

- Nå skal vi jammen lære ham en lekse, Jackson.

- Hva mener du?

- Den gamle sjøulken om bord i hvalfangeren som sperrer leia, skulle ha kommet seg ut av disse farvannene for lenge siden. Han har satt både seg selv, sitt eget mannskap og oss i fare ved sin hasardiøse seilas utenom sesongen.

- Hvorfor er hun mørklagt?

- Ja, du kan spørre mer enn ti vise kan svare, humret Healy. - Hun har øyensynlig fått motorstans igjen.

Healy vinket opp til broen og ga dem tegn om å fortsette forbi havaristen for halv maskin.

- Skal vi legge oss på styrbord side av skuta? ropte McMurphy fra broen.

- Nei, vi skal dundre forbi uten å gjøre noe som helst.

- Hva er det du sier? utbrøt Jackson. - Skal vi ikke hjelpe kaptein Arthur Huntly?

- Kan du gjenta det, sir? ropte førstestyrmannen.

- Vi skal passere uten å yte hjelp.

- Det kan De ikke mene, sir.

- Visst kan jeg det.

Det varte ikke lenge før de hadde McMurphy nede på dekk, andpusten og desorientert.

- Er det alvor, sir? spurte han med et forskrekket uttrykk i ansiktet.

- Vel, egentlig ikke, men planen er å spille ham et puss. Han trenger en aldri så liten smekk for det han har gjort.

De to fartøyene nærmet seg langsomt hverandre. Bear brøt seg gjennom isen med en drønnende lyd. Lyskasterne sveipte over havaristen som lå som et spøkelsesskip i halvmørket. Det virket ikke som det var folk på dekk. Alt var dødt og stille, men mannskapet var sannsynligvis i ferd med å vekke maskinen til live.

Healy ba en av matrosene hente en ropert. Det var på tide å fortelle kaptein Arthur Huntly og mannskapet hans et alvorsord.

- Bear kaller James Allen, ropte han. Dampen slapp ut gjennom roperten som frostrøyk.

Bear ség langsomt inn mot Allens styrbord side. Den knasende lyden fra isen blandet seg med stønnene fra Bears dampmaskiner som bakket for å stanse fremdriften.

- Bear kaller James Allen.

Healys stemme slo tilbake fra havaristen som et hult og uhyggelig ekko. Fremdeles var det ikke tegn til liv om bord.

- Hva betyr dette? undret Jackson og gned unna noe av rimet som hadde festet seg i barten.

- Nei, spør ikke meg, svarte Healy og senket roperten. - Kanskje det ikke er James Allen, men Den flygende hollender?

- Jeg synes ikke det er passende med en spøk, mente Jackson.

- Nei vel, men én ting er i hvert fall sikkert: de har ikke forlatt skuta.

Healy satte roperten for munnen igjen og gjentok oppkallingen.

- Bear kaller James Allen.

Plutselig dukket det opp en skygge på broen. En mørk skikkelse kom ut, veivet med armene og ga livstegn fra seg.

- Kaptein Arthur Huntly her.

- Hva er skjedd?

- Motorhavari, ser det ut til.

- Det samme problemet som tidligere?

- Antar det.

- Hva tenker dere å gjøre?

- Det ser ikke ut til at vi får liv i maskinene igjen. Vi trenger slep.

- Slep? Ja, det blir i så fall ikke av oss.

- Hva?

- Vi er på vei tilbake til Point Hope og har dårlig tid - takket være en nødmelding fra en hvalfanger vest av Wainwright. Hvis det ringer noen klokker?

- Du kan ikke etterlate oss her.

- Kan jeg ikke det? Jo, min gode kaptein Arthur Huntly, det kan jeg virkelig.

- Men noen av mannskapet er blitt syke. Vi har dårlig med medisiner og mat om bord! Vi kan ikke overvintre her!

- Det får bli ditt problem, Huntly. Vi kan overlate dere noen medisiner, men maten må dere hente i land når isen har frosset skikkelig til. Eskimoene kan kanskje hjelpe dere.

- Er du splitter pine gal, Healy. Bear er en isbryter som berger skip og mannskap i nød! Du kan bli stilt for riksrett for dette.

- Nei, sier du det?

- Driver du ap med meg?

- Vi får se...

Healy senket roperten og ga beskjed om full fart akterover. Bears maskiner hogg til for alvor og rev opp isen i en stor sirkel rundt skipet, snart var den trygt unna havaristen og kunne sette kursen for Point Hope.

De hørte de fortvilte ropene fra kaptein Huntly, men snart døde de hen og ble borte i drønnene fra Bears maskiner.

- For Guds skyld, Healy, dette går ikke an.

Jackson så forskrekket på mannen han hadde samarbeidet med gjennom flere år. Dette var et så utrolig svik at han trodde han drømte.

Healy nikket og skjønte at pastoren hadde fått sjelekvaler av himmelske dimensjoner.

- Jeg forstår hva du mener, Jackson, men jeg ville straffe Huntly en gang for alle.

- Men ikke på en slik måte, Healy. Det er uhørt.

- Du vet ikke hva det neste skrittet er. Vent og se.

Til Jacksons overraskelse ga Healy førstestyrmannen ordre om straks å gjøre vendereis for å ta havaristen under slep.

- Nå har han fått tilstrekkelig med frost i seg, sa Healy. - Tiden er inne for å sende den barmhjertige samaritan Bear tilbake til havaristen.

- Du hadde altså planene klare - helt fra begynnelsen av, utbrøt Jackson og ristet på hodet.

- Tror du jeg er en nådeløs morder? Mannskapet ombord i James Allen ville ikke klart seg lenge med døde maskiner.

- Jeg vet ikke hva jeg skal si.

- Du behøver ikke si noe som helst, Jackson. Det hele var et skuespill satt i scene av en erfaren sjøulk som har sett seg lei på kaptein Huntlys meritter.

- Jeg skjønner.

- Ja, jeg håper da virkelig det!

Bear var igjen på kurs rett mot den mørklagte havaristen James Allen, og mannskapet forberedte seg til å klargjøre slepet. Råken etter Bear var fremdeles åpen da de nådde hvalfangeren, og kaptein Arthur Huntly sto ennå som fastfrosset på broen.

- Gjør klar til slep, ropte Healy over til hvalfangeren. - Så får vi se hva mine maskinister kan gjøre med James Allens maskiner.

- Du er en helvetes rakker, brølte Huntly fra havaristen. Flere av mannskapet hans sto ved rekka og ante øyensynlig ingenting om det peket de hadde vært utsatt for.

Det var heller tvilsomt om Huntly ville informere dem om det inntrufne, men mannskapet merket seg at han var ildrød i ansiktet.