Han far sjøl i stua

Det var en gang en mann som bodde borte i en skog. Han hadde så mange sauer og geiter, men aldri kunne han ha dem i fred for gråbeinen. "Jeg skal vel lure den gråtassen," sa han til sist, og ga seg til å grave en ulvestue. Da han hadde gravet dypt nok, satte han en stolpe midt nede i ulvestua, og på den stolpen slo han en skive, og på den skiven satte han en liten hund, og over graven la han kvister og bar og annet rusk, og ovenpå der strødde han sne, så tassen ikke skulle se det var en grav under.

Da det led utpå natten, ble den vesle hunden lei av å stå der. "Vov, vov, vov!" sa han, og gjødde mot månen. Så kom en rev lakkendes og lakkendes, og tenkte han riktig skulle gjøre marken, og så gjorde han et hopp - lukt ned i ulvestua. Da det led litt lenger utpå natten, så ble den vesle hunden så lei og så sulten, og så tok han på å gjø og gneldre: "Vov, vov, vov!" sa han. Rett som det var, kom en gråbein tassendes og tassendes. Han tenkte nok han skulle hente seg en fet stek, og så gjorde han et hopp -lukt ned i ulvestua.

Da det led ut i grålysningen om morgenen, kom nordensnoen, og det ble så kaldt at den vesle hunden sto og frøs og skalv, og så var han så trett og sulten. "Vov, vov, vov, vov!" sa han og gjødde i ett vekk. Så kom en bjørn labbendes og labbendes bortover og husket på seg, og tenkte han skulle nok få seg en godbit på morgenkvisten. Så husket han i vei ut på kvistene -lukt ned i ulvestua.

Da det led litt lenger utpå morgenen, kom det gåendes en gammel fantekjerring, som slang gardimellom med en pose på ryggen. Da hun fikk øye på den vesle hunden som sto der og gjødde, måtte hun bort og se om det hadde kommet dyr i ulvestua om natten. Ja, hun la seg på kne og kikket nedi.

"Er du kommet i fella nå, Mikkel?" sa hun til reven, for ham så hun først. "Til pass til deg, din hønsetjuv! - Du og, gråtass?" sa hun til gråbeinen; "har du revet geit og sau, så blir du nå pint og peisa dau. -Eia meg da, bamse! Sitter du i stua du og, din merraflåer? Ja deg skal vi rispe, og deg skal vi flå, og skallen din skal vi på buveggen slå!" skrek kjerringa ivrig og hyttet til bjørnen. Men i det samme falt posen fram over hodet på henne, og kjerringa røk - lukt ned i ulvestua.

Så satt de der og glodde på hverandre alle fire, hver i sin krok: reven i det ene hjørnet, gråbeinen i det andre, bjørnen i det tredje, og kjerringa i det fjerde.

Men da det ble riktig lyst, begynte Mikkel å riste på seg, og så vimset han omkring, for han tenkte vel han skulle prøve å komme ut. Men så sa kjerringa: "Kan du ikke sitte rolig du da, di sviverove, og ikke gå slik og svinse og svanse? Se på han far sjøl i stua, han sitter så stø som en prest," - for nå tenkte hun at hun skulle prøve å gjøre seg godvenner med bjørnen.

Men så kom mannen som eide ulvestua. Først dro han opp kjerringa, og så slo han ihjel alle dyrene, og han sparte hverken han far sjøl i stua eller tassen eller Mikkel Sviverove. Den natten syntes han at han hadde gjort et godt kast.

Hanen og reven

Det var en gang en hane som sto på en møkkhaug og gol og flakset med vingene. Så kom reven borttil den.

"God dag!" sa reven. "Jeg hørte nok du gol," sa han, "men kan du stå på ett ben og gale og blunke, så som far din kunne?" sa Mikkel.

"Det kan jeg både godt og vel," sa hanen, og sto på ett ben, men han blundet bare med det ene øyet, og da han hadde gjort det, så brisket han seg og slo med vingene, som han hadde gjort noe stort.

"Det var vakkert," sa reven; "det er mest likså vakkert som når presten messer i kjerka. Men kan du også stå på ett ben og gale og blunde med begge øynene på én gang? Det tror jeg snaut du kan!" sa Mikkel. "Nei, far din, det var kar til mann," sa han.

"Å, jeg kan da det jeg med," sa hanen, og sto på ett ben og blundet med begge øynene og gol. Hui! satte reven på ham, tok ham over nakken og slengte ham på ryggen, så han ikke fikk galt ut, før det bar til skogs med ham så fort Mikkel orket springe.

Da de kom under en gammel kvistegran, slengte Mikkel hanen i bakken, satte foten på brystet hans og ville ta seg en smakebete.

"Du er ikke så gudfryktig du, Mikkel, som far din," sa hanen; "han korset seg og ba for maten han," sa han.

Jo, Mikkel ville da være gudfryktig - bevares vel. Så slapp han taket og skulle til å legge labbene i kors og lese. Vips! fløy hanen opp i et tre.

"Du skal nok ikke slippe for det," sa Mikkel ved seg selv; gikk så bort og kom igjen med et par skråflister etter tømmerhuggerne. Hanen kikket og kikket etter hva det kunne være.

"Hva har du der?" sa han.

"Det er brev jeg har fått fra paven i Rom," sa reven; "vil du ikke hjelpe meg å lese dem, for jeg er ikke brevsynt sjøl."

"Jeg ville så gjerne, men tør ikke nå," sa hanen. "Der kommer en skytter; jeg sitter bak leggen; jeg ser'n, jeg ser'n!" sa han.

Da reven hørte at hanen klunket om skytteren, la han på sprang det snøggeste han vant.

Den gangen var det hanen som brukte revekroken.

Kjæresten i skogen

Det var en gang en mann som hadde en datter. Hun var så vakker at hun var navnspurt over mange kongeriker, og friere kom det til henne så mange som blekker i løvfall. En av dem gjorde seg til av det at han var rikere enn alle andre; vakker og gild var han og; så skulle han få henne. Og siden kom han titt og ofte på besøk.

Da det led om litt, så ville han at hun skulle komme til ham og se hvordan han hadde det; han kunne ikke hente henne og følge henne, men den dagen hun skulle komme, skulle han strø erter etter veien like hjem i husdøren til seg. Men hvordan det var, så strødde han ertene en dag for tidlig.

Hun gikk både langt og lenge gjennom skog og mark, og til sist kom hun til et stort gildt hus som lå på en grønn voll midt i skogen; men han var ikke hjemme, og ikke fant hun folk i huset heller. Først kom hun inn på kjøkkenet; der var det ikke andre å se enn en underlig fugl, som hang i et bur under taket. Så gikk hun inn i stua, og der var det så staselig at det var rent utrolig. Men etter som hun gikk, så ropte fuglen etter henne:

"Skjønne jomfru, vær dristig, men vær ikke altfor dristig!" Da hun kom inn i kammerset, ropte den det samme igjen. Der sto det en hel hop med dragkister; hun dro ut skuffene, og de var fulle av gull og sølv-stas og alt det som gildt var. Da hun gikk inn i det neste kammerset, ropte fuglen igjen:

"Skjønn jomfru, vær dristig, men vær ikke altfor dristig!" Der hang det fullt av gilde kvinnfolk-klær rundt alle veggene. Da hun gikk inn i det tredje kammerset, satte fuglen i å skrike:

"Skjønn jomfru, skjønn jomfru, vær dristig, men vær ikke altfor dristig!"

Her sto det mange såer fulle med blod.

Men da hun gikk inn i det siste kammerset, illskrek fuglen:

"Skjønn jomfru, skjønn jomfru, vær dristig, men vær ikke altfor dristig!"

Der lå det fullt med døde kropper og benrangler av drepte kvinnfolk. Hun ble så fælen at hun ville springe ut igjen; men hun kom ikke lenger enn ut i nærmeste kammerset, der alt blodet sto. Da ropte fuglen:

"Skjønn jomfru, skjønn jomfru, spring under sengen, under sengen; nå kommer han!"

Hun var ikke sen til å lyde fuglen og gjemme seg under sengen; hun krøp så langt inn til veggen som hun kunne, ja hun var så redd at hun gjerne hadde krøpet inn i veggen, om det hadde vært råd.

Så kom kjæresten hennes med en annen jomfru. Hun ba så smått og så vent at han skulle spare livet, så skulle hun aldri røbe ham for noen; men det hjalp ingen bønn. Han rev av henne alt, både klærne og gullet, så nær som en ring hun hadde på fingeren. Den slet han i, men kunne ikke få den av; så hakket han av fingeren, så den spratt under sengen, og jomfruen som lå der, tok den til seg og gjemte den. Kjæresten sa til en liten gutt som var med ham, at han skulle krype under sengen og ta fram fingeren. Ja, han la seg ned og tok innunder, og kjente henne som lå der; men hun klemte ham hardt i hånden, og så skjønte han meningen. "Den ligger så langt innunder, at jeg kan ikke rekke den," sa han; "det får være til det blir dag, så skal jeg ta den."

Tidlig om morgenen fór røveren ut igjen, og gutten skulle være hjemme og passe huset, og ta imot den jomfruen han ventet; men han skulle ikke slippe henne inn i de to rommene han visste.

Da han vel var kommet til skogs, gikk gutten inn og sa at nå kunne hun komme fram.

"Du var heldig du, som kom så tidlig, ellers hadde han drept deg, som alle de andre," sa han.

Hun stanset ikke lenge, kan du vite, men skyndte seg hjem det forteste hun kunne, og da faren spurte hvorfor hun kom så snart, så fortalte hun hva kjæresten var for en, og det hun hadde hørt og sett.

Da det led på litt, kom frieren reisende igjen, og var så gild at det lavde av ham, og spurte hvorfor hun ikke kom og gjestet ham, som hun hadde lovt.

Det hadde kommet en mann med en kjelke i veien for det, sa faren; men nå fikk han ta til takke med det huset de kunne skaffe ham; og så ba han ham bli der, for han hadde bedt til gjestebuds; det skulle være liksom festerøl.

Da de hadde ett, og satt ved bordet enda, sa datteren i huset at hun hadde hatt slik en underlig drøm, for et par netter siden; hadde de hug til å høre, skulle hun fortelle den; men alle måtte love å bli sittende i ro til hun var ferdig.

Ja, de ville gjerne høre, og de skulle bli sittende, det lovte de alle; kjæresten også.

"Jeg drømte at jeg gikk på en bred vei, og der jeg gikk fram, var det strødd erter."

"Ja det er liksom når du går til meg det, venn min," sa kjæresten.

"Så ble veien smalere og smalere, og det bar langt bortigjennom skog og ødemark."

"Det er liksom veien til meg, det, venn min," sa han.

"Så kom jeg til en grønn voll og til et stort og gildt hus."

"Det er liksom hos meg det," sa han.

"Så kom jeg inn på kjøkkenet. Jeg så ikke noe menneske der; men under taket hang det en underlig fugl i et bur, og da jeg gikk inn i stua, så ropte den etter meg: "Skjønn jomfru, vær dristig, men vær ikke altfor dristig!"

"Det var liksom hos meg det, venn min," sa kjæresten.

"Så gikk jeg inn i kammerset; fuglen ropte det samme som den sa før. Der inne var det så mange dragkister, og da jeg dro ut skuffene og så ned i dem, var de fulle med sølvtøy og gullstas og alt det som gildt var."

"Ja det var hos meg det, venn min," sa han. "Jeg har også mange skuffer med gull og sølv og kostelige ting."

"Så gikk jeg inn i et annet kammers; fuglen ropte til meg igjen og sa det samme som han hadde sagt, og der hang det fullt av gilde kvinnfolk-klær rundt alle veggene."

"Ja det var også hus meg, venn min," sa han; "der er klær og stas både av silke og fløyel."

"Da jeg gikk inn i det neste kammerset, satte fuglen i å illskrike: "Skjønne jomfru, skjønne jomfru, vær dristig, men vær ikke altfor dristig!" Og i det kammerset sto det tønner og såer rundt alle veggene, og de var fulle av blod."

"Fy, det var fælt, det er slett ikke som hos meg, venn min," sa kjæresten; nå fikk han vondt og ville ut.

"Det er jo bare en drøm jeg forteller," sa datteren i huset; "bli du sittende, du kan alltid tåle å høre på det."

"Da jeg gikk inn i det neste kammerset, tok fuglen på å illskrike det samme som den sa før: "Skjønn jomfru, skjønn jomfru, vær dristig, men vær ikke altfor dristig!" Der lå det mange døde kropper og benrangler av drepte mennesker."

"Nei, det var slett ikke hos meg," sa kjæresten og ville ut.

"Sitt du," sa hun; "det er jo ikke annet enn en drøm, og den tåler du nok å høre. Jeg syntes også det var fælt, og sprang ut igjen; men jeg kom ikke lenger enn ut i det andre kammerset, der alle blodtønnene sto; da skrek fuglen at jeg skulle springe under sengen og gjemme meg, for nå kom han. Og så kom han, og han hadde med seg en jomfru som var så vakker at jeg syntes jeg ikke hadde sett maken til henne. Hun ba så vakkert for seg at han skulle spare livet; men han brydde seg ikke et grann om det. Hun gråt og ba; han rev av henne klærne og tok alt hun hadde, og sparte hverken livet eller noen ting. Men på venstre hånden hadde hun en fingerring, som han ikke kunne få revet av; så hakket han fingeren av henne, og den spratt under sengen til meg."

"Fy, det er slett ikke som hos meg, venn min," sa kjæresten.

"Jo, hos deg var det! Der er fingeren, og der er ringen, og der er mannen som hakket den av," sa hun.

Så tok de ham og slo ham ihjel og brente både ham og huset i skogen.